Når likestillingsdebatten bommer på målet

NRK publiserte nylig en sak der det ble gjort et poeng ut av at det var 13 søkere til det som omtales som en “kremjobb” i Forsvaret – og at ingen av disse søkerne var kvinner. Dette presenteres som et likestillingsproblem, noe jeg opplever som både feilaktig og provoserende.

Vi må starte med det grunnleggende: I Norge har vi lik mulighet. Det betyr at alle, uavhengig av kjønn, har rett og mulighet til å søke på stillinger dersom de oppfyller kravene. Når en stilling i Forsvaret lyses ut med åpne og tydelige kriterier, står den tilgjengelig for alle kvalifiserte – kvinner som menn. Når ingen kvinner søker, betyr det ikke nødvendigvis at noe er galt med systemet. Det betyr at ingen kvinner ønsket å søke. Det er en viktig nyanse som blir borte i NRKs fremstilling.

Dette handler altså ikke om at en kvinne har blitt forbigått av en dårligere kvalifisert mann. Det handler om at ingen kvinner i denne omgang valgte å søke. Det er dermed et spørsmål om interesse og karrierevalg – ikke om diskriminering. Å fremstille det som et strukturelt problem i Forsvaret blir derfor en urimelig konklusjon.

NRKs fremstilling av mangelen på kvinnelige søkere til brigadesjefstillingene som en indikasjon på et likestillingsproblem, mangler en grundig analyse av søkermassen. For å forstå fraværet av kvinnelige søkere til brigadesjefstillingene, er det avgjørende å se på den historiske kvinneandelen i Forsvaret. I 1986 satte Forsvarsdepartementet et mål om at kvinner skulle utgjøre 15 prosent av de militært ansatte innen 2000. Det målet ble aldri nådd - da kvinneandelen fortsatt lå på rundt 6% ved årtusenskiftet. Selv med tiltak for å øke kvinneandelen, var det i 2021 bare 11 prosent kvinnelige offiserer i Forsvaret. Dette understreker at fraværet av kvinnelige søkere ikke nødvendigvis skyldes diskriminering, men heller en kombinasjon av historiske strukturer, samfunnstrekk og individuelle karrierevalg. Det er nettopp denne sammenhengen NRK feiler i å formidle.

Forsvaret er i dag en organisasjon hvor alle, uavhengig av kjønn, har reelle muligheter for å gjøre karriere. At en minoritet av kvinner velger en langvarig militær karriere er et samfunnstrekk, ikke nødvendigvis et problem internt i Forsvaret. Og blant de kvinnene som faktisk velger å bli, ser vi at svært mange allerede har ledende og attraktive stillinger. Dette bekrefter at mulighetene er reelle – de må bare velges.

Cecilie Heuch, HR-direktør i Forsvaret, uttaler at det er beklagelig at ingen kvinner søkte på stillingen, og at det viser at vi fortsatt har en vei å gå. Jeg forstår ønsket om økt mangfold, og vi kan alle være enige i at det er positivt dersom flere kvinner søker seg til lederstillinger i Forsvaret. Men samtidig må vi være ærlige: Om kvinner enten ikke ønsker stillingen eller ikke har den nødvendige kompetansen, er det da virkelig noe vi som organisasjon skal beklage? Dette er en krevende toppstilling som krever mange år med erfaring, bred operativ bakgrunn og strategisk forståelse. Det tar, som Heuch selv påpeker, 25 år å bygge opp denne typen kompetanse. Å hevde at fraværet av kvinnelige søkere i seg selv er et problem, uten å ta høyde for faktorer som individuell motivasjon, karrierevalg og reell erfaring, blir en forenkling. Forsvaret kan og skal legge til rette for at kvinner får de samme mulighetene som menn – men vi kan ikke tvinge frem søknader. Når stillinger er åpne og tilgjengelige for alle kvalifiserte, må det også være rom for at enkelte grupper velger annerledes, uten at det automatisk skal utløse beklagelser fra toppledelsen.

Det mest bekymringsverdige med NRKs dekning er ikke at de løfter frem temaet – men hvordan de gjør det. Som en som har flere år bak seg i Forsvaret, opplever jeg at dekningen av vår sektor ofte preges av ensidige, negative vinklinger. Artiklene fokuserer på konflikter, problemer og mangler, mens positive nyheter og realistiske nyanser sjelden får spalteplass. Når prinsessen avtjener verneplikt, skrives det gladsaker. Utover det er det stort sett stille – eller så skrives det kritiske saker om utstyr, ledelse eller trivsel, ofte basert på fragmenter av virkeligheten.

Dette skaper et bilde som mange i organisasjonen ikke kjenner seg igjen i. Det virker som om enkelte medier, inkludert NRK, har bestemt seg for å vri virkeligheten i en bestemt retning – kanskje for å skape klikk, kanskje for å fremme en agenda. Uansett hva motivasjonen er, vitner det om manglende innsikt i hvordan Forsvaret faktisk fungerer, og det bidrar til en urimelig mistillit til en organisasjon som jobber hardt for samfunnets sikkerhet – ofte under krevende forhold og med begrensede ressurser.

Likestilling handler om like muligheter – ikke like utfall. Når kvinner ikke søker på en stilling, betyr ikke det automatisk at noe er galt. Kanskje har de valgt annerledes. Kanskje har de allerede attraktive stillinger. Kanskje var stillingen ikke aktuell for dem, akkurat nå. Å gjøre dette til en likestillingssak, slik NRK har gjort, blir derfor både misvisende og urettferdig – både overfor Forsvaret og overfor de mange dyktige kvinnene som faktisk er hos oss.

Jeg mener mediehus som NRK har et spesielt ansvar. De skal informere, utfordre og opplyse. Men det ansvaret innebærer også å unngå å skape kunstige problemer der det ikke finnes noen – og å forstå og formidle komplekse virkeligheter uten å redusere dem til forenklede narrativer.

Denne saken burde vært en anledning til å diskutere rekruttering, karrierevalg og Forsvarets evne til å tiltrekke seg bred kompetanse. I stedet ble det en urimelig anklage om manglende likestilling – uten dokumentasjon og uten forståelse for konteksten.

Det er synd. For i stedet for å styrke en viktig samfunnsdebatt, risikerer man å svekke tilliten til både mediene og Forsvaret.

Foto: Sigmund Søvde/Forsvaret