Til daglig er jeg lærer. Av erfaring vet jeg derfor at det ikke er enkelt å holde konsentrasjonen oppe for tilhørerne – eller lesere – over litt tid. Derfor må budskapet være kort og enkelt, og derfor kommer det også først her nå: Ikke bruk unødvendig tid på å finne lærdommer fra Ukrainakrigen.
Det du finner ut er kanskje ikke særlig gyldig for neste konflikt uansett. Årsaken er at utviklingen av kriger og krigføring ikke følger slike trender som vi liker å tro at de gjør.
Det var påstanden – så til argumentet.
Mange påstår at kriger og krigføring går i trender – at den ene krigen bygger på de forrige og at vi derfor kan dedusere oss fram til trender som vil prege den og de neste krigen(e). Det holdes lærde konferanser og seminar om dette, og noen skriver essays og bøker om tematikken.
Jeg har brukt mye tid til å tenke på akkurat dette. Dess mer jeg leser og forsøker å forstå; dess mer jeg forsøker å forstå min egen samtid og tolke den, dess mindre føler jeg at jeg med sikkerhet kan si om trender innen krig og krigføring.
Kanskje trendene ikke eksisterer noe annet sted enn i analysene? Kanskje finner vi dem fordi vi mennesker liker å tenke i mønstre og systematisere kunnskap? Kan det tenkes at vi lager mønstre og trender der de ikke finnes? Eller for å nyansere; det finnes kanskje trender som man kan peke på fra krig til krig til krig, men det er særdeles vanskelig å vite hvilke av trendene som vil bli videreført til neste krig før den eventuelt inntreffer.
Sentrale spørsmål ser ikke ut til å følge noen trend. Slik som Hvorfor blir det krig? Hvordan vil de bli ført? Hvilke virkemidler vil bli sentrale? Hvilke doktriner vil man følge?
Derfor bør vi være skeptiske til eksperter som uttaler seg skråsikkert om framtiden. Er de for sikre i sin sak, tør jeg hevde at de har tenkt for lite. Mer tenking bør lede til større ydmykhet i møte med vår egen samtids utvikling og hva vi med noen form for troverdighet kan analysere oss frem til om fremtiden.
Imidlertid blir jeg ofte med på «kjøret» selv. Men som regel når jeg forsøker meg på slike trendanalyser, så ser jeg i ettertid at de har slått feil. Kanskje er jeg ikke en flink nok trendanalytiker?
Tja, det kan jo tenkes. Men kan det heller være at det er henimot umulig å se trendene i vår egen samtid. Eller for å si det på en annen måte; at det først er etter at verdenskrigene er over at vi kan hevde at dette var verdenskrigenes tid. En person som levde i 1925 kunne ingenlunde forstå at det var selve mellomkrigstiden man levde i.
Mange i min generasjon, de som i hovedsak har blitt voksne etter at den kalde krigen tok slutt, hevder at den kalde krigen var en statisk periode. Fienden var klar, krigen var jo dertil kald, så det skjedde ikke stort. Verden var forutsigbar skriver man – statisk.
Men leser man samtidige kilder fra noen periode som helst under den kalde krigen, så vil en finne at de som forsøker å analysere sin egen samtid er frustrert over hvor uforutsigbar den er. Den kalde krigen er først blitt en forutsigbar tid i bakspeilet; det er når ting blir historie at trendene trer klart frem, og at ting tilsynelatende var forutsigbare – fordi vi har svaret.
I tillegg forteller de samme kildene nesten alltid om fart. Utviklingen, skriver de om sin egen samtid, går nå så hurtig at vi knapt nok henger med. Imidlertid er det etter mitt syn en illusjon vi tror på at ting går hurtigere nå enn eksempelvis i 1910. Mye går selvsagt hurtigere. Fly for eksempel, eller mengden data som kan sendes over diverse medier eller hypersoniske raketter eller what not.
Men tiden – og menneskene i tiden ikke minst – ja de går akkurat like sakte eller hurtig som før. Mennesket er krigens mest konstante faktor, og vi utvikler oss (dessverre) ikke i takt med teknologien.
