Militærstrategisk tomrom og manglende doktrinær fleksibilitet

Introduksjon: Et militærstrategisk og doktrinelt veiskille

Norge og Europa står overfor den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen siden andre verdenskrig. Russlands fullskala angrepskrig i Ukraina, en tiltakende global stormaktsrivalisering, et trusselbilde som visker ut skillet mellom krig og fred og en disruptiv teknologisk revolusjon som endrer krigens karakter, tvinger oss til en fundamental revurdering av hvordan vi tenker om, og organiserer, forsvaret av nasjonen.

I denne nye virkeligheten er det ikke tilstrekkelig å justere budsjetter, re-anskaffe kababiliteter og utdanne litt flere spesialister og offiserer. Vi må i tillegg skjerpe vår strategiske tenkning og sikre at vår militære doktrine er tilpasset de dynamiske utfordringene vi står overfor frem i tid.

Denne artikkelen argumenterer for at Norge, til tross for mange positive skritt som en ny Nasjonal Sikkerhetsstrategi (NSS) (Regjeringen, 2025) og et historisk Forsvarsløft gjennom Langtidsplanen (LTP)(Regjeringen, 2024), lider av fraværet av en tydelig, retningsgivende nasjonal militærstrategi, og en doktrineutviklingsprosess som er kontinuerlig reaktiv i forhold til krigens endrede karakter. For å møte fremtiden må Norge ikke bare fylle gapet mellom politiske ambisjoner og militære planer, men også omfavne en mer tilpasningsdyktig og filosofisk tilnærming til doktrineutvikling, med systematisk erfaringslæring som drivkraft.

Hvorfor er det behov for en militærstrategi?

Det formelle hierarkiet i norsk forsvarsplanlegging er i teorien klart: Regjering og Storting definerer nasjonale sikkerhetsinteresser og overordnede mål i NSS.

Disse politiske målene må deretter omsettes til en militærstrategi som forklarer hvordan militærmakten skal utvikles og anvendes for å nå disse målene. En militærstrategi bør gi klare føringer for gjennomføring av Langtidsplanen for forsvarssektoren (LTP), som allokerer ressurser og definerer forsvarsstrukturen. Forsvarsstrukturen blir dermed et produkt av en klar strategisk tanke, brutt ned i kapabiliteter som tilsammen gir evner som løser overordnede mål i NSS(Regjeringen, 2025).

Deretter gir den akterutseilte Forsvarets fellesoperative doktrine (FFOD)(Forsvaret, 2019) føringer for hvordan de militære styrkene skal gå frem for å løse sine oppdrag. Planverk kommer som et resultat av dette.

Hva er så konsekvensen av at det ikke foreligger en klart definert militærstrategi?
I vår tilnærming til strategibegrepet heller vi mot den rasjonelle realisten Colin Gray’s definisjoner av strategi(Gray, 2010), herunder militærstrategi. Hovedtesen er at strategi må være en bevisst, intellektuell prosess som kobler politiske mål med maktmidler (broen).
Definisjon militærstrategi ;  "the direction and use made of force and the threat of force for the purposes of policy and decided by politics" (Gray, 2010).

Konsekvensen ved å ikke ha en definert militærstrategi er at det mangler en konsistent konseptuell retningsgivende tanke for hvordan militærmakten skal formes og innrettes for fremtiden. Når en ikke har en militærstrategi vil det etter Gray’s oppfatning oppstå en brist eller svak kobling mellom politiske mål og utvikling av militære kapabiliteter.

LTP er i sin natur et politisk-administrativt styringsdokument – en detaljert plan for struktur og investeringer – ikke en militærstrategi.
Den svarer på hva Forsvaret får penger til å anskaffe, men gir begrenset veiledning i hvordan vi skal tenke om fremtidig krigføring og anvendelse av militærmakt i et langsiktig perspektiv.

Forsvarskommisjonen omtaler behovet for en klart definert militærstrategi/forsvarsstrategi, men konkludere kun med at Norge ikke har utviklet slike dokumenter på lenge og at Forsvarsstaben må styrke sin militærstrategiske kompetanse(Nou, 2023).

