Den siste tiden har vært preget av politisk urolighet, konflikt og stor usikkerhet. Sirkus Trump pågår fortsatt i USA og legitimerer en polariserende retorikk i internasjonal politikk. «Fake News» utfordrer fortsatt hva som blir sett på som sannheten, og reportere over hele verden blir utfordret. Noen av temaene får ikke nødvendigvis den største mediedekningen, men kan samtidig bli viktig for verdensbildet i tiden fremover.

Venezuela
En av de største folkevandringene i søramerikansk historie pågår i og fra Venezuela. Befolkningen flykter mot naboland som Colombia og Brasil grunnet den økonomiske kollapsen i landet. Nicolás Maduro har tatt et fullstendig jerngrep rundt landet, et land som har en av de største oljereservene i verden. Etter at oljeselskapet PDVSA (Venezuelas svar på Equinor) ble fullstendig endret av Maduros forgjenger, Hugo Chavez, har oljesektoren i landet gått rett nedover. Venezuela er fullstendig avhengig av olje, og dette har ført til hyperinflasjon i landets økonomi. Inflasjonen er forventet å treffe en million prosent før året er omme. Folket har sluttet å telle penger for å drive handel, og vekter er tatt i bruk for å veie summen for enkle matvarer fordi prisen har blitt svimlende høy. I et forsøk på å redde økonomien har Maduro introdusert en ny valuta som fjernet fem nuller fra den forrige valutaen, samt at den er bundet til en statlig kryptovaluta kjent som Petro. Det har foreløpig ikke gitt noen positiv effekt på landets økonomi ifølge Forbes, men kryptoforkjempere argumenterer med at de positive effektene vil komme til syne om tre til seks måneder.
Selv med disse endringene for å redde økonomien virker det som om store deler av befolkningen har mistet troen på landets styresmakt, og det er stadig voldelige demonstrasjoner i de større byene. USA og president Trump har brukt kraftig retorikk mot landet den siste tiden med tanke på en potensiell flyktningkrise og behandlingen av sivilbefolkningen. Selv med USA mot seg ser det ikke ut som det blir noen store endringer i Venezuela med Maduro som leder.

Atomvåpenproduksjon i Nord-Korea
12. juni 2018 undertegnet Donald Trump og Kim Jong-un en historisk avtale som krevde at flere fasiliteter som produserer atomvåpen i Nord-Korea skulle legges ned i bytte mot en lettelse i sanksjonene mot landet. I og med at Kim Jong-un ikke har fjernet atomvåpen eller produksjonsanlegg har det har foreløpig ikke vært noen lettelse i sanksjonene. Den amerikanske utenriksministeren skulle også på besøk til det lukkede landet, men besøket har blitt utsatt inntil USA ser en villighet til å opprettholde avtalen fra Nord-Korea. Selv om Trump kaller dette en historisk avtale er det ikke første gang en slik intensjonsavtale for nedrustning er blitt signert, og alle tidligere avtaler har havarert. Det har fremdeles ikke skjedd i dette tilfellet, så det er fortsatt håp for at nettopp denne avtalen kan være steget i riktig retning.

Jemen
Siden 2014 har det pågått en blodig borgerkrig i et av de minst økonomisk utviklede landene i den arabiske verden. Krigen har hovedsakelig vært mellom Houthi-opprørere og den internasjonalt anerkjente styringsmakten i Jemen. Houthiene tok kontroll over hovedstaden Sanaa i slutten av september 2015, noe som førte til at Saudi-Arabia så det nødvendig å danne en arabisk koalisjon som intervenerte i Jemen. Borgerkrigen i Jemen blir sett på som en del av Iran og Saudi Arabias kalde krig i Midtøsten, men konflikten er mer kompleks enn kampen mellom sunni- og shiamuslimer. I kaoset har utbrytere fra al-Qaida og ISIL fått fotfeste i landet. Dermed blir amerikanske fly og spesialstyrker involvert, fordi de utfører oppdrag i landet i kampen mot terrorisme. Det ser ut til å bli en ny humanitær katastrofe der sivile er fanget midt i kryssilden. Allerede har mange tusen mennesker i Jemen mistet livet i krigen, enten direkte av militære aksjoner eller indirekte ved mat- og vannmangel i regionen. FN har estimert at to tredjedeler av de Saudi-styrte luftangrepene har ført til sivile dødsfall. I tillegg har Saudi-Arabia sagt til sivile hjelpeorganisasjoner at de ikke vil være beskyttet hvis de går inn i Houthi-kontrollerte områder, noe som kan føre til at sivile lidelser vil vedvare i en lengere periode fremover. (Jeg vil også anbefale å lese innlegget til Johannes Finden om Jemen i Dogwatch «Den nye krigsskolen»)  

Syria/Idlib
Siden august/september har Russland, Iran og Syria utført mindre stikkoperasjoner inn mot en av de siste provinsene kontrollert av opprørere. Området er omringet av regjeringsstyrker, og mange frykter et blodbad i provinsen. President Trump har gått ut med melding til Assad og advart han mot et storangrep på Idlib. Dette området har blitt et sted hvor både opprørere og sivile har flyktet til. Mye av utfallet påvirkes nå av hvilke interesser Putin og Russland har i dette området. I skrivende stund virker det som om Russland ikke er interessert i en kamp om provinsen, og Putin har sammen med Tyrkias president Erdoğan

avtalt å danne en demilitarisert sone på 15-20 kilometer mellom opposisjonen og regjeringsstyrkene innen 15. oktober. Idlib har potensialet til å bli en katalysator for en stor politisk og diplomatisk konflikt fordi det er mange internasjonale aktører i området. Endringen fra tidligere, er at disse aktørene nå blir presset nærmere hverandre mot et lite område der væpnet konfrontasjon fort kan bli en realitet hvis den demilitariserte sonen ikke fungerer som løsning.

Francis Fukuyama skrev i 1992 The End of History and the Last Man med en tanke om at vestlige demokratiske idéer ville spre seg over hele verden, og være slutten på større internasjonale konflikter. I dag ser vi en annen utvikling. Vi er i en periode med mye usikkerhet, spesielt med fremveksten av nasjonalistiske og isolasjonistiske tendenser i flere vestlige land. Utfordringer i Venezuela og Nord-Korea, samt konflikter og kriger i Syria og Jemen viser oss at verden er i konstant endring.

Foto: Daga95 [Attribution], via Wikimedia Commons