Dette er jo ubehagelig å tenke på. Fordi vi alle, og dette gjelder i hvert fall de fleste som har vokst opp etter år 1900 eller noe, vi er indoktrinert til å mene at verden stadig vekk blir mer avansert og i tillegg et bedre og klokere sted. Og på mange måter gjør den nettopp det. Vi har bedre flymaskiner nå enn det de hadde både i 1920, i 1940 og i 1980.
Om du ikke tror på framskrittet, så kan du velge å dra til tannlegen anno 1922 istedenfor den anno 2022, så kan vi ta en prat etterpå.
Men utfordringen ligger altså ikke der. Det store spørsmålet er egentlig; har vi klokere soldater? Smartere generaler? Og det må igjen sees relativt til en mulig motstander.
Her er noe av kjernen i utfordringen. Har vi, med alle våre teknologiske framskritt, blitt særlig flinkere til føre krig? Ja, om vi skulle møtt en fiende fra 1950 så. Men de skal vi jo ikke slåss mot.
Har vi blitt klokere når det gjelder spørsmålet om hvordan militær maktbruk virker på andre mennesker? Har vi blitt flinkere til å analysere trender og spå om fremtidens krig?
Svaret på disse spørsmålene, tror jeg, er nei.
Paradoksalt nok, så tror vi som kollektiv det motsatte. Vi tror på framskrittet for menneskeheten (og for det norske militæret) og derfor tror vi også at vi er smartere og flinkere enn de som var her for 100, 50 eller 25 år siden.
Et ulykksalig uttrykk for denne framskrittstroen er utdanningsreformen. Den ser ut til å ta sitt utgangspunkt i at vi nå kollektivt sett har blitt så mye flinkere enn vi var før – til eksempelvis å krige kriger – at vi derfor trenger å utdanne oss mindre når vi skal forberede oss på det. Vi føler oss smartere enn de som levde før oss.
Men dette er en illusjon. Det er ikke slik at et menneske som har fått tilgang på alskens informasjon gjennom internett, er klokere enn mennesker som levde før, og at moderne mennesker derfor trenger mindre utdanning enn et menneske som bare kunne lese i en avis eller i en bok.
Et hovedproblem med å trekke lærdommer fra ulike kriger og applisere dem på fremtiden er at vi ikke har blitt klokere når vi leter etter trendene – om de da i det hele tatt finnes. Eller hvis du mener trendene finnes - at vi klarer å se hvilke som faktisk er trender og ikke døgnfluer.
Sistekrigsfaren
Vi overtolker i tillegg enkeltkriger. Som oftest i vår egen favør. Ser vi et snitt til å kunne mele vår egen kake, gjør vi det som regel alltid. Eller så ser vi bort fra kriger med lærdommer som ikke passer oss. La meg gi dere noen eksempler:
Etter Bosniakrigen skrev man bøker om at krigen nå hadde endret seg fundamentalt – New Wars kalte Mary Kaldor det. I tillegg hadde krigen flyttet seg til folket; War amomgst the Peoples, som Rupert Smith kalte det. Clausewitz var visstnok død og begravet, staten holdt på å fare samme vei – ifølge blant annet Martin van Creveld.
Så kom Kosovo. For hva trodde vi ikke da; jo diskusjonen stod om luftmakt alene kunne vinne en krig. På avstand. Med tvangsmakt. Vi leste Schelling til øyet ble stort og vått. Compellence på avstand ble det nye gospel.
Så ble det Afghanistan. Utløst av Al Quaida og George Bush’s – enten er du med eller så er du mot-logikk. Etter en lynkjapp invasjon med noen få spesialstyrker og massiv luftmakt, og med en lokal bakkestyrke, ja så trodde vi dette var en trend. «The Afghan model of war» ble den kalt. Dette var nok fremtiden, luftmakt fra vesten og bakkestyrker fra et mye billigere sted.
Samtidig var dette krig mot terror, vi studerte terrorens vesen og bekjempelse av den. Mengden terroranslag mot vestlige mål i vesten økte også lenge. Vi trodde dette var den nye trenden – kampen mot terror. Alle måtte være med, her hjemme blåste det til kompetansestrid mellom politiet og militæret – alle ville ha en bit av terrorkaka.
Så invaderte amerikanerne og britene Irak, etter et svært effektivt felttog med tung bruk av luftmakt som flygende artilleri. Luftmakt som manøverildkraft ja – kanskje det var en trend?
