Livets lange lederutdannelse

Livets lange lederutdannelse

. 6 min read

Jeg har vært en leder helt siden jeg var patruljefører som ung i Speideren og frem til nå, som leder i politiet. Jeg har både ledet og fulgt, mange forskjellige mennesker gjennom årene, både sivilt og militært. Det er derfor betimelig å være med å dele noen erfaringer, som forhåpentligvis andre også kan dra nytte av. Ledelse har alltid hatt en sentral rolle i mitt liv, bevist eller ubevist og følgelig er min lederstil noe som kontinuerlig har vært under utvikling. Men nå, etter mange års erfaring, vil jeg åpent dele mine tanker og forhåpentligvis oppfordre til refleksjon hos andre.

Mali, september 2019. Samvirkeoppdrag med NORSTAD.

Jeg jobber nå som operativ leder ved Politiets sikkerhetstjeneste (PST), seksjon for livvakttjeneste. Jeg har alltid vært målbevisst når jeg først har satt en retning i livet mitt. Valgene mine har stor sett vært styrt av interesser og ønsker om å se hvor langt jeg kan nå. Her har gode forbilder vært med på å forme og påvirke mine valg.

Jeg gikk Befalsskolen for Kavaleriet på Trandum i 1988, og hadde kun et ønske ved linjevalg. Jeg skulle bli oppklaringsbefal. Der møtte jeg løytnant Kober, som lærte oss å være ninja, før jeg egentlig selv viste hva ninja egentlig betydde. Vi skulle føle angrepet, handle offensivt og bli solide ryggmargskrigere. Mennesker har sloss i tusenvis av år, der de beste krigerne overlevde og brakte de beste genene videre. Når angrepet kommer vil noen handle iht SOP, der andre vil handle intuitivt på bakgrunn av situasjonsforståelse og erfaring. Ved å alltid følge SOP var læren at laget aldri vil handle forutsigbart og likt. Det å være en ryggmargskriger vil derfor si at man benytter de metoder man anser som smart i situasjonen, og derfor ha større sjanse for å vinne. Den type kriger evner å handle effektivt og smidig i en hver situasjon gjennom felles metoder og teknikker. Lærdommen og erfaringene jeg fikk som befalselev benytter jeg den i dag i dag, og jeg er fremdeles en ryggmarsjkriger.

Som sersjant på Skjold fikk jeg utlevert et lag med både motiverte og umotiverte soldater, og det var min oppgave å få oss til å fungere sammen. Onkel Per var min speiderleder og etter hvert leder for HVU. Han så alle rundt seg, viste omtanke og var tydelig på hva han ville. Jeg tok med meg hans væremåte, samt et brennende engasjement for å få mine oppklaringssoldater til å bli så gode som mulig. Jeg lærte at engasjement skaper entusiasme. Entusiastiske soldater når lengre en uengasjerte.

Jeg ønsket å se hvor langt jeg kunne nå, og søkte senere på opptak som befal ved Hærens Jegerskole. 150 menige og 20 befal møtte på Trandum leir ved kasserne 198. Ordren var klar: Tar du av startnummeret gir du deg. All forflytning er løpende sammen med makker. De første dagene gikk vi på Storhogget i stekende varme med tung pakning, bar båre, bar hverandre, bar «tannpirker»- en tung gran stokk, og øvde på stridsteknikker. Om nettene ble det utført yttligere «motivasjonstesting». Vi ålete i stridsvognspor, bar mer tannpirker, flyttet skapet 2 km for inspeksjon og fikk mye kjeft. En jevn strøm av startnummer ble levert inn. Etter en uke med minimalt med mat og søvn ble befal og menige skilt ut i to grupper. Vi befalet fortsatte med stridsteknikker på dagtid, og teorileksjoner og O-løp på natten. Etter 14 dager stod vi igjen 2 befal og 18 menige fullstendig utslitte, verdig tittelen som fallskjermjegeraspiranter.

Jeg lærte at for å holde motet oppe, fant jeg mening i alt det meningsløse vi gjorde. Jeg hadde Ingar Lund og Torgeir Gråtrud som instruktører. Begge bautaer i det Norske Forsvaret, som senere skulle bli Forsvarets sjefsersjant og sjef for Forsvarets spesialstyrker. De lærte meg en rekke ting. Lund lærte meg at alt har en konsekvens. Alle valg, alle handlinger, gode som dårlige får en konsekvens enten for deg, eller for andre.  Det er derfor viktig å ta dine valg med omhu, og være klar for å stå i de konsekvenser som måtte følge. Gråterud på sin side viste meg verdien av å ta vare på de rundt seg. Han så potensialet i oss 20 fallskjermjeger- aspiranter, og fikk alle til å yte best mulig. Hvert 5. år møtes fallskjermjegerkullet 1990-91. Jeg tror hverken Ingar eller Torgeir vet hvor mye de har betydd, og hvor mye de har vært med på å forme oss.

