You've successfully subscribed to Stratagem
Great! Next, complete checkout for full access to Stratagem
Welcome back! You've successfully signed in.
Success! Your account is fully activated, you now have access to all content.
Militær Ledelse, av Rino Bandlitz Johansen, Thomas Hol Fosse og Ole Boe

Militær Ledelse, av Rino Bandlitz Johansen, Thomas Hol Fosse og Ole Boe

. 8 min read

Jeg var begeistret over å høre om denne boka og likeledes over å motta et eksemplar av den. La meg få tone flagg helt innledningsvis: Jeg synes dette er et svært viktig prosjekt, en slags milepæl og derfor rosverdig i seg selv. Dette er noe Forsvaret skylder skattebetalerne.

Jeg sa det samme da boka «Politiledelse» kom for et par år siden: Alle statens store institusjoner, fra omsorg i NAV til det motsatte i Forsvaret, via skole, helse og kultur, sprer om seg med store ord om betydningen av ledelse. Hva dette innebærer i praksis forblir et mysterium for de innvidde. Dette er ikke bare et demokratisk problem, men et styringsproblem. Hvis «ledelse» er like viktig som de sier, burde institusjonene redegjøre for hva begrepet «ledelse» går ut på for dem.

«Militær ledelse» er derfor Forsvarets anledning til åpenhet om noe som ikke trenger å være gradert: Hvordan man forstår, utdanner og utvikler ledelse i egen teig. I så måte er også Forsvaret et fyrtårn. I folks fordommer er forventningene til lederkunnskap høyere til Forsvaret enn til NAV. Historisk sett er Forsvaret den eneste institusjonen som har utgitt autoritative doktriner om hva ledelse skal være.

Så til et vanskeligere spørsmål: Har dette lykkes? Svaret er heldigvis tja. «Heldigvis» fordi en slik bok ville være mislykket dersom den ikke utfordrer til kritikk og revisjon. Bidragene er varierende. Det blodfattige svaret «tja» skyldes at et vesentlig kvalitetskriterium ikke er nevnt, nemlig hvem boka er for. Dette gjør forordet til ett av de mest interessante kapitlene. Leseren skal bli opplyst, utfordret og få nye perspektiver, men leseren forblir uidentifisert.

Som leser spør jeg meg derfor: Er boka ment som standard opplæringsverk for yrkesmilitære? Boka om «Politiledelse» har så langt fått en grusom skjebne fordi politidirektoratet forbeholdt seg retten til å definere god ledelse uten innsyn. Boka om militær ledelse åpner med en problematisk tvetydig setning: «Evnen til god ledelse har stor betydning for hvordan Forsvaret utøver sin virksomhet i fredstid, og kan være avgjørende i krise og krig.» Kan? Ordet smaker noe ubesluttsomt for konteksten militær ledelse. Hvorfor dette forbeholdet?

«Ledelse» er et sivilt begrep. Trass i alle stereotypier og fordommer om krigen som arena for idealtypisk utøvelse av ledelse så er dette ordet oppstått i skjæringspunktet mellom forretningsdrift og politikk i USA. Begrepet har ennå ikke nådd fram til alle språk og arenaer for organisert virksomhet. Militære organisasjoner har lenge kvidd seg for å gi ordet noen spesiell status utover en ren beskrivende funksjon der noen «leder» en avdeling i strid.

Problemet er knivskarpt beskrevet i siste kapittel av Sigrid Redse Johansen om de rettslige rammer for militær kommando (s 337): «’Militær kommando’ er ikke nødvendigvis det samme som ‘militært lederskap’ eller ‘militær ledelse’... Militær kommandomyndighet omfatter først og fremst de militære anliggende, altså stridsledelse i vid forstand. En militær sjef vil ofte – i dag kanskje oftest – også utøve sivil ledelse i form av personellansvar, budsjettstyring og forsvarlig forvaltning av statens ressurser.» Forsvarets egne begreper ‘kommando og kontroll’ er egentlig nok i juridisk forstand. Befalet driver helt sikkert utøvelse av militær kommando. Det er mindre sikkert om, og når, de driver ‘ledelse’.

