Årets vinterøvelse og storsatsing, Cold Response 26, er historie, og før alle After Action Reviews (AAR) og First Impression Reports (FIR) er tilstrekkelig fordøyd, befinner jeg meg på Initial Planning Conference (IPC) for neste års vinterøvelse: Joint Viking 27.
Lokalene for IPC-en er denne gangen de elegante fasilitetene til Sjøkrigsskolen ved Forsvarets høgskole, hvor unge, lovende kadetter har studert maritim krigføring siden 60-tallet, og fulgt en lang linje av kadetter som strekker seg tilbake til unionstiden med Danmark. Etter endt utdanning har disse kadettene i årtier fylt sentrale roller i Forsvaret som navigasjonsoffiserer, operasjonsoffiserer og logistikkoffiserer, på bakgrunn av sin fagkompetanse og spesialisering.
Selv valgte jeg en litt annen vei, og utdannet meg ved Cyberingeniørskolen (CISK) ved Forsvarets høgskole (den gang Forsvarets ingeniørhøgskole) på Jørstadmoen utenfor Lillehammer. Mitt kull (2015–2019) var del av et pilotprosjekt for å innføre den sårt etterlengtede cyberoffiseren – et initiativ som ble etablert mens skolen fortsatt lå under Cyberforsvarets kommando (jf. Prop. 1 S (2014–2015), Forsvarsdepartementet) – og som senere i praksis delvis ble lagt bånd på i forbindelse med innføringen av ordningen for militært tilsatte (OMT).
La det være sagt først som sist: Jeg er ikke motstander av OMT. Men den mindre gjennomtenkte innføringen har medført holdninger i Forsvaret som det er på høy tid at vi adresserer og retter opp i, da de har direkte implikasjoner for hvordan den videre utviklingen av Forsvaret vil gå.
En av ringvirkningene av OMT var at CIS og cyber ble definert som spesialistfag, og at behovet for en egen offisersutdanning dermed ble vurdert som unødvendig. Dette kom til uttrykk allerede i 2016 da man gikk tilbake til grunnleggende befalsutdanning (GBU) istedenfor grunnleggende offisersutdanning (GOU) ved CISK. Det er en vurdering vi med fordel kan revurdere.
Bakgrunnen for behovet for cyberoffiseren var blant annet et økende gap mellom forståelsen av digitale effekter og hvordan disse faktisk påvirker moderne operasjoner – et gap som også reflekteres i Forsvarets behov for økt kompetanse og evne til digital transformasjon (jf. Prop. 87 S (2023–2024)). Det gapet har ikke blitt mindre – tvert imot.
De siste årene har det vært et økende antall publikasjoner som omtaler Multi Domain Operations (MDO) og den litt mer ambisiøse storebroren Joint All Domain Operations (JADO). For den ikke-innvidde er oppsummeringen enkel: Å sømløst integrere sensorer, effektorer og beslutningstakere på tvers av operasjonsdomener.
Denne tilnærmingen til operasjonsplanlegging er kjærkommen, men står etter mitt syn på et vaklende grunnlag.
Uten en solid satsing på cyberoffiseren vil det nærmeste vi noen gang kommer MDO og JADO være et operasjonskonsept jeg selv har valgt å døpe – i ekte Donald-stil – Koordinert Nærsanntid Operasjons Tilnærming: KNOT.
Dette kan høres spøkefullt ut, men konsekvensene er alvorlige. I dagens og morgendagens operasjonsmiljø er ikke CIS og cyber bare støttefunksjoner – de er premissgivere for at operasjonen skal lykkes.
Uten et solid digitalt rammeverk som kan synkronisere sensorer og effektorer med beslutningstakere i sanntid, og uten forståelse for digital infrastruktur, cyberlendet og utnyttelsen av det elektromagnetiske spektrum, vil man aldri oppnå den krigerske ambisjonen om «Warheads on foreheads». I stedet tvinges man til å erkjenne den ubehagelige realiteten: «No comms, no bombs».
Og hvem skal da sørge for at denne kunnskapen tas inn i operasjonsplanleggingen?
Offiseren fra det maritime domenet?
Piloten fra luftdomenet?
Eller offiseren som faktisk er utdannet til å forstå og utnytte det digitale domenet fra bunnen av – cyberoffiseren?
Dette handler ikke om å nedvurdere andre fagretninger. Tvert imot. Moderne operasjoner krever samspill mellom alle domener. Men samspill forutsetter forståelse, og i dag er offiserer med denne dybdeforståelsen for cyberdomenet mangelvare. Vi har heller ingen utdanning å hente dem fra.
Derfor er det på tide å ta et tydelig valg.
Forsvaret trenger ikke bare flere cyberteknikere – vi trenger cyberoffiserer.
Og det krever mer enn kurs og spesialiseringer rundt omkring i kongeriket. Det krever en helhetlig offisersutdanning, og kanskje en cyberkrigsskole.
Hvis vi mener alvor med MDO og JADO, må vi også mene alvor med menneskene som skal få det til å fungere.
Alt annet er, i beste fall, knot.
REFERANSER
Prop. 1 S (2014–2015), Forsvarsdepartementet
Prop. 87 S (2023–2024), Forsvarsdepartementet
Foto: Anette Ask/Forsvaret
