Replikk: Militær forsyningssikkerhet – en sammensatt utfordring

Replikk: Militær forsyningssikkerhet – en sammensatt utfordring

. 4 minutter å lese

Simon Fjeldavli

Spesialistbefal innenfor logistikk. Han har erfaring fra Hæren og Forsvarets spesialstyrker. Er sjefssersjant og har gjennomført befalsskole i Hæren og VBU 2 hos Forsvarets høgskole.

Først og fremst vil jeg anerkjenne og applaudere tidligere sjef for Forsvarsmateriell (FMA) landkapasiteter, Bjarne Nermo, for et utmerket innlegg innenfor tematikken militær forsyningssikkerhet. Slik jeg ser det så formidler Nermo kompleksiteten knyttet til logistikk på en forståelig måte og skaper dermed økt bevissthet. Deretter følger han opp med det jeg oppfatter å være en svært god faglig anbefaling helt til slutt;

“Vi må erkjenne at oppbygging av lager for kritisk materiell er en nødvendighet for å sikre funksjonalitet på materiell og dermed operativ evne når vi blir utfordret som mest”.

Forsyningssikkerhet – beredskapslager og beholdning versus kortsiktig økonomisk gevinst eller besparelse

Jeg må være så ærlig å si at jeg kjenner meg igjen da Nermo beskriver en virkelighet hvor mennesket i et moderne samfunn forventer å ha tilgang til varer og tjenester som dekker ens behov når og hvor behovet oppstår. Som oftest skulle vi aller helst hatt varen eller tjenesten i går eller i det minste med en gang. Forventningene hos kundene har åpenbart økt i takt med utviklingen i det globale forsynings nettverket. Det fremstår dermed som veldig plagsomt da en global pandemi, eller en krig i Europa, forstyrrer oss i hverdagen. I sammenheng med forsyningssikkerhet og leveranser av varer og tjenester blir dette spesielt synlig, da vi ikke har «noe på lager» på grunn av at økonomiske hensyn er vektlagt fremfor beredskap. Derfor støtter jeg Nermo da han skriver at et fornyet fokus på beredskap for det norske forsvaret, gjennom å se helhetlig på materiellets levetid for sikre tilgjengelighet under skiftende omstendigheter, fremstår som klokt.

Anskaffelse av materiell – med behov som driver

Alt starter (forhåpentligvis) med en investering som har til hensikt å imøtekomme et (reelt) behov. Da Nermo beskriver at investeringsprosessen i denne sammenhengen står helt sentralt - hvor premissene for hvordan vi skal forvalte, vedlikeholde og understøtte et nytt system faktisk blir lagt - så støtter jeg det utsagnet. Videre har jeg full forståelse for at teknologisk utvikling i et globalt marked, hvor hovedleverandørene opererer med forskjellige underleverandører, er med på å skape større kompleksitet enn tidligere. For at vi i forsvarssektoren skal kunne klare å imøtekomme et mer utfordrende og tilsynelatende sårbart leverandørnettverk ønsker jeg å kommunisere en refleksjon som har til hensikt å utfordre oss selv og få oss til å tenke litt på hva vi kan gjøre. Refleksjonen handler kort fortalt om å «investere for å effektivisere.» I denne sammenheng handler det videre om å «variant-begrense» materiell- og utstyrsparken i forsvarssektoren i den hensikt å sikre bedre understøttelse med de tildelte ressursene som er tilgjengelig i strukturen.