Er dette derfor en bok om ledelse av Forsvaret i fredstid, reservert for garnisonstjeneste og støttevirksomhet? I så fall er begrepet «ledelse» atter en gang organisatorisk plassert som et sivilt fremmedelement i kjernevirksomheten. På sitt beste vil denne boka da være en arena der forskere lister opp hvor mye de vet om militær ledelse, men uten at Forsvaret selv ytrer seg om sitt forhold til kunnskapen. 6 av 17 bidragsytere i denne boka kan karakteriseres som yrkesmilitære.

For noen kan dette virke unødvendig hårkløversk. Fra et faglig ståsted er likevel organisasjonens eierskap til begrepet «ledelse» avgjørende for effekten av kulturbygging og lederutvikling. Lederutvikling er mulig men muligheten for å kaste bort penger og troverdighet er svært reell.

Jeg vil derfor forsøke meg på en rask gjennomgang av bokas ulike kapitler med refleksjoner om hvem de kan være for.

Del I er en introduksjon til militær ledelse og virker rettet mot den alminnelig opplyste leser. Åpningskapitlet «Hva er militær ledelse?» av bokas redaktører Johansen, Fosse og Boe gir en oversikt over fagfeltet og historikken. For meg er dette midt i hjertet av hva en slik bok bør være. Kapitlet gir historisk og begrepsmessig oversikt som en innføring til alle som vil drive lederutdanning (-utvikling) i militær kontekst. Det problematiserer spørsmålet om ledelse i en militær kontekst uten egentlig å svare. Som redaktører har de både rett og plikt til å la være å svare på dette og henvise til videre debatt. Kapittel 2 av Grebstad og Johnsen handler om forskjellen mellom militært lederskap og styring. Dette kapitlet er nesten smertefullt å lese fordi det beskriver skiftende moter innen offentlig byråkratisk legitimitet, det aller minst heroiske ved Forsvaret. Dette kapitlet er nærmest en språkhistorisk studie over hvordan industriell, politisk og militær administrasjon har vært integrert. Av den grunn blir kapitlet neppe favoritten hos mange lesere, men det er i så fall ufortjent: Det beskriver indirekte hvorfor Forsvarets fredsadministrasjon alltid vil være en slagmark for konsulenter og revisorer av alle slag, og hvorfor begrepet ‘ledelse’ framkaller ironiske smil i korridorene. Kapittel 3 gir et skråblikk på militær ledelsesforskning av Harald Høiback. Dette er bokas mest intellektuelt utfordrende kapittel. Det leverer en kraftig og klar argumentasjon for at den militære konteksten er spesiell. Kapitlet advarer mot et fenomen som har gjentatt seg mange ganger i historien, nemlig at teorier om militære beslutninger blir abstrakte ønskedrømmer uten relevans for praksis.

Del II av boka handler om seleksjon og utvikling av militære ledere, og framstår som en lærebok i Human Resources (HR). Disse tre kapitlene er standard-inventar i seleksjonslitteraturen og forteller til sammen en god del om hvor usikkert begrepet «militær ledelse» er: Kapittel 4 om seleksjon av Ole Christian Lang-Ree og Monica Martinussen er et velskrevet, «state-of-the-art» kapittel om seleksjonsmetodikk. Siden det er skrevet av dem som har bygd opp metodikken i Forsvaret er kapitlet instruktivt og korrekt. På ett punkt er det likevel avslørende: Som svar på spørsmålet om hvor god man er til å predikere (plukke ut) fremtidig dyktige ledere bygger forfatterne på Schmidt & Hunter’s mangeårige arbeid. Det er solid, men er ikke spesifikt for forsvaret. Spørsmålet om hva som spesifikt kjennetegner den militære lederen, rent statistisk, forblir ubesvart. Litt nærmere kommer vi dette i kapittel 5. Det heter «karakterstyrker hos den militære leder» og er skrevet av Ole Boe, Fredrik Andre Nilsen og Henning Bang. Her går forfatterne lenger langs en klassisk militær tradisjon og forsøker å identifisere den dyktige militære lederens karakteregenskaper. Kapittel 6 om profesjonsidentitet i Forsvaret av Rino Bandlitz Johansen er et behagelig skritt bort fra jakten på de personlige egenskapene. I dette kapitlet beskrives militær yrkesidentitet som et sosiologisk fenomen. Dette er et betimelig skritt i retning av å se på militær ledelse som et sosialt konstruert fenomen. Jeg savner litt mer problematisering av seleksjonskriterier på alle tre felter.

