You've successfully subscribed to Stratagem
Great! Next, complete checkout for full access to Stratagem
Welcome back! You've successfully signed in.
Success! Your account is fully activated, you now have access to all content.
Lydighet gir trygghet

Lydighet gir trygghet

. 4 min read

I juni 1893 ga admiral George Tryon en styreordre det er verdt å grunne litt over. Alle som så ordren forsto øyeblikkelig at det ville få katastrofale konsekvenser om den ble utført. Da ville HMS Camperdown treffe hans eget flaggskip, HMS Victoria, med et brak.[1]

Spesielt var sjefen om bord i nevnte Camperdown, kontreadmiral Albert Markham, skeptisk. Han skjønte umiddelbart at om han gjorde som sjefen sa, ville det gå på liv og eiendom løs. Hva Markham konkret tenkte, vet vi ikke med sikkerhet, men det er grunn til å tro at flere tanker fór gjennom hodet hans.

Kanskje hadde han oversett noe? Kanskje admiralens ordre likevel lot seg gjennomføre, selv om Markham ikke kunne begripe hvordan? Tryon var tross alt mer erfaren enn Markham, og en av de beste i bransjen. Kanskje var det noe med fart og vinkler her som Markham ikke helt forsto? Det er imidlertid tvilsomt. Situasjonen var oversiktlig, og det var vanskelig å fatte hva en dreven sjømann som Markham eventuelt ikke skjønte ved situasjonen. Hva kunne være unknown unknowns her?

Kanskje svaret lå i at Tryon, som Vårherre overfor Abraham, ville teste Markhams lojalitet? Kanskje det var en trosprøve, og at han ville avblåse manøveren akkurat i det Abraham skulle stikke kniven i sin sønn Isak? Det var imidlertid heller ikke spesielt sannsynlig. Til det var marginene for små.

Mens han sto der og grublet, kom det uansett et nytt signal fra admiralen: «What are you waiting for». Da var det ikke så mye mer å lure på. Admiralen visste åpenbart hva han holdt på med, og om han ikke gjorde det ville det uansett være hans ansvar om noe gikk galt. Lydighet gir trygghet, kan Markham ha tenkt, da han ga ordren om å svinge skipet i henhold til Tryons anvisning.[2]

Ganske riktig smalt Camperdown inn i Victoria, med det resultat at sistnevnte sank, og tok 358 menneskeliv med seg ned i dypet, admiral Tryon inkludert. Hva Tryon kan ha ment med sin hodeløse ordre får vi aldri vite. Visstnok skal hans siste ord på vei ned med skuta ha vært: «It is all my fault». Vi får heller aldri vite hva som hadde skjedd om Markham hadde unnlatt å følge ordre, eller i det minste spurt admiralen om han virkelig mente det han sa. Det vi derimot vet, er hvilke konklusjon The Royal Navy trakk av dette.

Admiral Tryon måtte åpenbart ta hovedansvaret for ulykken, men mange vil mene at også Markham var å klandre. Burde man ikke forvente at en erfaren og ansvarsfull mann som han gjenkjenner en ugjennomførlig ordre når han ser en? Han burde ha nektet å utføre ordren med mindre han fikk den forklart, og heller tatt den personlige risikoen det var å fremstå som tverr og lite løsningsorientert. Sjøforklaringen kom imidlertid fram til en annen konklusjon: «The Court strongly feels that, although it is much to be regretted that Rear-Admiral Albert H. Markham did not carry out his first intention of semaphoring to the Commander-in-Chief his doubt as to the signal, it would be fatal to the best interests of the Service to say he was to blame for carrying out the directions of the Commander-in-Chief present in person». Man kunne, av åpenbare grunner, ikke tillate som prinsipp at personlig skjønn og egne meninger skulle gå foran en direkte ordre fra en overordnet som selv befant seg i situasjonen. Noe slikt ville undergrave hele det militære lydighetsprinsippet. Ordre er til for å følges. Også de dårlige og lite gjennomtenkte. Spesielt når sjefen ser akkurat det samme som deg.

Paradokset er at om Markham ikke hadde vært en erfaren og velansett kontreadmiral, men en enkel fergeskipper i en Vestlandsfjord, ville katastrofen aldri ha skjedd. Ikke fordi Victoria ikke befant seg i en norsk fjord, men fordi fergemannens første respons ville vært: «Ikkje f…..!» Admiral meg her eller der, jeg kjører ikke på en annen skute bare fordi en fyr, sjef eller ei, ber meg om å gjøre det. Også fergemenn på Vestlandet skjønner at ikke alle kan gjøre som de vil hele tiden. Men de skjønner at det går en grense for dumheter, også for folk med sjefs- og ledertitler.

Markham derimot, hadde klatret i gradene nettopp fordi han evnet å gjøre som de overordnede sa. Det er slik man blir toppoffiser i fredstid. Folk som admiral Nelson, som evnet å vise loyal disobedience og sette kikkerten for sitt blinde øye, overlever bare i krig − så lenge det varer. For oss som vil opp og fram i fredsforsvaret er moralen derimot enkel: Er du i tvil, så er du ikke i tvil. Lydighet gir trygghet. Uansett hvor sinnssvake ordre du får, kan du aldri tape om du følger dem etter beste evne. Om du gjør som sjefen sier, kan ingen kritisere deg, med mindre ordren du får er forbudt ved lov. Går det bra får du skryt og klapp på skuldra, kanskje endog opprykk. Går det galt, får noen andre skylda. Og er de ansvarlige høyt nok opp i hierarkiet, dysses det hele som regel ned.

Markham befant seg i denne situasjonen nettopp fordi han behersket dette spillet bedre enn de fleste, men plutselig ble han målt etter en annen standard. Han hadde gjennom en hel karriere blitt filt ned til å passe i et rundt hull, men helt uventet møtte han et trekantet et. Det gikk som det måtte gå.


[1] Historien er fyldig omtalt i Andrew Gordons fantastiske bok The Rules of the game, Jutland and British Naval Command (1996). Jeg har også skrevet om dette i «Om latskap - Det militære lederskapets glemte dimensjon» i PACEM 17:1 (2014), http://pacem.no/wp-content/uploads/2016/11/PACEM-nr-1-2014-2.pdf

[2] Om noen avdelinger eller kommunikasjonsbyrekrater (sic) i Forsvaret ønsker å adoptere mottoet «Lydighet gir trygghet», må de spørre Marit Segerstråle. Det var henne jeg fikk det av, og man vil nødig ta seg til rette.


Foto: Jakob Østheim / Forsvaret


Er du enig/uenig med artikkelen eller har en kommentar? Ta kontakt med redaksjonen og send inn ditt synspunkt. Bruk gjerne style guiden vår.