Denne kronikken handler om debatten i Forsvaret, ikke om Forsvaret. Hvordan er debattklimaet for oss som er på innsiden? Svaret på det spørsmålet er mer komplisert enn man skulle tro.
Ved første øyekast er takhøyden i Forsvaret oppsiktsvekkende stor. Det er nokså utenkelig andre steder enn i Norge at en offiser langt ned i hierarkiet kan stille i programmer som Dagsrevyen eller i Debatten på NRK og diskutere hva som helst, uten noen form for kontroll eller forhåndsgodkjenning. Å gjøre det i uniform, og å gå i politisk duell med sittende statsråd på direktesent TV, skjer bare i Norge, vil jeg tro.
Iankeloven
Dette er et ganske langt sprang fra den såkalte «Iankeloven» som gjaldt på 1990-tallet. Etter at en oberstløytnant med navn Sverre Diesen i 1996 ga offentlig uttrykk for sine synspunkter om et underoffiserskorps, rykket sjefen for FOs presse- og informasjonsavdelingen, oberst Erik Ianke, ut med noen presiseringer for å klargjøre: «befalets aktive deltakelse i offentlig debatt». Ifølge Ianke sto en offiser i Forsvaret i en: «noe spesiell stilling i forhold til de fleste andre norske borgere. Med sin plass i et kommandosystem i statens kraftigste instrument for maktanvendelse (og lojalitetskrav overfor ledelsen) forplikter dette». Ianke kunne også fortelle at en: «yngre og for allmennheten ukjent offiser» sto langt friere til å ytre seg når han kun brukte navn og ikke militær grad, enn det en offiser med en “lengre karriere bak seg” gjorde.[i]
Iankeloven overlevde ikke akkrediteringen av Forsvarets utdanningssystem, da også Forsvarets nivådannende utdanning ble underlagt Universitets- og høyskoleloven. Der finner vi at: «Universiteter og høyskoler skal sørge for åpenhet om resultater fra forskning eller faglig eller kunstnerisk utviklingsarbeid.» Folk som jobber med forskning og utvikling, har ikke bare en rett, men også en plikt til å gjøre sine funn og oppfatninger tilgjengelig for andre.
Takhøyden er neppe like stor for alle som jobber i Forsvaret, som det er for dem som tilhører utdanningsinstitusjonene. Som Ole Jørgen Maaø peker på i «-Joda, her går det så det suser», kan militære sjefer være ganske dårlige til å se verdien av direkte tilbakemeldinger[ii]. Men det rokker ikke ved det faktum at norske TV-seere opplever et større meningsspekter fra folk i uniform, enn man gjør i de fleste TV-stuer i verden.
Å slåss med en melsekk
Men dette er bare halve historien, og den minst interessante. Takhøyden i Forsvaret er ikke bare stor. Den kan være uendelig. Deler av debattene i Forsvaret har knapt himmel’n sjøl til tak, i den forstand at frittalende rabagaster ikke stanger hodet i noe som helst.
For å ta tema som ligger mitt hjerte nær, som utdanningsreform og ansettelsespolitikk, kan vi i uniform beskylde sjefer og overordnede for hva det skal være uten at noen finner grunn til å korrigere det som sies, utover å presentere generalities og banalities. Noe trafikk kan det bli på telefon og i diverse kommentarfelt, men det er ytterst sjeldent at de som kritiseres finner grunn til å komme ut i åpent lende og ta til motmæle. Jeg vil tro at få andre virksomheter i Norge, private som offentlige, ville latt slikt passere. Spør ansatte i Osloskolen om hvor stor takhøyde de føler at det er der for å kalle en spade for en spade. Til og med akademikere, som skal beskyttes av den nevnte Universitets- og høyskoleloven, kan i perioder merke at det er grenser for hva de kan mene hvor, og når.[iii]
I Forsvaret, derimot, passerer det meste, om det ikke handler om MOST eller annen utukt. Imøtegåelses- og tilsvarsrett er ingenting militære sjefer forholder seg spesielt aktive til. Hva skal de med det?
Forstå meg rett, jeg savner ikke partipisk eller munnkurv. Det jeg savner er en vilje til å respondere, og til å forsvare de vedtak man fatter. Offentlig kritikk gir ledelsen en mulighet til å begrunne sine vedtak, og til å skape forståelse for sine argumenter, og på den måten skape større oppslutning. Men ved å gi blaffen, går de glipp av den muligheten. Når ledelsen nekter å svare på kritikk i frykt for at frisk meningsbrytning kan hindre oppslutning om en sak, oppnår de i realiteten det motsatte. Ved å overse kritikk mister de muligheten til å utdype og forklare. De går også glipp av muligheten til å revurdere sine argumenter, hvis det viser seg at de ikke har gode svar på kritikken. Ved å være så lite debattvillige som de er, blir beslutningene mindre gjennomtenkte, og de gode beslutningene som finnes får mindre oppslutning enn de kunne ha fått.
