Én ting som stadig kommer opp, spesielt når jeg reiser rundt i avdelinger og diskuterer med andre nærkampinstruktører, er spørsmålet: Hvordan skal vi balansere et høyt fokus på sikkerhet med behovet for å trene mest mulig realistisk? Når krigens krav innebærer at vi må kunne slåss på kloss hold uten noen form for sikkerhetsnett, blir det fort et paradoks å drive nærkamptrening i Norge hvor helse, miljø og sikkerhet (HMS) har fått stadig større tyngde.
I denne artikkelen skal jeg se nærmere på dette paradokset, og peke på hvordan erfarne og kompetente instruktører er nøkkelen til å løse det. Hvis instruktøren har lav kompetanse er det lett å havne i en av to grøfter: Enten at treningen blir for forsiktig og dermed mister realismen, eller at den blir for hard og medfører unødvendige skader.
«War is hell» og nærkamp er noe av det mest brutale i krigens domene. Oppstår det en reell nærkampsituasjon, er det lite som skiller liv og død – ingen av fiendens handlinger tar hensyn til våre retningslinjer for sikkerhet. Samtidig har vi i Norge en meget god sikkerhetskultur, og vi ønsker naturligvis ikke å påføre soldatene våre unødvendige skader eller å skape en negativ holdning til sikkerhet. Forsvaret er avhengig av operative, friske soldater som har tro på egne evner.
Spørsmålet blir da: Hvordan kan vi ivareta den aggressive og voldelige naturen i nærkamp, samtidig som vi forblir profesjonelle og unngår alvorlige skader i utdanning, trening og øving? Det hele bunner i at realisme og sikkerhet ikke er motpoler, men to faktorer som må veves sammen i et pedagogisk og faglig gjennomtenkt konsept.
Betydningen av erfarne instruktører
Jeg mener at erfarne og dyktige instruktører er den viktigste ressursen vi har for at realismen skal kunne holdes på et høyt nivå, samtidig som skaderisikoen begrenses. En god instruktør vet at det ikke nytter å la soldatene kun slå på dukker eller sekker som aldri slår tilbake – da lærer man ikke avstandsforståelse, timing eller stresshåndtering. Samtidig krever det kløkt og erfaring å vite hvordan en nærkampsøkt skal intensitetsstyres, og hvilken progresjon soldatene bør ha.
Om man ikke har instruktører som kjenner nærkampens mange aspekter og har erfaring med å lede sparring eller scenariotrening blir det vanskelig å lage et helhetlig utdanningsløp. Det er instruktørene som skal sikre at soldaten erverver seg ferdigheter over tid. De må sørge for:
- Progresjon: Øvelsene bør bygge seg gradvis opp i både kompleksitet og intensitet – fra enkle ensidige øvelser, dernest tosidige sparringsøkter, og videre til scenariobasert trening med flere ukjente elementer.
- Skadeforebygging: Dette henger tett sammen med riktig progresjon. I tillegg må instruktøren sikre at treningen baserer seg på ferdighetsfokus, at beskyttelsesutstyr brukes riktig, og at det gjennomføres kontinuerlige risikovurderinger (benytt ORM-malen).
- Realisme: Øvelsene må tilpasses de situasjonene soldaten kan møte – enten det er i urbant terreng, i skog, trange korridorer, på skip eller i og rundt kjøretøy.
Gode instruktører vet at scenariotrening er en glimrende måte å innføre realisme på. Man kan simulere alt fra én enkelt fiende uten særlig mange momenter rundt, til å operere i trange rom med flere fiender, lav belysning og et komplekst stridsteknisk scenario. Og det er i denne typen trening at soldatene virkelig innser hvor viktig det er å ha trent på fysisk og mental robusthet og anvendbare ferdigheter.
Realisme uten å gå på akkord med sikkerhet
Det finnes en vei mellom for forsiktig trening og unødig voldsom trening. Denne veien krever gode rammer og at instruktøren ser hver enkelt soldats ferdighetsnivå. Noen soldater kan ha god progresjon i innlæring og takler raskt en tøff sparringsøkt, mens andre trenger mer tid for å bli komfortable.
