Dette er ikke en hyllest til Little Jimmy Dickens’ countrylåt fra 1966. Det er heller ikke en belærende presisering av originalen bak uttrykket folk flest kjenner som «when the shit hits the fan». Eller, jo… Det er vel «de facto» akkurat det (for øvrig et latinsk uttrykk akademikere elsker å presse inn der «faktisk» ville gjort jobben). Dette innlegget handler om det jeg mener er forslitte uttrykk i offentlig sektor.
Ball, ball, ball
De aller fleste uttrykkene jeg hører til daglig stammer fra ballsporten. La oss starte med kronjuvelen blant disse: «Game changer». Opprinnelig handler det om en spiller som entrer banen og snur kampen med en avgjørende prestasjon. Altså et radikalt skifte i perspektiv. Så når en psykolog i Aftenposten omtaler sine egne råd, til de som bekymrer seg over nyhetsbildet, som «game changer», blir jeg jo nysgjerrig. Råd nr. 1 ifølge psykologen er: Sjekk sjeldnere. Råd nr. 2: Dropp bekymringen. Radikalt? Ikke akkurat.
At Støre trekker Stoltenberg inn på laget, det var utvilsomt en «game changer» for Arbeiderpartiet. At Sverige og Finland blir medlemmer av Atlanterhavspakten: En åpenbar «game changer» for NATO og Norden. Men når jeg spiller sjakk med sønnen min på fire, og han drar opp to terninger fra en nærliggende Yatzyblokk, slår en 7-er og roper «sjakkmatt», er ikke det en «game changer». Men det er et helt nytt «ball game», det skal gutten ha.
Mer ball
Hvor mange debriefer har man ikke sittet i, der fjerdemann rundt bordet oppsummer forbedringspotensialet med at vi må bli flinkere til å «spille hverandre gode». Snooork. Jada, jeg vet at det handler om å bruke hverandres styrker, dele kunnskap og erfaringer og så videre. Det er viktig, skal man tro Nils Arne Eggen. I Forsvaret hører jeg uttrykket oftere enn jeg hører surklelyden fra tomme kaffekanner, og dem går det mange av i løpet av en dag. Det er som et refreng alle kan: «[…] for å løfte det norske Forsvaret må vi bli flinkere til å spille hverandre gode» sier en landstillitsvalgt for vernepliktige. «Vi i HV-14 prøver etter beste evne å spille hverandre gode […]» poengterer Heimevernet. «Ressursene må rett og slett finne hverandre og spille hverandre gode for at vi skal kunne motvirke ulike trusler» konkluderer professor Tormod Heier.
Å spille hverandre gode handler vel først og fremst om å «være på ballen», noe lilleputtlag i fotball ofte er usedvanlig flinke på å illustrere. Utover det innebærer sistnevnte uttrykk å engasjere seg og ta initiativ. Og hvis du ikke klarer å være på ballen i offentlig sektor, kan du alltids sparke den over på den andre banehalvdelen, kanskje helt opp til departementsnivå. Da har du i det minste noen måneder på deg før ballen sparkes ned igjen.
Å ri en kjepphest
Vi fortsetter i sportsverdenen og til leketøyet kjepphest, som Norges Rytterforbund kan fortelle har vokst til en populær konkurranseform de siste årene, hovedsakelig for jenter i alderen 4-16 år. Men det hindrer ikke voksne (særlig politikere) i å ri sine kjepphester også, som oftest i overført betydning, ved å hevde en eller annen sterk oppfatning. For eksempel arrangerte Universitetet i Oslo tidligere i år noe de kalte «Lovpolitisk kjepphest med Rettspolitisk forening», der deltakerne fikk 5 minutter hver til å legge frem sin «kjepphest».
Andre tar begrepet mer bokstavelig, som ordførerne i Tønsberg og Re da de for en tid tilbake skulle samle støtte for kommunesammenslåingen, utstyrt med trepinne og hestehode mellom bena. Konkurransen endte riktignok med walkover-seier til Re, ettersom ordføreren i Tønsberg feiget ut. Seieren målte likevel ikke opp for misnøyen rundt sammenslåingen, og politikerne i Re rir fortsatt sine kjepphester, denne gangen i håp om å re-etablere sin gamle kommune.
Beelzebub og bibelen
Mange ledere liker å omtale konkurrenter som mørkets fyrste, mens de selv fremstår som evangelister. For eksempel hevdet Industri- og næringspartiet at Høyre leste deres partiprogram som «fanden leser bibelen». Like ille mente en gruppeleder i FrP, at en SV-politiker leste deres skolepolitikk «som fanden leser bibelen». I anklagene lå det altså at de leste hverandres tekster på en ondsinnet måte, for å tillegge dem negative betydninger som ikke var ment. Da er veien kort til at også både «Herregud» og «Jesus Christ» får lov til å bli med i debatten.
Andre foretrekker å innta rollen som «djevelens advokat». De skandinaviske hærsjefene påstår riktignok at de fungerer som «djevelens advokat» for hverandre, ikke for å skape splid, men for å fremme konstruktivt samarbeid. Den tilnærmingen kan også være praktisk i jobbmøter man stiller litt uforberedt i, for da kan man heller peke på svakheter ved andres forslag. Hver gang noen trekker dette kortet, kan jeg ikke unngå å tenke på Al Pacino i «The Devil’s Advocate», selv om han teknisk sett var djevelen, mens advokaten ble spilt av Keanu Reeves. Uansett hvem som tar advokatrollen, har tankene mine allerede vandret langt, langt ut av møterommet, akkompagnert av Black Pistol Fire’s låt Beelzebub.
