You've successfully subscribed to Stratagem
Great! Next, complete checkout for full access to Stratagem
Welcome back! You've successfully signed in.
Success! Your account is fully activated, you now have access to all content.
Kina og Norge – dragen og musa

Kina og Norge – dragen og musa

. 7 min read


Den 15. november kunne 10 ASEAN-land samt Japan, Syd-Korea, Australia og New Zealand undertegne verdens mest omfattende frihandelsavtale med Kina, The Regional Comprehensive Economic Partnership. RCEP-forhandlingene har pågått i nesten ti år og understreker Kinas stadig voksende innflytelse i Stillehavsregionen og i verdensøkonomien.

Avtalen viser at tilnærmingen mellom Kina og de vestlig orienterte landene i regionen ikke har latt seg stoppe verken av COVID-pandemien eller Trump-administrasjonen. Den sier også noe om hvilke fremtidige sikkerhets- og handelspolitiske utfordringer Kina representerer for Norge, utfordringer som vi enda ikke har tatt innover oss.

Økt kinesisk engasjement i Norge og våre nærområder

Det kan være grunn til å påstå at den største sikkerhetsutfordringen Vesten og Norge står overfor de neste 20 årene, ikke kommer fra Russland eller internasjonal terrorisme. Den kommer antakelig fra vår økte økonomiske avhengighet til Kina. Trusselen er ikke bare indirekte ved at vår hovedalliertes politiske oppmerksomhet og militære ressurser trekkes mot Stillehavsregionen. Den kommer også direkte i form av økt kinesisk engasjement i Norge og i våre nærområder.

Kina utviklet seg ikke til et stabilt demokrati med en åpen markedsøkonomi etter vestlig mønster slik Henry Kissinger og resten av Vesten antok i 1979 da forbindelsene med Folkerepublikken Kina ble gjenopprettet. Vi tok feil, både med henhold til Kina og Russland. Internasjonal handel og integrering i vestlig økonomi er ingen garanti for demokrati og markedsøkonomi.

Førti år senere er det nå klart at Kina fortsatt er et sentralstyrt, totalitært regime. Kina styres fortsatt av partiledelsen i Det kinesiske kommunistiske parti. Landet har utviklet en statsstyrt og proteksjonistisk form for kapitalisme som har frembrakt en enorm velstandsutvikling for landets innbyggere. Samtidig er Kina avhengig av tilgang til utenlandske råvarer og markeder for fortsatt vekst, noe som har ført med seg en sterkt ekspansjonistisk utenrikspolitikk.

The Belt and Road Initiative

COVID-19 ga oss en forsmak på de utfordringer vi står overfor. Det dreier seg ikke bare om at vi ikke lengre er selvforsynte hva en rekke samfunnskritiske nøkkelvarer gjelder, men at vi har gjort oss sårbare og avhengige av import fra Kina og andre lavkostland. Dette har vi nå smertelig fått erfare da koronapandemien rammet oss.

Kinas infrastrukturprogram, The Belt and Road Initiative (BRI), har enorme dimensjoner. Det omfatter havner, broer, veier, jernbaner, kraftanlegg, rørledninger, industriparker og annen fysisk infrastruktur i nærmere 70 land i Asia, Afrika og Europa. BRI har til hensikt å sikre råvarer til kinesisk industri og markeder til kinesiske produkter. De mange og store prosjektene gir Kina enorm innflytelse og er av et slikt omfang at den geopolitiske likevekten i internasjonal politikk påvirkes.

Samlede investeringer til nå er beregnet til 1,1 trillioner USD. I tillegg kommer kinesiske oppkjøp av landområder og rettigheter knyttet til utvinning av strategisk viktige råvarer samt et finansielt ‘diplomati’ hvor Kina skaffer seg innflytelse gjennom fordelaktige lån og kreditter til utviklingsland og land med svake økonomier i Asia, Afrika og Øst-Europa.

Små råvareprodusenter og geopolitisk utsatte land som Norge vil være særlig eksponert for politisk press fra Kina. Det er i dette perspektivet Kinas økte aktivitet i våre nærområder må ses. Det at Kina har erklært seg som «en nær Arktisk stat» med interesser i Nordområdene, innebærer at Kina sikkerhetspolitisk er i ferd med å komme oss nærmere enn den geografiske avstanden skulle tilsi. Kinesiske oljerigger eid av det statlige kinesiske oljeselskapet CNOOC og betjent blant annet av norske supply-skip, borer nå etter olje og gass i Karahavet utenfor Sibir for fjerde året på rad.

