De tre musketerer Mette Vågnes Eriksen, Janne Log og Asbjørn Lysgård skrev for en stund siden en kronikk i Forsvarets forum med den overraskende tittelen «Helten er ikke alltid en mann». Hvem skulle tro det?
I kronikken får vi også vite at: «Filmer som Blücher, Max Manus, Kongens nei, Den 12. mann, Kampen om Narvik og Krigsseileren er alle fremragende produksjoner. Men de sementerer samtidig bildet av forsvar og motstandskamp som en eksklusiv maskulin arena.» Hva mener de egentlig med det? Ligger det i krigsarkivenes fuktige kjellere og mugne pappesker en mengde uoppdagede historier om kvinnelige flygeress, storsabotører og ubåtskippere, som ingen ennå har gravd frem? Eller er ikke de tre så opptatt av kildegrunnlag og fakta, men mer av hvilke historier dagens unge kvinner trenger? Hvem vet? Men om de tre ønsker mer pseudohistorie og invented traditions er imidlertid ikke tema her. Her er tema deres syn på helter.
I kronikken finner vi nemlig også: «Vi trenger ikke denne prisen [«Årets forsvarskvinne»] den dagen det lages like mange filmer med kvinnelige helter som med mannlige. Den dagen det er en selvfølge å se en kvinne i hovedrollen i en storfilm om sabotasjeaksjoner eller strategisk krigsledelse, er målet nådd.» Etter mitt syn er dette en merkelig patriarkalsk forståelse av hva en helt er.
Ekte helter driver som vi skjønner med sabotasjeaksjoner, strategisk krigsledelse og sånn der ting. Alt det selvoppofrende kvinner faktisk har gjort, både i krig og fred, er i dette perspektivet lite heltemodig. Det er på grensen til skamfullt. Kvinner blir først verdig heltedyrkelse i det øyeblikket de blir som menn. Ikke før. Det er synd.
Om ikke kvinner, og andre slitere, hadde gjort sin del av jobben, hadde ikke folk som Birger Eriksen, Gunnar Sønsteby og Max Manus fått til stort. Maten de spiste kom ikke på bordet av seg selv. Klærne de gikk med hadde heller ikke sydd seg selv. De som eide dekkleilighetene enkelte av dem overnattet i satte seg selv i stor fare. Det samme gjorde de som distribuerte illegale aviser og holdt kommunikasjonslinje åpne på andre måter. Samtlige av våre etablerte krigshelter trengte støtte og bistand på alle mulige måter. Hvorfor er det bare sabotasjeaksjoner, strategisk krigsledelse og dens slags som betyr noe? Hva med alle dem som fikk samfunnet til å gå rundt?
Om Lingekarene befant seg helt ytterst på den spisse enden av motstandskampen, hadde de fått til fint lite uten god hjelp av de mange navn- og ansiktsløse hjelpere. Som selve Einar Gerhardsen skrev i Fellesskap i krig og fred: «Det ble stadig flere nordmenn som på et eller annet vis kom med i motstandskampen. Noen tok på seg de krevende oppgaver også om det kunne komme til å koste dem livet. De fleste hører hjemme i den store hær av navnløse som gjorde sin innsats der de arbeidet og der de bodde. Det var dette som ga motstandskampen bredde og tygde.»
De tre musketerers arkaiske og smalsporede syn på hva heltemot er, er altså ikke bare med på å undergrave betydningen av kvinners innsats, men av all den innsatsen som gir en operasjon bredde og tyngde. Neppe noen har satt bedre ord på dette enn Nordahl Grieg.
I Griegs vidunderlige dikt Flygesoldatenes sang som kom ut i 1943 finner vi følgende åpningsvers:
Vi flygesoldater som aldri går opp
og ikke har vinge på jakken,
vi sliter med motor, med våben og kropp,
til flyet står trimmet på bakken.
For han som skal kjempe etsteds i det blå
må vite at oss kan han stole på.
Gutta på bakken står altså ikke misunnelige og ser på sine bevingede og besungede kolleger og tenker: «F… heller at jeg ikke har artium. Da kunne jeg også ha blitt flyger.» Nei, isteden tenker de, i hvert fall i dette diktet, at det ikke hadde blitt noe luftkamp om ikke også flysoldatene hadde gjort sin del av jobben. Gutta der oppe må vite at dem kan de stole på.
Men kanskje tenker gutta som aldri går opp: Bare vent til freden kommer! Da vil Polyteknisk Forening eller andre sammenslutninger opprette en pris for årets mekaniker, kanskje sågar årets skrogtekniker. Muligens også årets potetskreller? Hvem vet? I diktet gjør de det i hvert fall ikke. I diktet får gutta på bakken mer enn nok honnør i det øyeblikket de skjønner at jobben de har gjort har bidratt til et heldig resultat:
Vi gjorde ham rede, hans strid er blitt vår,
med det får vi bakkefolk trøstes.
Vi er de ukjente. Det vi sår,
skal oppe blant skyene høstes.
Vi takkes for slitet vårt tusenfoll
når jageren tumler i seiers-roll.
Men slik tenker altså ikke de tre musketerer og Polyteknisk Forening. En seiers-roll er altfor lite. Det må mer til. Det må blomster og diplom til. Og da helst til sjeferiet.
Når jeg skriver dette har jeg nylig kommet hjem fra øvelse Cold Response. Og som jeg har fortalt om i disse spalter før, blir jeg stadig imponert over hvor mange flinke folk det er som jobber i Forsvaret. Noen av dem jeg møtte vil vi nok se på oberstlister og andre fine ting i framtiden, men de aller fleste av dem vil det aldri bli gjort spesiell stas på, uten at det synes å plage særlig mange av dem. De fleste av dem virker svært komfortable med tanken på at ingen vil finne på å løfte dem opp på pidestaller, henge dem opp i baugen som gallionsfigurer, eller overdrysse dem med St. Overdrivelsesmedaljen med eller uten jugekors, eller andre fine ting.
I mine øyne er selvsentrert heltedyrkelse lite attråverdig. Jeg har heller ingen sans for å lage helter for selv å sole seg i glansen av dem. Vi trenger helter, men gidder du å se deg rundt ser du dem på alle kanter.
Der jeg befant med på Cold Response satt jeg i nær tre uker ved siden av en som knapt er ferdig med tenårene. Uten store fordringer og uten store fakter utførte han jobben sin stødig og samvittighetsfullt, og utgjorde på den måten et lite, men viktig tannhjul i et stort maskineri. Tilfeldighetene ville det slik at han var en av ganske få som fikk litt ekstra oppmerksomhet da øvelsen ble avsluttet. Også det taklet han med glans, men jeg er ganske sikker på at han følte at han alt hadde fått takk for slitet i tusenfold. Ikke fordi han så jageren tumle i sin seiers-roll, han satt dypt inne i fjellet, men fordi han kjente på at han var en viktig del av noe mye større. Det er slike helter landet trenger. Og, Thea, hun må gjerne være kvinne.
Foto: Alexander Undrum Fathi / Forsvaret