Del III om militær ledelse i teori og praksis er den mest problematiske delen etter mitt syn. Kapitlene er hver for seg godt skrevet på sin egne premisser. Denne seksjonen viser tydelig at innhold i begrepet «militær ledelse» er det samme som over alt ellers, med tillegg av noen avsnitt om hvordan dette fungerer i Forsvaret: Kapittel 7 om effektiv ledelse av Øyvind Martinsen, Thomas Hol Fosse og Rino Bandlitz Johansen er akkurat så presist og opplysende som man kan forvente seg av disse erfarne akademikerne. Kapittel 8 om motivasjon er i samme klasse. Robert Buch, Bård Kuvaas og Henrik Sørlie står støtt på sine tidligere publikasjoner og fremmer en poengtert kritikk av Forsvarets noe ureflekterte forhold til ordet «motivasjon». Kapittel 9 om destruktiv ledelse av Thomas Hol Fosse er noe så sjeldent som en nyttig kombinasjon av forskningen på destruktiv ledelse og jus. I Norge har vi et sterkt miljø for dette i Bergen og forfatteren bruker kunnskapen der i en praktisk beskrivelse av hvordan destruktiv ledelse kan håndteres. Praktikere vil ha nytte av dette. I kapittel 10 om maktens psykologi går Ingvild Müller Seljeseth gjennom en stor psykologisk forskningstradisjon. Dette kapitlet går sammen med kapitlene 7 og 8 som et tilbud til de akademisk interessere i militært lederskap.

Mitt problem med del III skyldes at den militære konteksten forblir ukommentert. Seljeseths kapittel om makt er sikker greit på sine egne premisser men Forsvarets oppdrag er så sterkt knyttet til maktutøvelse at boka mangler et lag i mellom her. Det samme gjelder de andre kapitlene.

Del IV handler til slutt om ledelse i krise og krig: Kapittel 11 om kriseledelse i en militær kontekst av Synnøve Nesse er en gjennomgang av forskning kombinert med praktiske retningslinjer for krisehåndtering. Dette er også en fin oppsummering av feltet, men igjen er den militære konteksten hengt litt på mot slutten av kapitlet. Kapittel 12 handler om lederens evne til å håndtere stress i operasjoner. Dette kapitlet er basert på sosial-kognitiv teori og temmelig direkte knyttet opp mot skarpe militære oppdrag. Det sikter mot praktikere under utdanning. Det samme gjør kapittel 13 om rettslige rammer for militær kommando som omtalt ovenfor. Jeg savner fortsatt innslag som øser av Forsvarets egen utvilsomme praksiserfaring, strid og skarpe situasjoner.

Boka prøver på denne måten å nå mange grupper av lesere, men aller mest virker den som en integrasjon av støttefagene på en treårig krigsskole. Den gir militære ledere under opplæring veiledning i hvordan de kan knytte faget deres inn i generell akademisk HR-forskning. På dette nivået er boka seriøs, grundig uten å bli for lang og sikkert nyttig.

Min viktigste innvending mot boka er dens uavklarte forhold til Forsvaret som oppdragsgiver. Første kapittel gir en god oversikt over historikken bak Forsvarets lederutvikling men jeg synes bokas videre kapitler kunne fulgt opp noen av problemene fra kapittel 1. I stedet blir det en overvekt av bidrag fra de sivile miljøene som vanligvis hentes inn til Forsvarets skoler. Det blir derfor et paradoks når boka slår fast at Forsvaret utdanner noen av Norges beste ledere, men overlater beskrivelsen av produktet i store trekk til en sivil og generell HR-tradisjon. Hva er Forsvarets eget syn på sitt eget ledelsesfag? Hva synes Forsvaret selv om hvor godt de sivile kontraktørene treffer i sin innsats på det militære området?

