Offiserers lojalitetsplikt

Offiserers lojalitetsplikt

. 5 minutter å lese

Harald Høiback

Senior stabsoffiser FST

I min seneste kronikk her på Stratagem tok jeg til orde for at militær fagekspertise også bør søke å være opinionsdannende. De fagmilitæres syn bør komme hele befolkningen til gode, ikke bare politikere og byråkrater i Forsvarsdepartementet. Det betyr selvfølgelig ikke at offiserer kan gjøre som de vil, og jeg støtter derfor Jacob Børresens kommentar på Facebook helhjertet: «At Forsvaret kontrollerer fysiske maktmidler ingen annen i kongeriket kan matche, og som derfor utgjør en potensiell trussel mot lovlig valgte myndigheter, gjør at offiserers lojalitetsplikt overfor politisk ledelse er, og må være, sterk.»

Hensikten med denne kronikken er å dykke litt dypere ned i hvordan denne lojalitetsplikten bør arte seg. Nettopp fordi Forsvarets folk sitter med betydelige fysiske maktmidler, er det ekstra viktig at deres vurderinger kommer allmennheten for øre, ikke mindre. Mer presist, er det etter mitt syn tre grunner til at offiserer bør la sin stemme høre – høyt og tydelig.

For det første er det ingen andre etater hvor konsekvensene av feilvurderinger kan bli så store og irreversible som i Forsvaret. Det er bare fantasien som setter grenser for hva uvettig bruk av militærmakt kan avstedkomme, både direkte og indirekte. Derfor er det maktpåliggende at sentrale beslutningsfattere blir gjort kjent med alle innvendinger og betenkeligheter.

Min favoritt i så henseende, er Winston Churchill. Mange i hans stilling ville ha sørget for å ha samarbeidsvillige og løsningsorienterte folk rundt seg. Churchill, derimot, skjønte at det siste han trengte i sin innerste krets var lavmælte ja-mennesker. Hans beskrivelse av sitt forhold til forsvarssjefen, feltmarskalk sir Alan Brooke, har blitt legendarisk: «When I thump the table and push my face towards him what does he do? Thumps the table harder and glares back at me. I know these Brookes – stiff-necked Ulstermen and there's no one worse to deal with than that!»

Brooke, på sin side, regnet stadig vekk med å få sparken. Det fikk han aldri. Churchill skjønte hvor avhengig han var av lojale og frittalende folk, men klaget ved et tilfelle til kongen om at han begynte å bli nokså lei av alle dem som stadig fortalte ham at han var på villspor. «Perhaps they’re sometimes right» forsøkte kongen seg med et smil. «Nine times out of ten» repliserte Churchill.

Dette er den første grunnen til at politikere, og for den del generaler og admiraler, er helt avhengige av lojale og åpenhjertige kranglefanter. Konfliktsky jakt på konsensus og bekvemmelig arbeidsro kan føre til katastrofe om det er våpen og militærmakt involvert. Det er for eksempel grunn til å tro at kretsen rundt både George W. Bush og Vladimir Putin manglet en ‘stiff-necked Ulsterman’ før de fattet beslutningen om å angripe henholdsvis Irak i 2003 og Ukraina i 2022.

Det andre punktet er knyttet til hvorfor offiserer bør la sin stemme høre, høyt og tydelig, også utenfor statsrådens eller sjefens kontor. Åpenhjertighet bør ikke bare finne sted bak lukkede dører, men også i det offentlige rom. Den tidligere britiske ambassadøren til Kabul, sir Sherard Cowper-Coles, beskriver for eksempel sine militære kolleger på følgende måte: «an army that is willing to fight and die must, almost by definition, be hugely optimistic, unquenchably enthusiastic, fiercely loyal to its own institutions, capable of group think and, ideally, not too imaginative.»