Etter tre år i forsvaret søkte jeg Politiskolen, nå Politihøyskolen (PHS). Etter fire år ved ordenstjenesten i Oslo ønsket jeg å se hvor langt jeg kunne nå som politi og søkte opptak på grunnkurs i terrorbekjempelse. Kurset var fysisk og mentalt svært krevende. Du visste at hver natt bød på nye tøffe utfordringer og tester. Evnen til å glemme smerten fra sist natt, og gleden over å lykkes sammen med andre, var to viktige faktorer som fikk meg gjennom grunnkurset. Etter fire uker med tester, leksjoner, lite søvn og mye kjeft, fikk jeg stilling ved Beredskapstroppen (BT). I 10 år jobbet jeg sammen med utrolig dedikerte, dyktige og ydmyke menn.

Jeg hadde Anders Snortheimsmoen som instruktør og etter hvert som sjef for beredskapstroppen (BT). Den første kjøreturen som nyutdannet var sammen med han. Før en bakketopp spurte han meg om jeg så kua over bakketoppen. Jeg svarte at den var umulig å se. Han mente at den skal du alltid se. Vær alltid forberedt på det uforutsette og ha en plan B. Som sjef var hans kontordør alltid åpen. Selv med et voldsomt arbeidspress hadde han tid til en prat. Ved hver troppens time, fortalte han oss at vi var forbilder for alt politi. Vi stod for profesjonalitet og skulle vise det i handling.

Etter noen år fikk jeg selv muligheten til å være instruktør ved grunnkurs i terrorbekjempelse. Jeg har vært med å selektere politi til BT og Livvakttjenesten i over 20 år. Det jeg sitter igjen med er at man kan ikke se på utsiden hva som bor inne i den enkelte. Jeg fikk etter hvert lederoppgaver og ble teamleder for et aksjonsteam. Det å lede faglig gode personer med sterke personligheter er krevende, men også inspirerende. Tillit til hverandre, toleranse for forskjellige personligheter, og respekt for andres meninger gjorde oss til et godt sammensveiset team.

I de siste 15 årene har jeg vært livvakt ved PST. Våre arbeidsoppgaver er å beskytte myndighetspersoner i Norge, og på reiser i utlandet. Jeg har gjennom jobben som livvakt møtt mange fine mennesker, og noen få idioter. Alle har vært med på å påvirke meg, og sannsynligvis har jeg selv også påvirket enkelte av dem.  Jeg har erfart hvor viktig et godt førsteinntrykk er. Vi mennesker vil sjelden innrømme at vi har tatt feil. Gir du et godt førsteinntrykk kan du gjøre mye før du møter motstand. Gjør en det motsatte, må man jobbe mye i motbakke før det flater ut.

Mogadishu, 2011. 

Jeg har ledet mange krevende oppdrag i utlandet. Sannsynligvis har jeg møtt noen av dere i Afghanistan eller Mali. Dere har vært løsningsorienterte og hjelpsomme. Noen oppdrag ville vært kansellert uten deres hjelp. Jeg håper vi har vist oss fram på en god måte og skapt den tillitten som kreves for å løse oppdrag sammen. Jeg møtte en spesialjeger i Kabul for noen år siden. Med et glimt i øyet sa han følgende: Hvis FSK hadde begynt å gå med rosa crocs ville alle i Rena leir gått med rosa crocs i løpet av 14 dager. Det er viktig og riktig å ha forbilder, men vær kritisk. Ta valg ut fra dine verdier og eget ståsted.

Jeg har ingen formell lederutdannelse utover befalskole. Jeg har hatt gode forbilder og rollemodeller. For meg er det lettest å være en A-leder med «capslook», men jeg ønsker å være en intensjonsbasert leder. Du kommer alltid til å være best på det du trener på. Din lederstil krever trening.
Så, hvordan har alle disse erfaringene gjort meg til en bedre leder? Etter et langt liv har jeg ledet mange forskjellige mennesker, i forskjellige aldre, på forskjellige ståsted og med forskjellig motivasjon i et stort spenn av oppdrag. Jeg mener at det som har vært vesentlig er mitt beviste forhold til meg selv, mine handlinger og mine verdier. Jeg har sett meg selv hele livet og jeg har fulgt meg selv i tykt og tynt. Det kan være vanskelig å måle egen framgang, og det er derfor viktig å reflektere tilbake for å se hvor jeg var i forhold til hvor jeg er nå. Så mine råd er derfor å være kritisk til seg selv, men samtidig være fornøyd meg egen innsats. Har du lave forventninger blir du sjelden skuffet, men har du realistiske forventninger har du alltid et mål å jobbe mot. Som offiser og befal vil du være en rollemodell og forbilde for mange både på godt og vondt. Vær bevist i din rolle og ta den på alvor. Uansett alder og ferdighetsnivå liker vi mennesker å få oppmerksomhet og respons på det vi gjør. Se de rundt deg og vær til stede. Alt du sier og gjør har en konsekvens. Ha engasjement og vær tydelig. Vis respekt, toleranse og tillit, og du vil sannsynligvis bli møtt med det samme tilbake.





Er du enig/uenig med artikkelen eller har en kommentar? Ta kontakt med redaksjonen og send inn ditt synspunkt. Bruk gjerne style guiden vår.