Men med ett så stod man med begge beina i to opprørskriger – det viste seg at mange irakere og afghanere ikke ville ha de vestlige frigjørerne der. Noen i USA hostet opp gamle doktriner, og med ett var COIN det man skulle drive med. FM 3-24. David Petraeus. Winning Hearts and Minds. Du kan ikke bombe folk til underkastelse – eller i hvert fall ikke hele tiden og overalt. Litt brønner og skoler må du også bygge. Luftmakten var også her i en slags flygende artillerirolle, men slet med utilsiktet skade og trigger-happy amerikanske piloter som bombet afghanske brudefølger. ISR og luftmobilitet var sentralt. Selv påstod jeg at skulle du bli med i internasjonale operasjoner, ja så var det bare å satse på transportfly, de var alltid med.
Enkelte påstod at vi ikke lenger kriget om territorium og ressurser. Nei nå kriget vi om verdier.
Noen bet seg merke i at Stoltenbergregjeringen i 2005 hevdet at Norges strategiske satsningsområde skulle være nordområdene, og at den samme regjeringen i 2007 frontet nærområdeinitiativet, som kort handlet om å forsøke å bringe NATO hjemover. Vi begynte så vidt å studere nordområdene igjen, men tok det ikke helt på alvor.
Så sent som i 2008 hevdet sjefen på Andøya, med det nest tydeligste nasjonale oppdraget i hele Luftforsvaret, at deltagelse i internasjonale operasjoner handlet om ‘å leve eller dø’ for de maritime patruljeflyene. Mange følte – om det var rett eller ikke kan man sikkert diskutere – at om man ikke var relevant i internasjonale operasjoner, ja så var man ikke relevant. Se bare på nedbyggingen av luftvernet både i Luftforsvaret og Hæren i denne perioden.
Så kom den korte krigen i Georgia i 2008, den blåste liksom bare forbi. Det var sikkert for langt unna, eller så var den for kort, eller så var verken norske eller andre vestlige styrker involvert, så vi studerte ikke den skikkelig.
Så kom krigen som vi i Luftforsvaret brukte mye tid på; Libya. Årsaken bak er egentlig nokså banal; vi var med skikkelig med kampfly selv. Gud bedre hvor mye tid vi har brukt på den krigen. SCAR, CDE, menneskelige skjold. Var dette innenfor mandatet? Hvordan fikk vi til å deployere så hurtig? Hvorfor var vi ikke mer proaktive i målvalgsdelen - det man kaller targeting osv? Norske kampfly i skikkelige operasjoner – 588 bomber. Nesten prikkfritt gjennomført – verdensklasse. Dørene åpnet seg både her og der, i Washington og i NATO. Den lille militærmakten holdt på å bli moden. Nå blir det nok fart i sakene fremover – tenkte mange.
Siden har våre kampfly operert internasjonalt fem ganger – alle gangene har handlet om å fly QRA – defensiv kontraluft i fredstid – fra Baltikum eller Island. Ikke en GPS- eller laserstyrt bombe å skue på nautiske mils avstand. Det samlede antall scrambles med identifisering av fly på operasjonene på Island er null. Ja – null.
Så kom den russiskstøttete krigen i Øst-Ukraina og den russiske anneksjonen av Krim i 2014. Nå ble det hybrid, og små grønne menn for alle pengene.
Samtidig blusset borgerkrigen i Syria fart og mange vestlige land fikk etter hvert også IS å styre med. Norge har bidratt der også, men ikke direkte med luftforsvarsstyrker, så den krigen og dens eventuelle konsekvenser for utviklingen av det norske Luftforsvaret, har vi ikke vektlagt veldig tungt.
I denne lange perioden var Luftforsvaret også i Bosnia, Kosovo og Afghanistan med helikopter, transportflyene var med på alt, Orion var både i Middelhavet og ved Afrikas horn, og selv baseforsvarsstyrkene har vært flere ganger ute, men ingen av disse har vært betraktet å være så viktige at vi har foretatt oss noen trendanalyser på basis av dem.
