Krigsskolenes akademiske kraft er ikke pynt – den er kampkraft

I en tid der stormaktsrivaliseringen øker, teknologiske sprang kommer tettere enn noensinne, og Ukraina-krigen viser hvordan nådeløst og raskt krigens karakter endres, bør Forsvarets høgskole og krigsskolenes akademiske bidrag til forsvarsevnen fremheves. De er ikke kostbare kunnskapskatedraler. De er forutsetninger for den spisse enden. Krig vinnes ikke uten kunnskap.

To akademiske motorer er spesielt sentrale for Forsvarets kampkraft: grunnforskningen som bygges gjennom ph.d.-løp, og den praksisnære innsikten som skapes i kadettenes bacheloroppgaver. Problemet er at dette ofte undervurderes nettopp av dem som burde rope høyest etter det.

Manglende kobling mellom kunnskapsbygging og operativ avdeling

Skal bacheloroppgavene og ph.d.-løpene gi operativ effekt, må de styres av tydelige operative behov. Her svikter Forsvaret – gang på gang. Forsvarsgrenene må være mye tydeligere i å formulere hvilke utfordringer de faktisk trenger analysert, hvilke konsepter som må utvikles, og hvilke teknologier som krever operativ forståelse. Uten dette blir forskningen perifer, bacheloroppgavene for generelle og funnene for abstrakte til å operasjonaliseres i reel kampkraft.

Ukraina viser hvor raskt innovasjon skjer når frontlinje og kunnskapsmiljø jobber tett sammen. I Norge må denne koblingen styrkes – ikke gjennom retorikk, men gjennom reelle bestillinger og oppfølging fra forsvarsgrenenes ledergrupper.

Bacheloroppgaven: Offiserenes første operative bidrag

Hva bacheloroppgaven egentlig er

Lavmælt og lite synlig skjer en av Forsvarets viktigste kunnskapsprosesser - kadettenes bacheloroppgaver. De gir bredde, tempo og direkte relevans. Arbeidene tar utgangspunkt i kommende tjeneste, konkrete utfordringer i våpengrenene og operative problemstillinger som avdelingene selv kjenner på. De er en del av Forsvarets innovasjonsmuskel – og en av de få arenaene der nye tanker faktisk slipper til.

Selv når forslagene ikke implementeres, får Forsvaret noe mye mer verdifullt; offiserer som tenker. Som analyserer. Som ikke tar verden for gitt, men kontinuerlig spør hvordan den kan forstås og forbedres. Og nettopp dette skaper kampkraft i praksis.

Teoretisk forankring: Erfaringslæring og praksisnær forskning

For å forstå bacheloroppgavens funksjon må vi forankre den i teori om erfaringsbasert læring og praksisnær kunnskapsutvikling. To teoretiske tradisjoner er særlig relevante.

Kolbs erfaringslæringsmodell og refleksjon-i-praksis
David Kolb (1984) utviklet sin erfaringslæringsmodell (Experiential Learning Theory, ELT) med utgangspunkt i at læring er en syklisk prosess mellom konkret erfaring, reflektert observasjon, abstrakt begrepsliggjøring og aktiv eksperimentering. For kadetter som skriver bacheloroppgave, er denne syklusen ikke metaforisk – den er strukturell. De trekker på konkrete erfaringer fra tjeneste og trening, reflekterer systematisk over dem gjennom datainnsamling og analyse, utvikler abstrakte konsepter eller hypoteser, og foreslår konkrete tiltak som kan testes i ny praksis.

Donald Schøn (1983) utdyper dette med sitt begrep reflection-in-action og reflection-on-action – to former for profesjonell tenkning som skiller den kompetente praktiker fra den rutinepregede. Bacheloroppgaven er institusjonaliseringen av reflection-on-action: kadetten trekker seg ut av handlingens umiddelbarhet og analyserer den med metodisk distanse. Dette er ikke akademisk luksus. Det er det som former offiserer som er i stand til å systematisk av lære erfaringer– og overføre denne læringen til sin fremtidige avdeling.

