Under eksamensperioden før jul publiserte NRK en artikkel om «legedrømmen som ble et angstmareritt» for norske medisinstudenter i Øst-Europa. Artikkelen skildret et prestasjonspress, hvor studenter fortviler over å ikke evne å tilegne seg alt av pensum. Skildringene og erfaringene var ikke ukjente for meg som tidligere utenlandsstudent og som nåværende kadett ved Sjøkrigsskolen. Vi lærer at for å kunne løse oppdrag, må vi kunne ta vare på oss selv, og de rundt oss. Slik ivaretagelse mener jeg stammer fra blant annet trivsel, og trivsel kommer ikke fra et prestasjonsmiljø.
Det er en overgang å gå fra elev ved videregående skole, til student eller kadett. Da jeg studerte i London var det viktig for meg å bevise for meg selv, foreldre, følgere på Instagram og medstudenter at jeg var god. Helst best. Jeg graduerte med enestående karakterer, men om jeg i dag skulle vært guide for noen i London by, hadde visningsturen stoppet ved porten til campus. For å oppnå de aller beste karakterene, var jeg overbevist om at jeg måtte legge meg til fornuftig tid, trene før 07.00, sitte på lesesalen 10-12 timer hver dag og i hvert fall ikke dra på fest. Det gjorde meg ikke rik på annet enn A’er på et ark.
Det både NRK-artikkelen og jeg viser til er de ekstreme ytterpunktene. Det er ikke alltid sånn, for alle. Denne artikkelen er fra én hærkadett sitt ståsted, og det skal tydeliggjøres at skildringene jeg vil vise til, ikke er slik for alle kadetter ved Forsvarets Høgskoler. Når det er sagt, er jeg sikker på at mange vil kjenne seg igjen i studie- og prestasjonspresset på skolen. Det er prestisjetungt å gå på Forsvarets Høgskole, med en velkjent seleksjonsprosess som opptakskrav. Jeg tipper det er flere enn mine besteforeldre som er stolte av å ha en kommende offiser i arverekken, og denne offiserstittelen skal vi jobbe beinhardt for.
Som kadett er det ønskelig å oppnå gode teoretiske karakterer, samt evnen til å være en dyktig leder i praksis. Dette krever at pensum i samtlige fag må forstås, ledermuligheter må tas og ekstraarbeid, som for eksempel verv kadettforeningene, må gjennomføres. I tillegg, skal vi prestere på fysisk eksamen og i det sosiale. Det er disse forventningene og kravene jeg mener kadetten selv er nødt for å vurdere. På hvilket område kan, ønsker og evner jeg å briljere? Ved å reflektere rundt eget prestasjons- og ambisjonsnivå, vil en lettere evne å akseptere at en ikke trenger å være best i alt.
Problematikken ligger i at rangeringer, karakterer og øvrige prestasjoner gjør at vi oppfatter andre og oss selv annerledes, og det er utfordrende å ignorere. Fokuset og oppstyret rundt prestasjoner kan og bør tones flere hakk ned. Prestasjonspresset forekommer på den ene eller andre måten, og den verste formen er kanskje den skjulte og ubevisste. De færreste går bevisst inn for å skape et press på andre, spesielt med tanke på at vi responderer ulikt på forskjellige kommentarer eller handlinger. Det er muligens på dette område enhver bør tenke seg om to ganger, for å unngå unødig prestasjonspress blant kadetter.
Når det er sagt, bør det også være rom for å være stolt av gode prestasjoner, og vi bør også evne å unne medkadetter suksess på det ene eller andre feltet. Dette er en utfordrende balansegang, men det hele begynner med bevisstgjøring og forståelse for andre mennesker og seg selv. Det å legge eget ambisjonsnivå noe ned tror jeg er utfordrende for mange, ettersom vi som regel ønsker å være gode. Det er delte meninger om veien til å bli en god offiser, og halvveis i løpet evner jeg fortsatt ikke å sette to streker under det svaret.
På den andre siden er det er faktum at kadetter konkurrerer om ønskede stillinger, og dermed kan det være nødvendig å nå et ønsket karakternivå. Ved slike tilfeller er kadetten selv nødt for å vurdere hva en selv «vinner» på i det lange løp. Om en ofrer mattetimene for en langhelg med familien, er jeg sikker på at kadetten blir en like god offiser som de som valgte å ikke gjøre det. Slike vurderinger og beslutninger er viktige, men ikke enkle å ta på egenhånd. Det blir heller ikke noe enklere når omgivelsene har bestemte forventninger til deg. Skolen kan også skape et ubevisst studiepress, for eksempel da LOG2 ved Sjøkrigsskolen forhørte seg om muligheten til å delta på øvelsen, Trident Juncture. Forslaget ble avslått ettersom det ville medføre at kadettene gikk glipp av nødvendig utdanning. Ville ikke en OJT under den største NATO-øvelsen siden den kalde krigens opphør være mer relevant og lærerikt enn forelesningene vi eventuelt ville gått glipp av?
Motargumenter jeg har møtt når jeg diskuterer prestasjons- og studiepress med andre, er at offiserer i Forsvaret bør evne å håndtere og takle slikt hverdagslig press. Dette mener jeg blir for snevert. Selvfølgelig skal vi som kommende offiserer takle både hektiske hverdager, forventninger fra andre og skuffelsen over å ikke få til noe vi svært gjerne ønsker å klare. Det vi derimot heller bør vinkle fokuset vårt mot, er hvordan vi kan sørge for at kadetter ved Forsvarets Høgskole trives mer under utdanning. Trivsel kommer ikke fra økt forventningspress. En relevant presisering er at ingen har «skyld» i at dette presset har oppstått. Verken forelesere, skolen eller samfunnet er ene og alene om tilfellet. Om noen, kan vi som kadetter peke på oss selv. Det er vi som kommenterer, handler og velger.
I all hovedsak blir kadetter sine enkeltprestasjoner vurdert, og videre rangert før fordeling av stillinger. Majoriteten av eksamener, innleveringer og prosjekter gjennomfører vi på egenhånd. På Sjøkrigsskolen forløper store deler av førsteåret seg i lagsrammen. Dette (høyst relevante) perspektivet forsvinner så fort vi fester den andre stjernen på uniformen. Ville det ikke vært bedre å trene på hvordan en presterer og mestrer sammen med andre? Slikt samarbeid kan nemlig redusere prestasjonspress på eget arbeid, og heller forsterke ønsket om å få til noe sammen. Uten at jeg har lang fartstid i avdeling, vil jeg tørre å påstå at det er behov for samarbeidsvillige lagspillere, og ikke karakterjagere.
Studietiden skal være en tid vi ser tilbake på som givende, lærerik og gøy. Vi skal bli gode på vårt fagfelt, og likeså gode til å ta vare på de rundt oss. Det er derfor viktig å bruke studietiden til mer enn å kun jobbe hardt med skolearbeidet. I tillegg til å lære og forstå, bør vi tilbringe tid med mennesker som gjør oss bedre på en faglig eller sosial måte. Vi bør reise om muligheten byr seg, og vi bør bruke fritiden vår på aktiviteter som øker egen trivsel i skolehverdagen. Å ta valg som i utgangspunktet virker ufornuftige, kan vise seg å resultere i gode erfaringer, opplevelser og minner. Det er dette, sammen med forståelse for faget vårt, som gjør at vi som kadetter vil gå ut i avdeling som en ressurs, og ikke bare et navn på et ark fullt av A’er.
Tenk om vi kunne melde oss av verdensmesterskapet i vellykkethet
- HM Dronning Sonja (2018)
Foto: Anton Ligaarden / Forsvaret