Uten en slik tydelig, nasjonal militærstrategi som brobygger mellom NSS og LTP, oppstår et strategisk tomrom. Konsekvensen er at utviklingen av Forsvaret risikerer å bli stykkevis og delt, drevet mer av enkeltstående materiellprosjekter eller rivalisering mellom forsvarsgrener, enn av en helhetlig og langsiktig visjon for hvordan norsk militærmakt best kan tjene nasjonens interesser.

Dette omtaler også Getz i sitt gode debattinnlegg i Forsvarets Forum, under henvisning til en manglende nasjonal forsvarsstrategi (NFS) (Getz, 2025).

Vi har vurdert strategisk innretning i ulike nasjoner, herunder USA, UK, Japan, Polen, Sverige, Finland og Norge, og det fremkommer bevisste, om enn forskjellige, tilnærminger til å bygge en strategibro. Eksistensen av en slik formell, dokumentert kobling er imidlertid ikke en selvfølge, da Norge per tid ikke har utgitt en nasjonal militærstrategi.

Byggingen av en sammenhengende strategibro er en bevisst statshandling, og fraværet av den kan skape utfordringer med å sikre at militære midler er logisk og effektivt tilpasset nasjonale mål.

I kontrast benytter de enkelte av de andre analyserte nasjonene distinkte og bevisste metoder for å bygge sine strategibroer. USA anvender en formell, hierarkisk kaskade, der de politiske målene i National Security Strategy oversettes til militære prioriteringer i National Defense Strategy(Kavanagh & Caldwell, 2025).

Storbritannia bruker dype, teknologisk avanserte partnerskap som en kraftmultiplikator for å forene globale ambisjoner med regionale prioriteringer(Defence, 2023).

Polens bro er den mest direkte, smidd av en entydig eksistensiell trussel og bygget med massiv militærmakt for avskrekking gjennom fornektelse. Sverige og Finland bygger sine broer til dels innover, basert på totalforsvarskonsepter der nasjonal motstandskraft i seg selv blir det primære strategiske virkemiddelet. Finsk realitetsorientering til trusselen i øst medfører likefullt at finsk strategi også har klare likhetstrekk til den polske strategiske broen.

Det er mye positivt som har skjedd med henblikk på tillitsreformen og porteføljestyring som tar sikte på å forbedre disse forholdene. Samtidig er det vesentlig for hensiktsmessig beslutningstaking og organisatorisk læring på alle nivåer at individene deler en felles forståelse av situasjonen i henhold til sentral teori om læring (Kolb, 1986; Morris, 2020; Nonaka & Toyama, 2003; Nonaka et al., 2000).

Det kan stilles spørsmålstegn ved om en slik felles kontekst som et fundament for videreutvikling og organisatorisk læring eksisterer på tvers av avdelinger, grener og nivåer i Forsvarssektoren som helhet når vi mangler en samlende militærstrategi som utgangspunkt(Nou, 2023).

Doktrinens dilemma: NATO-standard versus nordisk realitet

Norsk militær doktrine har som formål å sikre samsvar mellom norske politiske rammer og bruken av militære styrker, samtidig som den skal ivareta nasjonale særtrekk og være interoperabel med NATO. FFOD(Forsvaret, 2019) er i stor grad harmonisert med NATOs doktrineverk, som AJP-01 Allied Joint Doctrine. Dette er en nødvendighet for å kunne operere effektivt med våre allierte.

Utfordringen oppstår når denne harmoniseringen blir en hvilepute. Finlands og Sveriges inntreden i NATO har skapt en helt ny militær geografi i nord. Forsvaret av Norge er nå uløselig knyttet til forsvaret av hele den nordiske regionen(Nou, 2023). Dette krever en felles nordisk operativ forståelse som tar høyde for våre unike geografiske, klimatiske og topografiske forhold, samt de truslene vi oppfatter i nordområdene.