«The practitioner allows himself to experience surprise, puzzlement, or confusion in a situation which he finds uncertain or unique. He reflects on the phenomenon before him, and on the prior understandings which have been implicit in his behaviour.» – Donald Schøn, The Reflective Practitioner (1983)

Potensialet realiseres kun når refleksjonsprosessen er tett koblet til konkrete erfaringer fra tjenesten. Bacheloroppgaver som skrives i et vakuum – uten forankring i kadettens fremtidige operative kontekst – mister nettopp det Schøn identifiserer som kjernen i profesjonell læring.

Mode 2-kunnskap og transdisplinær forskning
Gibbons et al. (1994) introduserte skillet mellom Mode 1-kunnskap (disiplinbasert, akademisk, produsert i universitetsmiljøer) og Mode 2-kunnskap (kontekstuell, problemdrevet, produsert i anvendelsesammenheng). Forsvarssektoren er per definisjon en Mode 2-arena: kunnskap må være tverrfaglig, relevant i kontekst og i stand til å løse virkelige problemer under tidspress og usikkerhet.

Kadettenes bacheloroppgaver er et uttrykk for Mode 2-kunnskapsproduksjon. De er ikke teoridrevne litteraturstudier – de er problemdrevne undersøkelser der den operative konteksten definerer relevansen. Neste steg er at Forsvaret utnytter denne kunnskapen aktivt. Ved å koble oppgavevalg til reelle behov i avdelingene, kan bacheloroppgavene bli et systematisk verktøy for distribuert kunnskapsutvikling i hele organisasjonen.

Ph.d.-løpet: Grunnforskning som strategisk verktøy

En misforståelse som må ryddes opp i

Det snakkes om ph.d.-utdanning i Forsvaret som «akademisering» – et begrep som impliserer at forskning er noe fremmed og distansert fra operativ virksomhet. Dette er feil på et grunnleggende nivå. Doktorgradskompetansen ved Forsvarets høgskole, herunder krigsskolene, er ikke pynt - det er en grunnmur. Den gir metodisk presisjon, evne til kritisk analyse og strategisk dybde. Alt det som mangler når forsvarsdebatten reduseres til materiell og struktur alene.

Ukraina viser hvordan krig endrer seg i realtid. Maritime droner har gått fra kuriositet til gamechanger. Kunstig intelligens styrer målidentifikasjon, beslutningsstøtte og informasjonsoperasjoner. Ingen i Forsvaret tror at dette ikke angår oss – likevel investerer vi relativt lite i den forskningskapasiteten som faktisk kan analysere hva dette betyr for Norge.

Teoretisk forankring: Grunnforskning, anvendt forskning og kunnskapskjeden

Stokes’ kvadrantmodell: Pasteurs kvadrant
Donald Stokes (1997) utfordret den tradisjonelle lineære modellen der grunnforskning leder til anvendt forskning som leder til innovasjon. Han foreslo i stedet en to-dimensjonal modell basert på henholdsvis grad av fundamental forståelsesorientering og grad av bruksretting. Dette gir fire kvadranter, der den mest verdifulle – Pasteurs kvadrant – karakteriseres av forskning som både søker fundamental forståelse og er motivert av konkret bruk.

Ph.d.-arbeid ved krigsskolene bør eksplisitt posisjoneres i Pasteurs kvadrant, forskning som er metodisk streng og teoridrevet, men som samtidig er motivert av operative problemstillinger knyttet til norsk kampkraft. Dette er ikke et kompromiss mellom akademisk kvalitet og praktisk relevans – det er den høyeste formen for forskningsambisjon.

«Pure basic research is governed solely by the quest for understanding, while pure applied research is governed solely by the quest for use. But use-inspired basic research, like Pasteur's work on fermentation, is guided by both.» – Donald Stokes, Pasteur's Quadrant (1997)

Boyer’s Scholarship of Integration og Scholarship of Application
Ernest Boyer (1990) utvidet tradisjonelle forståelser av akademisk arbeid ved å introdusere fire former for scholarship: (1) discovery (ny kunnskap), (2) integration (koble kunnskap på tvers av felt), (3) application (anvende kunnskap på samfunnsutfordringer) og (4) teaching (formidle kunnskap). For ph.d.-miljøene ved krigsskolene er scholarship of integration og scholarship of application særlig relevante.

Forskning i forsvarssektoren er tverrfaglig: den må integrere teknologiforståelse, operasjonsanalyse, strategisk teori, psykologi og etikk. Og den må anvendes – ikke bare publiseres. En ph.d.-avhandling om autonome våpensystemer har liten verdi hvis den forblir i en akademisk skuff. Boyerperspektivet påminner oss om at kunnskapens verdi først realiseres når den integreres i praksis.