Ved å la soldatene møte gradvis økende motstand og etterhvert utfordres i scenario-økter, får de også en naturlig opplevelse av stressmestring. Puls og adrenalin melder sin ankomst, og soldatene må anvende teknikkene sine mot en motstander som faktisk gjør motstand. Det oppleves som mer krevende enn å slå på en sekk, men det er også mer givende.
Vi må være åpne for at den norske sikkerhetskulturen faktisk kan styrke fagligheten vår. Når vi tar høyde for forebygging av belastningsskader, for eksempel gjennom riktig oppvarming, mobilitetstrening og ferdighetsfokus før vi skrur opp intensiteten, legger vi grunnlaget for at soldatene kan trene godt over tid – og bli skikkelig dyktige.
Samtidig må vi huske at ved å redusere all risiko i trening, øker vi risikoen et annet sted: under operasjoner. For hver gang vi unnlater å øve på situasjoner der soldatene opplever reell motstand og ukjente faktorer, risikerer vi at de blir mindre forberedt på de kravene en ekte kampsituasjon vil stille. Når stressnivået plutselig skyter i været i en skarp situasjon, er det nettopp erfaringene fra realistiske øvelser som vil bidra til at soldatene tar gode vurderinger og beholder kontrollen. Riktig planlagt og realistisk nærkamptrening er derfor ikke et unødvendig onde, men en forutsetning for å øke sannsynligheten for at våre soldater vinner i nærkampsituasjoner i strid.
Veien videre
For deg som ønsker å bidra i nærkampmiljøet som instruktør, anbefaler jeg at du fordyper deg i alle nærkampens aspekter. Tren på stående bryting, bakkekamp, slag/spark, bruk av improviserte våpen og våpenteknikker – alt sammen har sin plass i ulike situasjoner. Sørg også for at du bygger et nettverk med andre instruktører. Diskuter caser, still spørsmål om hvordan du kan ivareta sikkerheten i mer komplekse scenarioer, og del erfaringer om hva som fungerer og ikke.
I tillegg er det helt avgjørende at du som instruktør kontinuerlig videreutvikler deg gjennom kursing, nærkampsamlinger og erfaringsutveksling – både innenfor og utenfor Forsvaret. Vi må hele tiden evaluere metodene våre og søke ny kunnskap, slik at vi kan tilby soldatene den mest oppdaterte, relevante og effektive treningen. I et krevende og stadig skiftende stridsfelt er det kun gjennom kontinuerlig faglig påfyll at vi klarer å tilpasse treningen til virkelighetens krav.
Mitt håp er at vi, med stadig flere utdannede instruktører på et høyt nivå, kan ta vare på den offensive, realistiske nærkampkulturen vi ønsker, samtidig som vi opprettholder den sikkerhetskulturen vi har i dag. Det ene trenger ikke utelukke det andre – tvert imot kan gode sikkerhetsrutiner gi soldatene de beste rammene for å bli skikkelig gode i nærkamp.
Avslutning
Nærkamp handler om å forberede soldater på situasjoner der alt koker ned til kamp på kloss hold, med alle tilgjengelige midler, i ulike stridstekniske situasjoner. I en tid der vi setter stadig strengere krav til sikkerhet og skadereduksjon, kan det virke som et paradoks å skulle trene på noe så rått og brutalt. Men svaret ligger i dyktige instruktører som evner å balansere realisme med riktig progresjon. Når erfarne instruktører planlegger nærkamputdanning som fokuserer på ferdigheter, riktig progresjon og gode, realistiske scenarioer, forener vi HMS med krigens ufravikelige krav. Med et instruktørkorps som hele tiden samarbeider og videreutvikler faget, kan vi skape et nærkampkonsept som både er trygt nok i fredstid og robust nok for krigen.
Lykke til med treningen – husk at den beste måten å bevare sikkerheten til soldatene våre på, er å sørge for at de faktisk kan håndtere kampen når dagen kommer.
Foto: Sofie M. Solberg / Forsvaret / På MOUT-instruktørkurset ved Hærens våpenskole er det satt av flere økter til nærkamptrening underveis, og nærkamp integreres i flere av casene.