En standardisert NATO-doktrine, designet for å fungere på tvers av hele alliansens ansvarsområder, kan ikke i tilstrekkelig grad fange opp disse regionale nyansene. Norges doktrinelle tilpasninger må derfor være mer enn bare nasjonale fotnoter i et alliert dokument. Vi trenger en proaktiv utvikling av nasjonale og nordiske operasjonskonsepter som gir reell veiledning for hvordan vi skal kjempe her, i våre omgivelser og utnytte fordelen av hjemmebane. Dette forutsetter en doktrineutvikling som er mer dynamisk og tilpasningsdyktig enn dagens modell. 

Behovet for en hurtig og fleksibel doktrineutvikling

Krigens karakter er i konstant og akselererende endring, drevet frem av teknologisk utvikling og lærdommer fra pågående konflikter. FFOD fra 2019, selv om den er et solid dokument, føles allerede utdatert i lys av krigen i Ukraina og den eksplosive utviklingen innen droner, kunstig intelligens (KI) , space - og cyberoperasjoner.

Den tradisjonelle tilnærmingen med syklisk revisjonsprosess for strategisk/operasjonelle doktriner er tid - og ressurskrevende for en liten nasjon. Når en ny doktrine publiseres, risikerer den allerede å være akterutseilt og ikke lenger relevant.På taktisk og stridsteknisk nivå er det forfatternes inntrykk at tilpasninger og oppdateringer skjer med et helt annet tempo og dynamikk(Rynning et al., 2016). Dette er naturlig gitt mindre komplekse årsakssammenhenger og i større grad konkrete problemstillinger.

For å bøte på dette bør Forsvaret vurdere å etablere en mer fleksibel doktrineprosess. Dette innebærer en overgang til kontinuerlig vurdering og oppdatering, fremfor å vente på store, periodiske revisjoner. En slik prosess må være drevet av en systematisk og helhetlig erfaringslæring i tråd med det pågående initiativet opprettet under FST/FHS (Gjelsten & Engdal, 2025). Dagens doktrine omtaler dette i svært liten grad(Johansson, 2024).
Erfaringer fra internasjonale operasjoner, som i Afghanistan, har vist at veien fra slagmarken til doktrinen er lang og ofte fragmentert (Rynning et al., 2016). Forsvaret har blitt kritisert for at prosessene for erfaringshåndtering ikke er gode nok. Vi kan ikke la lærdommene fra Ukraina lide samme skjebne.

Det bør vurderes en sentralisert funksjon med mandat og ressurser til aktivt å samle inn, analysere og formidle lærdommer fra alle nivåer og forsvarsgrener. Disse analysene må raskt omsettes til konkrete innspill til doktrine, utdanning ved Forsvarets høgskole og Forsvarets Våpenskoler, og som kunnskapsgrunnlag for den overordnede strategiske planleggingen.

Kunstig intelligens kan gi oss muligheter til å prosessere enorme mengder informasjon på en helt annen måte enn tidligere, det er ikke lenger slik at vi ikke kan levere konkret læring nærmest i sanntid om vi satser på det. Forsvarets program Topp 500(Forsvaret, 2024) er et godt eksempel på målrettede initiativer for å øke den teknologiske kompetansen som er avgjørende for fremtidens operative evne.

En filosofisk tilnærming

Den største utfordringen for enhver moderne doktrine er den rivende teknologiske utviklingen. Disruptive teknologier som eksempelvis KI, autonome systemer og kvanteteknologi, og ikke minst konvergensen mellom slike teknologier, kan gjøre spesifikke prosedyrer og taktikker utdaterte over natten (Raska, 2019; Seet et al., 2024). En doktrine som er for preskriptiv og detaljert, risikerer å bli en hemsko for innovasjon, og i verste fall lære soldater å forberede seg på forrige krig (Doughty, 2014; Krepinevich, 1986).