Absorpsjonskapasitet og ph.d.-kompetansens systemfunksjon
Cohen og Levinthal (1990) viste at en organisasjons evne til å gjenkjenne verdien av ny ekstern kunnskap, assimilere den og anvende den – det de kaller absorptive capacity – er direkte avhengig av organisasjonens eget kunnskapsnivå på det aktuelle feltet. Med andre ord: du kan ikke ta opp det du ikke forstår.

For Forsvaret har dette en konkret konsekvens. Uten offiserer med ph.d.-kompetanse innen for eksempel kunstig intelligens, autonome systemer eller informasjonsoperasjoner, vil ikke Forsvaret være i stand til å vurdere og nyttiggjøre seg den forskningen og de teknologiene som produseres utenfor egne rekker – verken fra FFI, NATO-partnere, industri eller sivile universiteter. Ph.d.-ene er ikke luksusforskning. De er den institusjonelle mekanismen som holder Forsvarets intellektuelle antenner oppe.

Tacit knowledge og kodifisering av militær ekspertise
Michael Polanyi (1966) introduserte skillet mellom eksplisitt kunnskap (kodifiserbar, overførbar gjennom dokumenter og instrukser) og taus kunnskap (innleiret i praksis, erfaring og kroppslighet, vanskelig å artikulere). Nonaka og Takeuchi (1995) viste i sin SECI-modell hvordan organisasjoner skaper kunnskap gjennom dynamiske prosesser der taus og eksplisitt kunnskap vekselvis konverteres: sosialisering, eksternalisering, kombinering og internalisering.

Ph.d.-løpet er i denne sammenhengen en systematisk eksternaliseringsprosess: erfarne offiserers tause kunnskap om operasjoner, ledelse og taktikk gjøres eksplisitt gjennom analytisk arbeid, dokumenteres og blir dermed tilgjengelig for organisasjonen. Når en ph.d.-kandidat fra Hæren skriver en avhandling om beslutningstakning under uklarhet i strid, kodifiserer han ikke bare sin egen erfaring – han produserer institusjonell kunnskap som kan læres videre, utfordres og forbedres.

Case-studier: Militære skoler som innovasjonsaktører

Tre eksempler fra militære utdanningsinstitusjoner viser hvordan den teoretiske forankringen beskrevet ovenfor kan omsettes til konkret praksis og innovasjonseffekt.

Bacheloroppgaven: Praksisnær kunnskapsutvikling

Et tydelig eksempel på bacheloroppgavens rolle som kunnskapsproduksjon er en oppgave fra Luftkrigsskolen, Holtan (2023), senere publisert i forkortet form i Stratagem «Store langtrekkende droner: hva, hvorfor og hvordan?»

Oppgaven illustrerer Gibbons sin mode 2-kunnskap hvor forskningen styres av et reelt problem, ikke av fagdisiplinen. I dette tilfellet tok kadetten utgangspunkt i at regjeringen ville anskaffe «store langtrekkende droner» uten å definere behovet nærmere, og identifiserte gapet mellom politiske formuleringer og operativ realitet som sitt forskningsproblem.

Arbeidet viser tydelig Kolbs læringssirkel: erfaringer fra tjenesten ble kombinert med systematisk datainnsamling, refleksjon og teoretisk rammeverk. Kadetten undersøkte blant annet Forsvarsdepartementets vurdering fra 2020, som beskrev evnen til tidsmessig overvåking som «mindre god», noe som er sammenfallende med Schøns «reflection-on-action» som metode.

Her skal vi ikke merke oss konklusjonen, men hva prosessen skapte: en analytisk offiser som utfordrer etablerte antakelser og bringer denne tenkningen inn i sin videre tjeneste. Bacheloroppgavenes egentlige verdi ligger i å styrke Forsvarets evne til refleksjon og innovasjon.

US Army War College og Combined Arms Center: Doktrineutvikling som akademisk prosess

US Army War College (USAWC) i Carlisle, Pennsylvania, og Combined Arms Center (CAC) ved Fort Leavenworth representerer den amerikanske Hærens mest sentrale akademiske innovasjonsapparat. CAC har siden 1970-tallet vært ansvarlig for utvikling av Hærens doktrine gjennom en prosess som eksplisitt integrerer historisk analyse, felterfaringer og akademisk forskningsmetodikk.