Forsvaret har tradisjonelt hatt minst tre ulike forhold til sivil, akademisk lederkunnskap: For det første har Forsvaret alltid vært et takknemlig bytte for universitetenes forskere fordi det er et laboratorium helt ulikt vanlige bedrifter. Dette gjelder særlig ledelse, stress og seleksjon. I dette perspektivet er det ikke Forsvaret, men forskerne som eier autoriteten. For det andre har Forsvaret tradisjon for å kjøpe sivil ekspertise til å undervise på skolene. Her er Forsvaret riktignok oppdragsgiveren, men kan slite med å sette sitt preg på læreverket. Den pågående akademiseringen av Forsvarets høyere utdanningsløp synes for meg å forsterke denne trenden.

For det tredje må Forsvaret i en demokratisk stat forholde seg til de fremherskende styringsteoriene som gjelder resten av statsadministrasjonen. I dette perspektivet blir Forsvaret igjen underlagt de sivile kontrollmekanismenes autoritet. I våre dager regjerer konsulentfirmaene og får bestemme begrepsbruken – og dermed lederkriterier – langt inn i operative ledd.

Alle disse tre perspektivene plasserer autoriteten for hva «ledelse» skal være utenfor Forsvaret selv. Det er dette som kommer til uttrykk når 11 av 17 bidragsytere er uten militærfaglig bakgrunn. For å sette dette på spissen, så kunne denne boka vært erstattet av mange standard læreverk om lederpsykologi uten stort tap.

Jeg er derfor veldig spent på om «Militær ledelse» vil greie å unngå skjebnen til «Politiledelse», som ble fortiet av høyere ledd i Staten. Hvis «Militær ledelse» kommer inn som et referanseverk på ulike utdanningsløp i Forsvaret så øker sjansen for at revisjoner over tid gir et tydeligere uttrykk for Forsvarets eget syn på ledelse.

Fremtidige revisjoner burde gi svar på spørsmål man ikke kan satse på at folk som Høiback løser alene: Hvilken dynamikk er det som ligger bak all lederutviklingen som har kommet og gått i Forsvaret? Vi som har vært med på dette i noen år husker forkortelser som FPPS og FIL og lurer på hvorfor lederutvikling forblir et omstridt tema. Hva er egentlig særegent ved Forsvarets skarpe oppdrag og hvordan vet vi at vi har den Forsvarsledelsen vi trenger? Hvilken autoritet skal Forsvarets profesjonsidentitet gi for å holde motebevegelser innen styringsmodeller på avstand? Hvilket ansvar burde Forsvaret ta for å utdanne ledere for det sivile samfunnet? Historisk sett har Forsvaret vært en netto-leverandør av ledere til samfunnet rundt. Med framveksten av økonomiadministrativ utdanning har dette endret seg. Jeg er ikke sikker på at det bare er bra.

Fremfor alt bør Forsvaret gjøre som Høiback oppfordrer til og gripe den intellektuelle eiendomsretten til sitt eget fag. Det finnes en parallell fra musikken, der orkesterdirigenten ofte blir brukt som bilde på en arketypisk lederskikkelse. Nærmere ettersyn viser så lite overlapp mellom roller og atferd hos en dirigent og en næringslivsleder at bildet blir en blass allegori. Den militære lederen risikerer en liknende skjebne. Denne boka viser indirekte hvilket komplekst forhold Forsvaret egentlig har til det sivile begrepet «ledelse». Jeg håper den kan anspore til en modernisering av Forsvarets konstruksjon av sin egen autoritetsform.


Anmeldelsen er publisert i NMT


Er du enig/uenig med artikkelen eller har en kommentar? Ta kontakt med redaksjonen og send inn ditt synspunkt. Bruk gjerne style guiden vår.