Hvorfor var norsk Kina-politikk nærmest fraværende som tema i stortingsvalgkampen? Hva er egentlig Støre-regjeringens samlede policy for Asia og Stillehavsregionen?
Midt i en tid hvor stormaktsrivaliseringen mellom USA og Kina preger den globale dagsordenen, valgte flere utenrikspolitikere å unngå denne spesifikke utfordringen. Dette er mer enn mangler i den hjemmelige debatten under årets valgkamp, dette utgjør en strategisk risiko for landet vårt i det uforutsigbare tiåret som kommer.
En utsatt småstat i stormaktenes konkurranse
Den statsvitenskapelige teoriretningen realismen, minner oss om at stormakter alltid kan presse småstater til å velge side for å ivareta definerte egeninteresser.
Norge er tett knyttet til USA gjennom NATO-alliansen og særskilt sikkerhetssamarbeid, men vi har også en normaliseringsavtale med Kina fra 2016 som la grunnlaget for handelspolitisk samvirke etter flere år med isfront, som resultat av fredsprisen til Liu Xiaobo i 2010. Avtalen avgrenser Norges reelle handlingsrom betydelig til å respektere kinesiske "kjerneinteresser", hva enn dette innebærer? Dette utgjør ifølge regjeringen vår «helhetlig tilnærming» til supermakten.
Når rivaliseringen tilspisser seg mellom supermaktene, også i vår interessedefinerte region, nordområdene og Arktis, kan Norge ikke agere som at vi står utenfor. Norge kan havne i en geopolitisk skvis mellom sittende og kommende amerikanske administrasjoner, som kan presentere tydeligere krav til sine europeiske allierte om å støtte USAs oppdemming av regimet i Beijing, og vår handelspolitiske avhengighet til den kommunistiske mastodonten i Øst-Asia.
Interessant nok har det eksistert en retorisk sprik innad i Trump-administrasjonen om det militære konfliktpotensialet med Kina, spesielt mellom presidenten og forsvarsminister Pete Hegseth. Dette kan være en avklart kommunikasjonsstrategi fra Det hvite hus for å bevisst skape usikkerhet i strategiske veivalg ovenfor kinesiske beslutningstakere, eller være et reelt utslag for en dypere policyuenighet mellom hauker og duer i relasjon til Xi's regime.
Hvordan vil Norge og den nordiske blokken orientere seg om USA setter Kina-spørsmålet tydeligere på dagsorden i NATO? Den europeiske holdning om større involvering i denne regionen har allerede blitt kommunisert, blant annet av vårt nordiske naboland. Den svenske forsvarsministeren Pål Jonson har selv uttalt under et toppmøte i Singapore i sommer, at også Europa må involvere seg i Asia og Stillehavsregionen.
Har Norge egentlig strategiske interesser i regionen?
Dette spørsmålet kan besvares todelt. På den ene siden påvirker en større maritim konflikt i Stillehavet norsk skipsfart; direkte implikasjoner for en sentral del av landets næringsliv. Norske maritime handelsinntekter sikres gjennom havretten, som Kina konsekvent utfordrer. Videre er det viktig for Norge å støtte amerikanerne, utøve militær nærhet med vår fremste sikkerhetsgarantist.
Kina har definert seg som en «nær-arktisk-stat», og orienterer sine interesser mot våre nærområder. Regimet støtter også Russlands krigføring i Ukraina, som igjen påvirker norsk og nordisk sikkerhet.
Kina og Russland rykke stadig nærmere hverandre gjennom sitt «grenseløse», strategiske partnerskap, en kompliserende situasjon for norske beslutningstakere, blant annet nevnt i den nasjonale sikkerhetsstrategien. I en fremvoksende verdensorden der utenrikspolitikken regionaliseres inn i interessesfærer for stormaktene, er det et kritisk spørsmål om Arktis og nordområdene i fremtiden tilfaller en konfliktsone mellom en nordisk-vestlig og russisk-kinesisk sfære? Konfliktpotensialet er på ingen måte fraværende, også innen vår hybrid-militære virkelighet. Skal Norge involvere seg direkte? Eller beregne politisk godvilje fra USA og europeiske stormakter? Norge må forsvare sitt nærområde, men valg om fremgangsmåte og virkemidler er avgjørende.
Indias rolle som balanseaktør og mulig vestlig buffer mot Kinas innflytelse, gjør bildet enda mer komplekst. Landet samarbeider pragmatisk med USA i Indo-Stillehavet, men holder fast i sitt forhold til Russland. Hvorfor er ikke relasjonen til India ytterligere beskrevet i polyplanleggingen? For Norge betyr dette at vår Kina-politikk potensielt ikke kan sees isolert, men må forstås i lys av hvordan stormaktsforholdene utvikler, og har utviklet seg gjennom 2000- og 2010-tallet, i denne og vår egen region.
Samtidig må små- og periferistaten Norge strengt prioritere begrensede militære og diplomatiske ressurser, samt politiske innsatsområder. Spesielt etter krigen i Ukraina da Norge har blitt en energipolitisk mellomakt, med en svært usikker geografisk beliggenhet, et naboskap til kontinentets fredsbryter. Et regime i Russland som også etter Putin kan utfordre norske sikkerhetsinteresser i lang tid fremover, og som stadig nærmer seg Kina.
For å lykkes må vi ha en bevisst strategi, og en samlet policy fra regjeringen.
Alliansesolidaritet og beroligelse
Når temaet var nærmest fraværende i valgkampen, oppstår strategisk usikkerhet: Vi vet ikke hvordan Norge vil reagere når presset øker. Vil vi stå med USA, koste hva det koste vil? Eller vil vi samtidig beskytte våre økonomiske bånd til Kina, selv om det kan provosere Washington? Uten en åpen debatt overlater vi disse valgene til lukkede rom i Statsministers kontor og Utenriksdepartementet, og det svekker den demokratiske legitimitet bak den norske linjen.
Samtidig kan dette utgjøre et klokt utenriks- og sikkerhetspolitisk rasjonale i krysningen mellom alliansesolidaritet, militært samarbeid med USA mot en felles utfordrer, og beroligelse. Småstaten forvalter det militære båndet med amerikanerne, uten å havne i direkte og åpen konflikt med Kina.
Norge har allerede vært engasjert sjømilitært i Stillehavsregionen, og vært deltagende i å betegne Kina som en strategisk utfordrer av NATO. Utgjør dette et mulig tredje alternativ for småstatene, men er dette politisk mulig i lengden?
Hvis norske politikere ikke diskuterer disse strategiske dilemmaene nå, kan vi en dag oppleve å bli tvunget til valg Norge ikke er forberedt på, eller som er i motsetning til norsk interesser.
Foto: Torbjørn Kjosvold / Forsvaret