Nærmest som en naturlov dras vi mennesker mot enighet, gruppetilhørighet og tunnelsyn, spesielt når det kniper og vi står overfor store trusler. Vi er flokkdyr. Om det befinner seg en flaggoffiser eller en annen med mye makt i nærheten, vil tendensen til å dras mot konsensuslinjen forsterkes ytterligere. Som general Jim Mattis slo fast: «once you’re made general, you never had a bad meal and you never again heard the truth.» Derfor er det viktig at folk, inkludert ledere, går foran som et godt eksempel, og lufter sin tvil og usikkerhet offentlig. Det er nemlig ingen fornøyelse, og kommer ikke av seg selv. Britenes tidligere forsvarssjef, general sir David Richards satte ord på hvordan dette føles: «I remember describing to a colleague after one such briefing what it was like walking into a room full of the most powerful people in Britain, knowing that not one person wanted to hear what you were about to recommend. Not fun.»

Ikke bare generaler, men vi alle må aktivt bidra til å redusere kollektiv selvsensur og mentale lukkemekanismer. Det er kun gjennom praktisk og offentlig handling at vi viser at det er like naturlig å ytre sin ærlige mening om viktige spørsmål som det er å hilse til lua eller pusse tennene før vi går på jobb.

Det er ingen grunn til å frykte at dette vil gjøre at Forsvaret degenererer til en diskusjonsklubb også i skarpe operasjoner. Folk i uniform trekkes som nevnt uvegerlig mot gruppetenkning, og det er for å løse opp i dette og redusere de verste utslagene av flokkmentalitet at vi må oppmuntre til frimodighet. Selvfølgelig innenfor sikkerhetslovens rammer og kravet til ryddig saksbehandling.

Den tredje grunnen til at offentlig åpenhjertighet er viktig, er at også hver og en av oss må vedlikeholde vår egen indre kranglefant. Vi kan i kampens hete, om det er i felt eller i messa på en fredag kveld, gjøre ufattelig mye dumt. Spesielt om vi ikke tenker oss om. Den lille stemmen de fleste av oss er utstyrt med, og som enkelte ganger hvisker oss i vårt indre øre: «er det du har lyst til å gjøre nå så j…. lurt?» må vi ta godt vare på. Det gjør vi best om vi også en gang imellom hører i vårt ytre øre: «Er det der lurt?» Om du ser, eller hører, at en i din nærhet er i ferd med å skyte seg i kneet, på den ene eller andre måten, skylder du dine omgivelser å gjøre vedkommende oppmerksom på det. Det samme gjelder motsatt vei. Den indre stemmen trenger litt hjelp iblant. Din beste venn er ikke han som hjelper deg opp av hengemyra, men han som hindret deg å plumpe uti. Ved å ha slike vennligsinnede whistle-blowers rundt deg, og selv være en, får den lille stemmen litt hjelp. Blir den helt alene, er den knapt hørbar.

For å konkludere: Lojalitetsplikten vi alle har overfor våre ledere – militære som politiske – må være sterk, så sterk at vi gir dem vår ærlige mening i alle spørsmål av noe betydning. Nevnte Churchill kom en gang i skade for å be en av sine nære militære medarbeidere, Hastings Ismay, om å fortelle hva han virkelig mente om et spørsmål. Svaret han fikk var ikke til å misforstå: «Do you wish me to be of value to you or not?» spurte Ismay. «Naturligvis,» svarte Churchill, «selvfølgelig gjør jeg det.» «Then you will never ask me that question again», svarte Ismay. Ismay sa alltid hva han virkelig mente. Den dagen han sluttet med det, hadde ikke Churchill lengre bruk for ham. Det samme gjelder alle oss andre også. Den dagen vi slutter å si det vi virkelig mener i viktige spørsmål, er den dagen vi bør slutte. Våre sjefer kan selvfølgelig fortelle oss hva vi skal gjøre, det er derfor vi har dem, men de kan aldri fortelle oss hva vi skal mene. Det er i hvert fall min mening.


Foto: Lars Andreas Irgens/BFO

Kronikken er finansiert av Eckbos legat.