Det sikkerhetspolitiske kapitlet i boka er et forenklet og prioritert perspektiv!
Kjell Inge Bjerga har skrevet en fyldig kritikk av boken Strategisk ledelse i krise og krig i Stratagem. Jeg oppfatter at det etter hans syns er en viktig bok, noe jeg håper og tror at den blir. Den forrige utgaven fra 2010 har faktisk stått på pensum ved en rekke skoler helt til inneværende år. Den nye boken er allerede på pensum flere steder. Selv om den overordnede tilbakemeldingen er bra, så kritiserer han deler av boken. Alle prosjekter kan selvsagt bli bedre, så kritikk er velkomment. At bøker fører til diskusjoner, er bra. Bjerga har noen gode poenger, som for eksempel en fortsatt under-fokusering på Regjeringens og Stortingets samspill. Det temaet var godt dekket i Libya rapporten med tanke på internasjonale operasjoner, men mye har overføringsverdi til også nasjonal krisehåndtering og kunne således vært med. Bjergas kritikk endrer selvsagt ikke boken i denne omgang – men dette er poenger jeg vil ta med meg i undervisning og videre arbeid med problemfeltet.
Det er et par av de kritiske bemerkningene jeg vil kommentere på. Først om bruken av den teoretiske delen gjennom boken. Den andre kritikken går ut på at han synes at det sikkerhetspolitiske bakgrunnskapitlet er for omfattende. Det siste vil jeg problematisere, da jeg er helt uenig og ser det som et grunnleggende problem i norsk strategisk tenkning og forsvarsplanlegging at en del aktører gjentagende overforenkler sikkerhetsbildet og viser liten forståelse for at vårt fokus endres relativt ofte. Det er svært lett å harselere med tidligere meninger om hva vi for noen få år siden skulle ha prioritert...
Om den teoretiske delen av boka så sier Bjerga at det knapt er en kobling fra teorien til det norske systemet og at han savner redaktørgrep som knytter dette sammen med resten av boken. For en helhetlig oppgave, studie eller monografi så er jeg enig i den kritikken. En monografi ville gjerne blitt bygd opp med et teoretisk rammeverk, og teorien ville aktivt måtte bli brukt i den påfølgende analysen. Dette er derimot ikke en slik bok, det er en antologi. For dette prosjektet så ble de to første kapitlene skrevet i utkasts form på forhånd for å samle bidragsyterne og sette kurs for resten av boken. Etter dette, som med et normalt antologi-prosjekt så skrev fagpersonene sine bidrag i parallell. De var gitt føringer om å skrive empirisk om sine eller de respektive ansvarsområder de hadde ansvar for. Hensikten var ikke å sette et teoretisk rammeverk som skulle nyttes i de påfølgende empiriske delene av boken. Hensikten med den første, teoretiske delen, var å gi hjelp til studenter til å finne teoretiske innfallsvinkler for typiske problematiserende bachelor og masteroppgaver. Dette var et bevisst valg. Redaksjonelle grep for å knytte sammen kapitler i parallelle antologier gjøres som oftest med at alle forfattere skal henvise en håndfull ganger til andre kapitler, i etterkant av utviklingen av kapitlene. Personlig mener jeg dette som oftest fremstår som et enkelt triks og nesten kvasi-metodiske grep for å få noe til å fremstå som noe annet enn hva det er. Følgelig er dette noe jeg benytter meg mindre av i mine antologier.
Behov for en bred sikkerhetspolitisk forståelse
Om Bjergas kommentar om at det sikkerhetspolitiske bakgrunnskapitlet skulle vært forenklet så er dette noe som fortjener debatt. En lett tilpasset artikkel basert på det aktuelle bokkapitlet som diskuteres finnes hos UTSYN. Bjerga ønsker i sin kritikk en tydeligere prioritering av truslene for videreutvikling av systemet. Her er jeg grunnleggende uenig. Det sikkerhetspolitiske kapitlet i boka er allerede et forenklet og prioritert perspektiv! En ytterligere forenkling og smal prioritering er meget farlig når man skal lage et fremtidens system for krisehåndtering. Eller for utvikling av et fremtidig forsvarskonsept (som Bjerga, rettmessig har vært en forkjemper for i andre debatter), og for forsvarsplanlegging. Dette er følgelig et kritisk viktig og grunnleggende spørsmål om strategisk tenkning: hvor forenklet bilde og hvor tydelig prioritering av trusler skal vi nytte? Dette spørsmålet som åpnes av Bjerga her er grunnen til at jeg må skrive et motsvar til anmeldelsen.
