Jeg har med stor interesse lest Karl Erik Haugs beskrivelse av den lange veien mot et nytt masterstudium i krig og samfunn ved NTNU. Jeg er enig i alt han skriver, og det som gjør at jeg griper til tastaturet er derfor det han ikke skriver. Haug er av naturlige grunner mest opptatt av den sivile utdanningssektorens manglende interesse for krigers årsaker, gjennomføring og konsekvenser. Han sier langt mindre om den militære utdanningssektorens forhold til det samme, noe som er mitt tema her.
Karl Erik Haug
Det er ikke tvil om at Luftkrigsskolen over mange år har bygget opp et militærakademisk miljø som holder høyt internasjonalt nivå. Som akkreditert høgskole forventes det heller intet mindre. Som vi finner i Universitets- og høyskolelovens formålsparagraf:
«Universiteters og høyskolers formål er å:
a) tilby høyere utdanning på høyt internasjonalt nivå
b) utføre forskning og faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid på høyt internasjonalt nivå.»
Tilsynelatende er altså det høye nivået på Luftkrigsskolen en naturlig konsekvens av beslutninger som i sin tid ble tatt om at den nivådannende utdanningen i Forsvaret skal være akkreditert. Men vi som har vært med en stund, vet at nivået på Kuhaugen mer er på tross av, enn på grunn av beslutninger tatt av Forsvarets ledelse. En del av veksten har utvilsomt vært basert på både militær og sivil ulydighet. Det er vanskelig å se for seg dagens Luftkrigsskole uten å ta hensyn til innsatsen til en hel rekke enkeltindiver, både i uniform og i slitt lektorfrakk.
Sist Forsvaret reformerte sitt utdanningssystem, i 2017, tok man som kjent aktivt og eksplisitt avstand fra Universitets- og høyskolelovens krav om høyt internasjonalt nivå. Målet med Forsvarets utdanning var ikke å tilby annet enn: «tilstrekkelig utdanning basert på den enkeltes kompetansebehov» og «sikkerhets- og forsvarspolitisk forskning med nødvendig kvalitet». Nivået skulle slett ikke være høyt, og langt fra det beste i utlandet.
Det hadde vært interessant å få Haugs respons på den bestillingen. Kjenner han til noen andre akkrediterte studier i Norge hvor man på tilsvarende måte tar så klar og eksplisitt avstand fra lovens krav og formål? Og, har han noen tanker om hvorfor NOKUT lar slikt passere? Jeg vil tippe han har sine oppfatninger om dette, men om han vil dele dem med Stratagems lesere er nok tvilsomt. Det er noe utiltalende med å sparke folk som ligger nede. Jeg har stilt disse spørsmålene uendelig mange ganger, i flere år, med magert resultat.
Haug er også interessant som den personen han er. Han er en mann som har brukt mesteparten av sitt yrkesaktive liv i og i nærheten av klasserom, foredragssaler, bibliotek og skrivestuer. Han er skolemann, rett og slett. Til tross for det er han instituttleder ved NTNU. I sivil utdanningssektor vil man nok si at Haug fikk jobben fordi han kombinerer bakgrunnen som skolemann med lederevner og gjennomføringskraft, ikke på tross av det. I Forsvaret er det derimot diskvalifiserende å ha bred skolebakgrunn om man ønsker å bli sjef. Ingen av sjefene på Forsvarets høgskole, Forsvarets stabsskole og de tre krigsskolene har, så langt jeg vet, markert seg som skolefolk, eller brukt særlig mye tid bak et kateter. Forskning og publisering er det vel også smått med?
Dette er ikke et tilfeldig sammenfall av omstendigheter, men en villet rekrutteringspolitikk. I motsetning til i sivil utdanningssektor, og i motsetning til alle andre bransjer i Forsvaret, oppfattes det å ha bred erfaring fra fagfeltet og en evne til å lede ifra front som en så stor hemsko at slike kandidater ikke når opp i konkurransen om sjefsjobbene i skolesektoren.
Enkelte sentralt plasserte kilder har fortalt meg at grunnen til at Luftkrigsskolen klarer å tilby utdanning og utføre forskning på et høyt internasjonalt nivå, er fordi de aldri har hatt skolesjefer som har vært spesielt opptatt av utdanning og forskning. Som nevnt, folk som brenner for forskning, undervisning og faglig utvikling, blir ikke skoleledere i Forsvaret. Mens den jevne Luftkrigsskolesjef har vært opptatt av feilparkerte biler og fellesarealenes utsmykning har skolens akademikere fått den nødvendige arbeidsro.
Det kan nok stemme at fraværet av ledelse har gitt rom for noen viktige taktiske fremganger. En doktorgrad her, en bokutgivelse der, og et seminar her, er viktige nok i seg selv. Men på det utdanningsstrategiske nivået er historien dessverre en annen. Når satt det sist et menneske i forsvarssjefens ledergruppe som brant for forskning, utdanning og formidling? Når hadde forsvarssjefen sist folk rundt seg som har brukt like mye tid i utdanningssektoren som sjef Hæren har brukt i Hæren, eller sjef Sjøforsvaret har brukt i Sjøforsvaret? De som utdanningssektoren har sendt inn i den ofte brutale ressurskampen DIF-ene imellom har følgelig vært opportunister og lettvektere. Resultatet er deretter.
Da Luftkrigsskolen på 1990-tallet besluttet seg for å ta skjeen i en annen hånd, hadde godt utdannede offiserer minst like mye utdanning som leger, jurister og prester. Ikke så mange årene etter var offisersutdanningen betydelig redusert, og var på mange måter sammenlignbar med en treårig yrkesutdanning. I de seneste årene har vi vært på vei til samme utdanningslengde som lokomotiv og t-baneførerutdanningen, som er ett år. Ikke noe galt med t-baneførere selvfølgelig, men en gang i tiden la man til grunn at å lede en militær avdelingen i strid var hakket mer komplisert enn å føre et tog med t-banevogner fra Ellingsrud til Frognerseteren. Det tror vi ikke lenger. Det er ikke sikkert at den nedadgående kurven stopper ved ett år heller. Det finnes offiserer i historien som har klart seg utmerket i krig, uten noen militær fagutdanning overhode. Tenk på det.
Jeg vet ikke hvorfor Haug skiftet beite, men det er en besnærende tanke at han måtte forlate Forsvaret for å kunne bygge opp et masterstudium som tar krig på alvor. Det skal vi kanskje være glade for. Ikke at han sluttet i Forsvaret, men for at han holder fakkelen tent. Det er ikke sikkert at det er noen å ringe i Forsvaret den dagen vi oppdager at det vi trodde var tilstrekkelig utdanning ikke lenger er det, og at den enkeltes kompetansebehov viser seg å være mye større enn vi trodde. Det er heller ikke sikkert det er noen å ringe i Forsvaret den dagen vi oppdager at det vi trodde var nødvendig kvalitet, ikke holder mål. Da er det godt å tenke på at det kanskje fremdeles finnes noen på Dragvoll som har holdt dette fagfeltet i hevd, mens vi i uniform har vært opptatt med omstilling og gevinstrealisering. Det er lov å håpe.
Foto: Julia Kalvik / Forsvaret