De misforståtte
Ikke sjeldent hender det at en kollega omtaler noe fra sin tidligere karriere og avslutter med «Jaja, men det var back in the days, da». Noe en amerikansk kollega aldri ville sagt. For det første fordi amerikanere sjeldent underselger sin egen kompetanse på den måten, og for det andre fordi de heller ville sagt «back in those days», eventuelt «back in the day». So what, tenker kanskje du, poteto potato. Guess what, sier jeg, tometo tomato. Når verdensvante nordmenn tar med seg globale uttrykk hjem, kan det fort minne om hviskeleken fra barnebursdager: Det begynner med en feilstavelse og ender i fullstendig misforståelse.
Vi trenger ikke dra lenger enn over Skagerak. Ta for eksempel «ugler i mosen». Det opprinnelige danske uttrykket er egentlig «ulver i myra» og betyr at noe mistenkelig er på gang. Fra min tid i P-3 Orion, fløy vi en gang på en ugle rett før landing. Det var en jordugle, som vanligvis jakter lavt over bakken, og denne holdt til i enden av rullebanen, omringet av mose og smågnagere. Selvsagt ingen god dag for verken ugla eller flyet, men heller ikke noe mistenkelig med «ugle i mose». En «ulv i myra», derimot, kan neppe gi noe fortrinn i jaktterrenget. Da gir uttrykket mer mening. Alle som har tråkket i våt myr vet at det verken er energieffektivt, lydløst eller bidrar til noe særlig spenst i steget.
Det samme gjelder de som bruker «bjørnetjeneste» i betydningen stor tjeneste. Ikke nødvendigvis fordi de ikke kjenner til den franske fabelen fra 1600-tallet (om bjørnen som slo etter en flue på sin herres hode), men fordi de forbinder bjørn med noe stort, og dermed tolker det som stor hjelp. Et – helt vilkårlig – eksempel på korrekt bruk av «bjørnetjeneste» er Forsvarsbyggs rivning av fullt brukbare bygg for å redusere areal, noe som ender med ekstra kostnader og tap av viktig infrastruktur for Forsvaret. En tilsynelatende effektiv handling som medfører utilsiktede negative konsekvenser.
Brains, baby og darlings
Typisk scenario: En byråkrat får et attraktivt jobbtilbud om en annen byråkratstilling. Hen svarer: «Jeg takket umiddelbart ja, det var en no-brainer for meg». En «no-brainer» er en beslutning som krever minimalt med mental anstrengelse, fordi det er åpenbart hva du bør gjøre. Ta Erna Solberg, som etter habilitetssaken for et par år siden fikk spørsmål om det ville bli vanskelig å fortsette som partileder: «Men det er vel en no-brainer å si at det er vanskeligere […]», svarte hun, som den erfarne politikeren hun er. Selve spørsmålet journalisten stilte krevde nok minimalt med hjernekapasitet å svare ja på, og i tillegg slapp hun å nevne at det faktisk krever mye «brains» å manøvrere seg ut av en habilitetsskandale.
Og apropos den tidligere statsministerens uttrykksbruk: «Vi må ikke kaste babyen ut med badevannet» sa Erna, da hun påpekte at man ikke må forkaste det som er verdifullt i prosessen med å gjøre endringer i kraftpolitikken. Men jeg hører også unge folk bruke uttrykket «å kaste babyen ut med badevannet». I 2025? Har ikke alle sånne babybaljer med sjøstjerneformet propp (som for øvrig skifter farge fra sort til rød hvis vannet er for varmt)? Da er det bare å plassere proppen over sluket og tømme vannet der, mens babyen sitter trygt i baljen. Kanskje folk slang baljevann ut av vinduet før, hva vet jeg. Kanskje det er på tide å finne et nytt uttrykk?
Vi er ikke kommet halvveis i listen min over forslitte uttrykk. Dét finnes det også et velkjent uttrykk for, som avhandlingsstipendiater på alle nivå får høre: «Kill your darlings». Det betyr at du på et tidspunkt må kvitte deg med de delene av teksten du elsker, men som egentlig bare holder den tilbake. Kan høres brutalt ut, men ikke like brutalt som thrilleren «Kill your darlings» med Daniel Radcliffe og Michael C. Hall. Hvis du ikke har sett den filmen har du heller ikke gått glipp av noe.
Ship eller shit
La meg avslutte med tittelsporet. Vi skjønner alle hva «when the ship hits the sand» betyr: En åpenbar trøblete situasjon. Se for deg cruiseskipet Costa Concordia som ligger grunnstøtt noen meter fra en turiststrand på øya Giglio. «When shit hits the fan», langt mer brukt i offentlig sektor, fungerer på linje med det evig-populære uttrykket «når det brenner på dass». Forenklet kunne vi brukt «krise», men lydmalende uttrykk virker jo gjerne mer dramatisk. Jeg satt nylig på en restaurant i «Syden» (land er likegyldig der badetemperaturen er over 25 grader) og var vitne til et konkret eksempel på «when shit hits the fan»: En due satt på en av de fire viftene i taket. Under satt en familie og spiste frokost. Duen dreit. Dramatikken var skuffende. Et familiemedlem kikket ned i kaffekoppen, et annet kikket opp i taket, men da var duen fløyet. Jeg vet egentlig ikke hvilket av disse uttrykkene som kom først, men det er vel et klassisk «høna-eller-egget-spørsmål». Don’t even get me started…
Foto: Taral Jansen