Kina investerer målrettet og strategisk

Kinas målrettede investeringer i avansert teknologi og samfunnsmessig kritisk infrastruktur i Vesten, særlig innen transport- og energisektoren, informasjon- og telekommunikasjon, media og halvoffentlige og private forskningsprogram og FoU-virksomheter, er også betenkelig i et sikkerhetsperspektiv.

Nylig kjøpte Kina 12,67% av aksjene i Norwegian til 1/15 av prisen før COVID-19. Dette er et godt eksempel på hvordan Kina posisjonerer seg. Den kinesiske stat har likedan nylig kjøpt seg ytterligere opp i andre norske selskap, først og fremst innen transport- og energisektoren og til sterkt reduserte koronapriser. Norske myndigheter står på sidelinjen og ser på.

Dette er forståelig i et kortsiktig perspektiv. Kina er vår største handelspartner i Asia og vår fjerde største totalt etter Tyskland, UK og Sverige. Men Kina er også det landet hvor vi har det klart største handelsunderskuddet. I 2019 importerte vi for 76,9 milliarder og eksporterte for 37,8 milliarder kroner til Kina. Det er et mønster som med få unntak går igjen i de vestlige lands handelsbalanse med Kina.

Kinesisk proteksjonisme

Det store overskuddet på den kinesiske handelsbalansen med utlandet på 421,9 billioner USD i 2019 reflekterer ikke bare at Kina er et lavkostland, men også at Kina fører en sterkt proteksjonistisk handelspolitikk. USA, Kinas største eksportmarked, har opplevd en omfattende sanering av industriarbeidsplasser som en følge av konkurransen fra Kina og en arbeiderklasse som ikke har sett reallønnsvekst på over 30 år. Det samme gjelder stort sett hele EU, bortsett fra Tyskland som skiller seg ut med et solid handelsoverskudd. Det forklarer mye av Donald Trump og Angela Merkels ulike tilnærming til Kina.

Verken kinesisk forretningskultur eller kinesisk praktisering av konkurransereglene følger den vestlige kapitalistiske håndboken. Utenlandske selskapers IP-rettigheter brytes stadig. Vestlige selskap fristes til å bytte teknologi mot markedsadgang, ofte ved at avansert produksjonsutstyr og produksjonsprosesser utviklet i Vesten produseres i Kina til en brøkdel av prisen. Dette for så å bli kopiert, masseprodusert, markedsført og solgt av kinesiske selskap. Det er det som nå skjer med verdensledende norsk havbruksteknologi.

Profitt og politisk styrte investeringer

Kinesisk innflytelse er omfattende og uoversiktlig. Eierskapet i Norwegian er igjen et godt eksempel. Aksjene ble kjøpt av BOC Aviation som er et selskap kontrollert av Sky Splendor Limited. Sky Splendor Limited er kontrollert av Bank of China Group Investment Limited, som er kontrollert av Bank of China Limited, som er kontrollert av Central Huijin Investment Ltd, som er kontrollert av China Investment Corporation, som eies av Folkerepublikken Kina som til slutt er styrt av Det kinesiske kommunistiske parti.

Kinesiske investeringer er med andre ord ikke styrt av investorer som ensidig drives av krav til å maksimere avkastning, men av den kinesiske staten som har strategiske, ideologiske og utenrikspolitiske mål knyttet til deres investeringer som går langt utover det å maksimere profitt.

Økonomisk avhengighet og politiske føringer

Vel så effektivt for kinesisk innflytelse er de vestlige investeringene i Kina. Selskap som Apple, Starbucks, Nike, Boeing og en rekke andre tjener nå en stadig større del av pengene sine på en raskt voksende kinesisk middelklasse som allerede er større enn hele USAs befolkning til sammen. KFC selger mer kylling og GM flere biler i Kina enn de selger i USA.

I et perfekt markedsøkonomisk frihandelsregime burde ikke det bety annet enn gjensidig utnyttelse av komparative fortrinn og økt økonomisk vekst for alle. Utfordringen melder seg når markedsadgang, omsetning og inntjening i vestlige foretak blir gjort avhengig av velviljen til den kinesiske stat. Eventuelle avvik fra partilinjen blir slått umiddelbart ned på som da Liu Xiaobo ble tildelte Fredsprisen i 2010. I juni 2015 ble det eksportert 96 kg(!) laks fra Norge til Kina. Eksporten av norsk sjømat til Kina økte imidlertid til 168000 tonn og 5,2 milliarder kroner i eksportverdi i 2019 etter at Regjeringen «la seg flat» i en felles erklæring om normalisering av relasjonene den 19. desember 2016.