Her kan vi hente inspirasjon fra U.S. Marine Corps (USMC) tilnærming til doktrine. Deres sentrale doktrine, MCDP 1 Warfighting,(USMC, 2018) er bevisst ikke-preskriptiv. Den er utformet som en krigsfilosofi snarere enn en regelbok. Hensikten er ikke å gi sjekklister, men å forme et felles tankesett basert på en felles forståelse av krigens kaotiske, friksjonsfylte og uforutsigbare natur. Ved å fokusere på tidløse prinsipper som oppdragsbasert ledelse og  desentralisert initiativ gjennom sjefens intensjon, utnyttelse av kaos og mulighetsrom, skaper doktrinen en kultur for dynamisk tilpasning nedenfra og opp innenfor en felles kontekstuell ramme.

Her kan det være på sin plass å nevne Sun Tzu som fremdeles leses med interesse, og dette krigsfilosofiske verket har på mange måter tålt tidens tann til tross for enorme teknologiske endringer (Xu & Dechsubha, 2022)).

En slik filosofisk tilnærming er et forsøk på å utforme en langt mer robust doktrinell kjerne i møte med teknologisk disrupsjon. Prinsippene forblir relevante, men er teknologi-agnostiske. En slik doktrine oppmuntrer til den typen kreativitet og initiativ som er nødvendig for å utnytte nye teknologiske muligheter raskere enn motstanderen (Raska, 2019). For Norge vil en slik tilnærming kunne frigjøre det intellektuelle potensialet i offisers- og spesialistkorpset, og styrke evnen til å handle desentralisert og effektivt innenfor rammene av oppdragsbasert ledelse (OBL), som allerede er Forsvarets grunnsyn på ledelse(Forsvaret, 2020). Det som imidlertid er slående er at FFOD er normativ og preskriptiv, hvilket ikke gir tilstrekkelig fleksibilitet til å utnytte potensialet som ligger i OBL (Johansson, 2024).

En filosofisk tilnærming vil også enklere kunne omsettes til kultur. Den filosofiske retning danner grunnlaget for verdier og aspekter ved den kulturen vi ønsker å bygge. En krigerkultur er vesentlig forskjellig fra en administrativ og byråkratisk kultur som Forsvaret i økende grad har beveget seg mot siden den kalde krigen tok slutt.

Det er forfatternes oppfatning at evnen til å operasjonalisere en filosofi uadskillelig er koblet til den kultur vi må ha for å være beredt og kompetent relatert til krigens ubønnhørlige krav. Vi er ved et skifte der en langvarig fred er forbi og konkurranse og konflikt er normaltilstanden.
Jo lengre det er siden forrige krig, desto mer vil kulturen bli tilpasset en administrativ hverdag hvis man ikke aktivt dyrker og belønner de verdier som utgjør kjernen av militærmakten for utøvere av den militære profesjon (Gordon, 2015).

Dette er spesielt krevende i vår nasjonale kontekst, gitt spenningsforholdet mellom forsvarsevne og rollen som fredsnasjon(Brunborg, 2015; Engh, 2024), men ytre omgivelser krever en militær kultur som evner å prestere når det gjelder. 

Den greske filosofen Archilocus uttalte at ; “We don't rise to the level of our expectations, we fall to the level of our training.”
Bygging av krigerkultur som fundament for forsvarsevne er en årelang prosess, det er likefullt nødvendig for å utøve den militære profesjonen slik det politiske nivået forventer.

Alle som jobber innen forsvarssektoren må være omforent mht hvorfor vi utøver vårt virke for samfunn, stat og nasjon. Det er verd å reflektere over Huntington’s påstand om at Forsvaret skulle være et instrument for staten, ikke en refleksjon av samfunnet (Huntington, 1981).

Nye mennesker i vår organisasjon må formes både gjennom kultur og kompetanse. “Train as you fight” må gjennomsyre vår organisasjon, kunsten for en liten nasjon er å tenke som både reven og pinnsvinet(Berlin, 2013).    

En konsekvens av en mer filosofisk doktrinell retning bør være økt satsing på den militære profesjonsutdanningen. Når det skal gis økt handlingsrom ved å gå fra normativ til filosofisk doktrine, er det naturlig å tenke at vi må utdanne vårt personell slik at de er i stand til å benytte det økte handlingsrommet på en god måte og i tråd med overordnet intensjon.