For å eksemplifisere så kan vi spørre oss selv - hold dere fast - om flertallet i Forsvaret (egentlig) har behov for forskjellige typer håndvåpen med ulik optikk, kaliber, krav til skytebaner og personlig utrustning m.m.; som både indirekte og direkte er med på å påvirke bredden i både kompetansebehovet og forsyningsbehovet. Det er i denne sammenhengen i tillegg verdt å nevne alle de avtalene som enten må etableres, vedlikeholdes eller reforhandles mot ulike leverandører for å kunne opprettholde et slikt «mangfold». Summen av utfordringene mangfoldet i materiell- og utstyrsparken genererer, i kombinasjon med kompleksiteten som Nermo fremhever at eksisterer i forsyningsnettverket, vil slik jeg ser det åpenbart skape ressursutfordringer. Forsvarssektoren kan slik jeg ser det derfor ikke fortsette å øke mangfoldet i materiell- og utstyrsparken på investeringssiden, og samtidig tro på at vi kan effektivisere bort ressursene til understøttelse på den andre siden – i alle fall ikke når alt tilsynelatende blir mer komplekst. Dersom vi ikke er villig til å ta diskusjonene, gjennomføre prosessene, ta prioriteringene og/eller beslutningene som er med på å redusere mangfoldet i materiell- og utstyrsparken vil utfordringene kun øke i omfang fremover. Valgene vi tar nå skaper som de aller fleste skjønner grunnlaget for de som kommer etter oss, og akkurat det fremstår (og er ofte) utrolig krevende å ta inn over seg. Dette er nok en sak som er enklere sagt enn gjort, og noe som fremstår så enkelt, men allikevel og samtidig så vanskelig på en gang.

En siste sak som jeg ønsker å kaste lys på helt til slutt er at man nesten bare må forutsette at forsvarssektoren sannsynligvis ikke kommer til å bli finansiert i henhold til hva som er det reelle økonomiske behovet fremover. Det er flere årsaker til dette, og en av disse er at man nok ikke har tatt inn over seg at en anskaffelse i 2022 er mer omfattende og krever mer enn tidligere. Som eksempel, og veldig forenklet, ønsker jeg å bruke vogn, type laste, 4-hjulsdrift, terreng. En lastevogn på 80-tallet var både langt billigere å anskaffe og anskaffelsen innbefattet ikke riktig like mye «annet» som det gjør i 2022. En «high-tech lastevogn anno 2022» med krav til nye våpenplattformer, sambandssystemer, forskjellige varianter med pansring, og sist men ikke minst automatgir, var noe man hverken trengte å ta stilling til ved anskaffelse (siden det tilnærmet ikke fantes) eller noe man vurderte til å være nødvendig tidligere.

På grunn av at man ikke har erkjent dette - enten ved at man ikke er flink nok til å beskrive totalprosjekter ved anskaffelser, eller og kanskje enda litt verre, siden det veldig ofte vil være for kostbart å inkludere «alt» ved anskaffelser på grunn av for lave økonomiske rammer i utgangspunktet - vil man i de fleste tilfeller ende opp med et lavere volum enn hva behovet faktisk er. Konsekvensen videre er da at man ikke får avhendet gammelt materiell, fordi man ikke klarer å løse sine oppdrag og pålagte oppgaver med kun det «nye» antallet/volumet som er betydelig lavere. Dette fører ikke til at en anskaffelse gjør at man bytter «en til en» av gammelt og nytt slik som mest sannsynlig var tenkt. Det betyr igjen at vi fortsatt må opprettholde kompetanse og forsyningssikkerhet på begge, både gammelt og nytt system. Det er forenklet tre ting som kan gjøres for å håndtere denne utfordringen. Det første er å bare «kaste masse penger» på problemet – les; kamufler dårlig prosess og mangelfull ledelse og styring. Det andre er å utøve tydelig ledelse i investeringsprosessen, og det tredje er å gjennomføre harde og faktiske prioriteringer i investeringsporteføljen. Nå sier jeg IKKE at man ikke skal øke finansieringen av forsvarssektoren, men jeg vurderer det dit hen at i sammenheng med det jeg har beskrevet her så er det ikke det som vil være det beste, mest kostnadseffektive ei heller moralsk riktige å gjøre på kort, midlere eller lang sikt. Det riktige og viktigste å gjøre vil være å fokusere på å ta skikkelig tak i ledelsen av investeringsprosessen.


Simon Fjeldavli

Spesialistbefal innenfor logistikk. Han har erfaring fra Hæren og Forsvarets spesialstyrker. Er sjefssersjant og har gjennomført befalsskole i Hæren og VBU 2 hos Forsvarets høgskole.

Er du enig/uenig med artikkelen, eller ønsker du å skrive for oss? Ta kontakt med redaksjonen og send inn ditt synspunkt. Bruk veiledningen vår.