Etter Vietnamkrigen gjennomgikk den amerikanske hæren en dyp institusjonell krise. Svaret kom ikke primært i form av nytt materiell, men gjennom en systematisk intellektuell reformprosess ledet av blant andre general William DePuy. Resultatet var FM 100-5 Operations (1976) og den påfølgende AirLand Battle-doktrinen – konsepter utviklet gjennom en tett kobling mellom USAWC-forskning, CAC-analyser og erfaringer fra NATO-øvelser.

Sett i lys av Stokes’ kvadrantmodell er dette et klassisk eksempel på Pasteurs kvadrant: forskningen var både fundamentalt orientert mot å forstå moderne landkrig og direkte motivert av operative behov. For norske krigsskoler er lærdommen at doktrineutvikling ikke bør skje ad hoc i stabsmiljøer – den bør drives av ph.d.-miljøer med metodisk kompetanse til å analysere erfaringene systematisk.

Naval Postgraduate School (NPS): Ph.d.-forskning med direkte operativ effekt

Naval Postgraduate School (NPS) i Monterey, California, er kanskje det mest direkte internasjonale analoget til hva Forsvarets høgskole bør aspirere mot. NPS er en akkreditert universitetsinstitusjon der offiserer fra hele det amerikanske forsvaret og allierte nasjoner gjennomfører master- og ph.d.-utdanning med eksplisitt operativ relevans.

Sett gjennom Nonaka og Takeuchis SECI-modell representerer NPS en institusjonalisert eksternaliseringsprosess i stor skala: taus operativ kunnskap hos erfarne offiserer konverteres til eksplisitt, kodifisert kunnskap gjennom ph.d.-avhandlinger, og internaliseres deretter i ny praksis når kandidatene returnerer til operative stillinger.

For Forsvaret er NPS-modellen et konkret forbilde: ph.d.-kandidater bør rekrutteres fra operative miljøer, forskningstemaene bør defineres i dialog med forsvarsgrenene, og mekanismer må etableres for at funnene systematisk tilbakeføres til praksis.

Veien videre: Mer krav, mer retning, mer mot

NPS i Monterey viser at tett kobling mellom forskningstema og operativt behov ikke er et akademisk kompromiss – det er en forutsetning for at forskningen skal ha effekt. Denne koblingen avgjøres ikke på krigsskolene. Den avgjøres i forsvarsgrenenes ledergrupper.

For å realisere det fulle potensialet til Forsvarets høgskole, må Forsvaret ta på alvor det som både Stokes, Boyer, Nonaka viser: at kunnskap må være målrettet, tverrfaglig og systematisk tilbakeføres til praksis for å ha effekt. Dette krever konkrete grep:

• Bacheloroppgaver må kobles tettere til faktiske behov, slik at refleksjon integreres i praksis
• Ph.d.-satsing må ses som operativ investering, slik at forskningstemaer defineres av operative behov
• Forsvarsgrenene må utvikle reell bestillingskompetanse, slik at staber og utdanningsinstitusjoner definerer forskningstema i fellesskap
• Det må etableres institusjonalisert dialog mellom Forsvarets høgskole og operative avdelinger, slik at doktrineutvikling blir en operativ relevant akademisk prosess
• Tilbakeføringsmekanismer må bygges inn strukturelt i hele utdanningsløpet på Forsvaret høgskole, slik at ph.d.-kandidater og bachelor-kadetter returnerer funnene sine til de avdelingene som stilte spørsmålene

Det viktigste grepet er kanskje dette: Forsvaret må slutte å se på kunnskapsutvikling som noe som «støtter» kampkraft. Kunnskapsutvikling er kampkraft – like mye som den er materiell, øving og ledelse. Schøns reflekterte praktiker, Stokes’ Pasteur-forsker, Nonaka og Takeuchis kunnskapsskapende organisasjon – alt peker i samme retning: Den som lærer raskest og best, vinner!

Der ligger Forsvarets høgskole og krigsskolenes virkelige verdi. Og det er på tide at hele Forsvaret erkjenner det.

Foto: Ella Hagen / Forsvaret