Jeg var så heldig å få være med i skrivegruppen til den siste, og første på mange tiår, militærstrategien i NATO. Den ble signert i mai 2019. Dessverre er den ikke kommet ut i noen ugradert forkortet versjon ennå, men de overordnede føringene og innhold er kjent fra NATOs offentlige kommunikasjon. Et viktig poeng i den nye strategien, og som jeg var en forkjemper for i prosessen, er en utvidelse av sikkerhetsperspektivet. «Strategiske sjokk», inklusive for eksempel pandemier ble trukket inn og sidestilt med de klassiske og mer konkrete truslene NATO måtte kunne håndtere. NATO, som nasjonene, må være forberedt på nye, ennå ukjente trusler. En strategi i dagens multipolare stormaktssystem må ta innover seg en stor grad av usikkerhet om fremtidens utfordringer. Nye trusler kan og vil sannsynligvis oppstå plutselig. Derfor vil jeg også påstå at vårt fremtidige krisehåndteringsapparat, et eventuelt forsvarskonsept og vår forsvarsplanlegging må ta innover seg usikkerhet. Jeg vil hevde at fremtidsplanlegging basert på for stor grad av forenklinger og enkle prioriteringer bør være uakseptabelt fra en strategs eller politikers ståsted i dag. Det må finnes en balanse mellom det langsiktige – som jeg her etterspør, men selvsagt også det åpenbare behovet for å ha god operativ evne og beredskap til enhver tid. Dette kortsiktige må fylle ut det langsiktige, med spisset etterretningsfokus (som de årlige rapportene), oppfylling av prioriterte avdelinger med understøttelse (ammunisjon mm) av disse og øvelsesfokus i et korttidsperspektiv. Altså prioritere innenfor den bredere rammen og den langsiktige, robuste utviklingen.
Når det gjelder langtidsperspektivet for utvikling av fremtidig evne, så vil jeg heller gå bredere til verks om sikkerhetspolitikken om noe - ikke snevre inn. Om man ser kort eller langt tilbake i historien så bør det være åpenbart at vi kommer til å bli overrasket eller iallfall kommer til å skifte fokus, igjen.
Sammenlignet med 2010 utgaven så er internasjonale operasjoner blitt tatt ut av boken. Ikke fordi jeg mener det er mindre sannsynlig, men pga prioritering, for å håndtere det nasjonale godt nok i denne boken. Internasjonale operasjoner får være for en annen, eller den neste boken. Jeg er faktisk av den formening at det er stor fare for at vi snart vil stå ovenfor nye mellomstatlige konflikter i dagens sikkerhetspolitiske situasjon. Det multipolare systemet, og stormaktenes og regionale makters konkurranse-situasjon medfører stor sannsynlighet for nye konflikter. Her har vi en under-kommunisert utfordring til det norske Forsvaret og våre politiske ledere i årene foran oss. Vi er i ferd med å etablere et meget attraktivt og innsatseffektivt forsvar. Våre spesialstyrker er der, og Luftforsvaret er i ferd med å bli høy-attraktive. Er Luftforsvaret og våre politikere klare for det press vi sannsynligvis vil bli satt under for å bidra i fremtidige, offensive operasjoner internasjonalt?
Jeg mener sterkt at vi ikke bør lage oss noe banalt forenklet sikkerhetsbilde, eller prioritere mot for få type trusler av ressursmessige årsaker. Det bør ikke være akseptabelt å ‘gamble’ på en håndfull type kriser som kan treffe oss. Forsvar og politi må kunne håndtere det som kommer vår vei, om enn på en begrenset måte. Jeg aksepterer argumentene om at vi ikke kan stå for en krig mot store nasjoner, og derfor må fullt ut integrere oss med NATO og dele på fullverdige kampressurser og understøttelse. Allikevel må bredden av utfordringer være forstått og vi må kunne håndtere spennet av krisesituasjoner og begrensede konflikter som kan treffe oss. De fire problemsettene i boken, og fremtidig behov for deltagelse i internasjonale operasjoner er noe vi til enhver tid må være forberedt på.