Hva er det som gjør at de som kritiseres, ofte skarpt, sjeldent finner grunn til å protestere? Hvorfor er de ansvarlige så tilbakeholdne med å forsvare systemet offentlig?
Taushet er gull
En viktig grunn kan være at de ikke får kritikken med seg. Rett og slett. Ledere har mye annet å bruke tiden på enn å forholde seg til folk som mener noe annet enn dem selv.
En annen grunn kan være at kritikken fremmes på uinteressante steder. Så lenge det ikke flyter over i nasjonale medier, spiller det ikke større rolle hva som står på nettsteder for forsvarsinteresserte folk. Det er forskjell på det som ytres i drosjens baksete, og det som står på framsiden av VG.
En tredje grunn kan være at kritikerne ikke har injurierende kraft. Det er ingen som bryr seg om hva slike akterutseilte bakgårdsangere mener uansett. Det de har å komme med fortjener derfor ikke annen oppmerksomhet enn det bikkja får om den står og hyler mot månen.
En fjerde grunn er at ledelsen vet at så lenge kritikken er av den generelle, surmagede og konspiratoriske sorten, er den til å leve med. Men tvinges den til å bli konkret, og åpner man for mange skapdører, vet de fleste i Forsvarets ledelse at det som kan komme veltende ut ikke egner seg på forsiden av VG – eller Forsvarets forum. Derfor er det å foretrekke at kritikken holdes på det generelle nivået. Der gjør den minst skade.
En siste grunn er selvfølgelig at det som kritiseres ikke er viktig. Storkrigen kommer forhåpentligvis ikke på en stund ennå. Operativt spiller det Forsvaret gjør liten rolle uansett. Forsvarets jobb som promotør av politisk korrekte trender i tiden er langt viktigere. Folk med ambisjoner vet også av erfaring at det er deres standing i foreningen for gjensidig beundring og felles skulderklapping som avgjør deres videre karriere i Forsvaret, ikke om båten flyter eller ikke.
Lex Kvarving
Forsvarssjefens kommunikasjonssjef, brigader Eystein Kvarving, skriver i Forsvarets forum at: «Jeg hører fremdeles at folk tror det kan være skadelig for karrieren å mene ting offentlig. Det er virkelig ikke mitt inntrykk. Kanskje heller tvert imot?»[iv] Ja, kanskje det? I ett perspektiv har han helt rett. Ingen i Norge brennes på torget eller får sine negler trukket ut om de hevder at Forsvaret systematisk bryter sitt eget ansettelsesreglement, at de fleste flaggoffiserer er forfremmet langt forbi dere kompetansenivå, eller at det militære utdanningssystemet er ødelagt, by design. Ingen reagerer på slikt, annet enn at en og annen saksbehandler kan føle seg kallet til å resitere opprørsparagrafen, eller lese høyt fra regelboka.
Men Kvarving tar også helt feil. Hvem er det etter nevnte Diesen som regelmessig har ment andre ting offentlig enn det alle andre mener, men som likevel har maktet å karre seg inn på oberstlistene? Jacob Børresen og Robert Mood er to mulige kandidater, men Mood satt trygt ute på den grønne gren før han gjorde seg spesielt bemerket utenfor Forsvaret. Jeg mistenker også at Børresen har fått erfare at en vilje til å dele sin militære og strategiske innsikt med den større allmennhet, kom til en pris.
Og hvordan skal vi få til den debatten Kvarving etterlyser i sin kronikk, når Forsvarsledelsen er så motvillige til å returnere serven? Det blir ikke mye meningsbrytning av å stå å rope inne i et digitalt ekkokammer.
Det ligger i sakens natur at det er få i Forsvarets ledelse som er blant mine nærmeste venner. Men jeg kjenner dem godt nok til å vite at ingen av dem er tapt bak en vogn. Men jeg kan heller ikke huske at noen av dem har markert seg med friske og kontrære uttalelser i det offentlige. De vet bedre enn de fleste at å tute med andre enn ulvene, er det samme som å slå av den karrieremessige etterbrenneren. Kanskje tar jeg feil, men jeg regner ikke med å bli korrigert. Det skulle tatt seg ut.
[i] Aftenposten Morgen 25.6.1996
[ii] -Joda, her går det så det suser. (stratagem.no)
[iii] Se f.eks. «Forskerforbundet: Akademisk frihet under press. Om sentrale prinsipper og utviklingstrekk» 2017-1_Akademisk_frihet.pdf (forskerforbundet.no)
[iv] I Forsvaret tåler vi godt at noen trår litt feil (forsvaretsforum.no)
Foto: BFO / Paneldebatt på Krigsskolen