Nobelpristildelingen er kanskje et ekstraordinært eksempel. Samtidig betyr det i realiteten at norsk eksport til Kina, norske investeringer i Kina eller norske virksomheter med kinesisk eierinteresser i Norge har helt eller delvis sammenfallende interesser med Det kinesiske kommunistiske parti og med et land som i stor grad bruker strategiske investeringer, handel og kapitaleksport for å oppnå utenrikspolitisk innflytelse. Dette er ikke nødvendigvis sammenfallende med langsiktige norske sikkerhetsinteresser eller norsk utenrikspolitikk for øvrig.

Om pengenes egenvekt

Pengenes egenvekt kan vanskelig overvurderes. De skaper ‘usynlige’ bånd og interessefellesskap. På samme måte som i USA, representerer den Kina-vennlige næringslobbyen i Norge sterke interesser. Statens pensjonsfond utland hadde i juli 2020 foretatt 802 investeringer i Kina, hvorav for 309 milliarder kroner i aksjer og drøyt 6 milliarder i kinesiske verdipapirer. Kina har i henhold til The American Enterprice Institute investert omkring 65 milliarder kroner i norske virksomheter. Kinesiske investorer er allerede blitt en av de største eiendomsbesitterene i flere norske byer og kommuner.

Det er verken NHO, LO eller Finansdepartementets oppgave å prioritere langsiktige norske sikkerhetsinteresser, for ikke å snakke om menneskerettigheter og demokratiutvikling i Kina, fremfor inntjening, arbeidsplasser og eksportinntekter til Norge. Det er UD, FD og Regjeringens oppgaver å påse at vi ikke prioriterer økonomi fremfor sikkerhet og utenrikspolitisk handlefrihet. Det kan tyde på at prioriteringene ikke er helt på stell når Norge gir verdens snart største økonomi 84,5 millioner kroner i utviklingshjelp i 2020.

Kinas trojanske drager

Det sikkerhetsbildet vi nå ser konturene av er et nytt, mer sammensatt og uoversiktlig trusselbilde enn den direkte militære trusselen vi sto overfor under Den kalde krigen. Kinesiske stridsvogner står ikke oppstilt langs grensen slik de sovjetiske gjorde i Pasvik i juni 1968. Mens Sovjet hadde mer enn nok med å bygge ut egen infrastruktur, bygger kineserne broer og veier i Nord-Norge og kjøper store eiendommer i Fredrikstad og Bergen. Og til forskjell fra sovjetiske bedrifter som hadde mer enn nok med å fylle opp femårsplanenes produksjonskvoter, står i realiteten Det kinesiske kommunistiske parti i dag som medeier i samfunnskritisk norsk infrastruktur.

Kinas innflytelse kommer ikke i stedet for, men i tillegg til det tradisjonelle trusselbildet og trusselen fra internasjonal terrorisme. Den sitter allerede dypt i vestlige og norske strukturer og den vokser stadig i omfang. Vi kan ikke utelukke at denne avhengigheten og innflytelsen i stigende grad vil bli utnyttet til å påvirke norsk politikk. Vi kan heller ikke utelukke at det kan utløse militære konflikter som kan få konsekvenser også i vår del av verden.

De trojanske dragene Kina har plassert i vår midte er god kamuflerte og vanskelig å få øye på. Men de er innflytelsesrike. Det foreligger en trade-off mellom økt samhandel med Kina og økonomisk vekst på den ene siden, og nasjonale sikkerhetsinteresser og utenrikspolitisk handlefrihet på den andre siden. Det gjør seg i større grad gjeldende for små og geopolitisk utsatte nasjoner som Norge. Det er dessverre ikke slik at økt samhandel og økonomisk vekst nødvendigvis fører til demokrati og fredelig sameksistens. Det er på tide å ta høyde for dette i vår sikkerhetstenkning og i vårt forhold til Kina.

Artikkelen er en bearbeidet versjon av tilsvarende publikasjon i Klassekampen den 6. juni 2020.

Foto: Trond Viken, NFD.


Er du enig/uenig med artikkelen eller har en kommentar? Ta kontakt med redaksjonen og send inn ditt synspunkt. Bruk gjerne style guiden vår.