Distribuert oppdragsbasert ledelse blir en nødvendighet grunnet en transparent slagmark hvor det finnes store mengder langrekkende våpen med høy presisjon (Transformation, 2025). Å kraftsamle styrkene blir derfor en sårbarhet om det gjøres i den fysiske dimensjonen. Derimot kan det kraftsamles ved konvergens i tid og rom fra en fysisk distribuert struktur. Multidomeneoperasjonskonsepter  har utviklingstrekk som etter alt å dømme vil flate ut den tradisjonelle hierarkiske strukturen både for å redusere tidsforsinkelser, men også grunnet behov for en tydeligere orkestrering direkte mot et utøvende ledd (Besse & Storey, 2023). Dette innebærer at doktrinen må kunne fungere med annen organisering enn det vi har i dag.

Konklusjon og løsningsforslag

For å sikre Norges trygghet i en farligere verden, må vi styrke vår evne til strategisk tenkning og doktrinær fleksibilitet. Dagens system, til tross for økte bevilgninger, har klare svakheter som må adresseres. Det utføres ingen “konseptvalgutredning” for den militære strategi som skal ligge til grunn for en helhetlig forsvarsstruktur som er tilpasset strategien (som vi pt ikke har). Vi risikerer dermed å fordele ressursene ut over en struktur basert på tradisjon, snarere enn en logisk konsekvens som følge av strategi.

1. Utarbeide en nasjonal militærstrategi: Forsvaret bør, i tett dialog med politisk ledelse, utarbeide en ugradert nasjonal militærstrategi. Dette dokumentet må fylle tomrommet mellom NSS og LTP ved å artikulere de overordnede konseptene for hvordan norsk militærmakt skal utvikles og anvendes for å nå politiske mål, med et spesielt fokus på den nye nordiske forsvarskonteksten. Det bør i økende grad legges vekt på sivilt-militært samarbeid, som eksempel kan det nevnes at US Space Strategy fra 2024 (Department of Defence 2024). Commercial Space Integration Strategy (DOD 2024) beskriver nødvendigheten av sivilt militært samarbeid for å lykkes i teknologikappløpet. En lignende erkjennelse er i ferd med å materialisere seg i Norge. Standardiserte fartøyer til Sjøforsvaret er et eksempel på dette, der kapabilitetene skal utvikles i samarbeid med industrien. Dette innebærer en langt tettere integrasjon enn tradisjonell kunde / leverandør dimensjon.
2. Implementer en dynamisk doktrineprosess: Forsvaret må gå bort fra tungrodde ressurskrevende sykliske revisjoner av FFOD. Det bør etableres en permanent, tverrfaglig enhet med ansvar for kontinuerlig doktrineutvikling, drevet av en forsterket og systematisert prosess for erfaringslæring fra pågående/historiske konflikter, øvelser, operasjoner og teknologisk eksperimentering.
3. Beveg doktrinen i en filosofisk retning: FFOD og underliggende doktriner bør revideres for å bli mindre preskriptive, mer veiledende og filosofiske. Ved å legge større vekt på krigens natur, prinsipper for operasjonskunst og styrking av en kultur for desentralisert initiativ, vil Forsvaret bli bedre rustet til å håndtere uforutsigbarhet, innovasjonsevne og utnytte mulighetene som ligger i ny teknologi.
4. Videreutvikle profesjonsutdanningen
   Krigens krav er i betydelig endring, brutaliteten har ikke avtatt. Utdanning skal gjøre oss best mulig rustet til å møte fremtidens konflikt. Basert på det vi vet i dag, må vi øke ambisjonen for militær profesjonsutdanning som ble innført under utdanningsreformen i Forsvaret i en tid preget av dyp fredstankegang og økonomisk sparebluss.Clausewitz uttalte at krig er politikkens forlengelse med andre midler. Vår utfordring er å sikre at broen mellom politikk, strategi og doktrine – er sterk, fleksibel og konsistent.