Selv har jeg advart mot trender og trendanalyser i hvert fall siden 2007 – men etter så å si hver eneste krig har jeg allikevel vært med på leksa. «Trender innen moderne luftmakt» heter forelesningen Jeg har den på PCen min. I utallige utgaver. Poenget er at jeg av og til har truffet brukbart, av og til bommet stygt. Noen av dem er ikke spesielt hyggelig lesning om du ønsker å konkludere med at han der Maaø-fyren er en smarting.
Utfordringen er at jeg ikke klarer å avdekke noe mønster – hvorfor hadde jeg rett og hvorfor tok jeg feil? Hovedårsaken til feilene – tror jeg – er kanskje at jeg skuer for mye på den siste, eller de to-tre siste konfliktene – og så ekstrapolerer jeg derfra. Og det går galt – gang etter gang.
Verden utvikler seg sjelden slik vi tror.
Ukraina
Nå er det Ukraina. Så hva skal vi spå nå? Om trendene altså? Skal jeg sette det på spissen så kan det jo være noe slikt:
- Luftvern dominerer luften over slagmarken – i hvert fall når russisk luftmakt skal forsøke å bekjempe den.
- Beleiring av byer er helt sentralt.
- Artilleriet er krigens gud.
- Stridsvognen er langt fra usårbar, spesielt ikke fra missiler.
- Lenge leve missilene, spesielt de håndholdte som skyter ned fly og ødelegger stridsvogner.
- Lenge leve mobiliseringsforsvaret, det må sporenstreks gjenopplives, mange av ukrainerne som slåss er jo hvermannsen i uniform.
- Dronene er nå kommet for å bli, selv i møte med mye luftvern ser de ut til å ha stor effekt. Sammen med såkalt loitering munitions finnes det også nokså rimelige varianter, i hvert fall sammenlignet med kampfly.
- Kryssermissiler har russerne mange av (om ikke like mange lenger). Det spiller åpenbart ikke så stor rolle som vi har trodd, for de kan ikke å bruke dem skikkelig uansett.
- Taktiske ballistiske missiler følger samme logikk.
- Vesten slåss en slags stedfortrederkrig – war by proxy – ved ikke å engasjere seg direkte med russerne. Det ville være for farlig, man sender heller inn store mengder våpen for å bistå i kampen mot erkefienden.
Om du vil satse på at dette er trender også for neste krig – ja så værsågod…
Avslutning
La meg kort oppsummere hovedargumentene:
Det er ikke slik at tiden går hurtigere enn før, den går akkurat like fort. Det er heller ikke slik at vi lever i mer usikre tider enn andre før oss. Alle tider, til alle tider, er og føles usikre.
Det er heller ikke slik at vi er klokere enn de som levde før, bare fordi alt kommer til oss på en skjerm med lysets hastighet. Det betyr heller ikke at moderne mennesker – les soldater – trenger langt mindre utdanning enn tidligere.
Det er heller ikke slik at kriger utvikler seg i trender som vi kan se mens de skjer. Om det finnes slike trender, ser vi de først med sikkerhet i ettertid, og da er det uansett for sent for alle andre enn oss historikere. Det betyr – pussig nok – at Ukraina ikke er mer relevant for fremtidens måte å føre krig på enn Bosnia, Kosovo, Afghanistan, Irak, Libya, Syria eller den globale krigen mot terror.
Det triste er jo at psykologien forteller oss at vi er predisponert for å tro det motsatte – vi liker å tenke i mønstre, se sammenhenger og i tillegg liker vi det som er trendy og moderne. Vi liker siste nytt, spesielt om det synes å falle inn i et mønster.
Og så skulle jeg likt å se en statssekretær eller minister som fortalte oss at nå er det så lite endring her at alle våre planer står seg godt. Nei, det politiske gospelet er endring.
Vi må imidlertid motarbeide trend-tenkningen og de som analyserer kriger som om de tror de ser en ny trend et eller annet sted.
Dette betyr ikke at alt var bedre før eller at alt er likt som før. Nei, svært mye endrer seg. Men det er uforutsigbart.
Finland og Sverige inn i NATO for eksempel - det endrer svært mye av vår forsvarstenkning omkring et angrep nordfra. Det har jo vært hovedscenarioet her hjemme siden cirka 1955. Men de to landenes NATO-medlemskap er ikke del av noen trend, nei det kommer helt overraskende på de fleste, og er en konsekvens – en helt uoversiktlig en sådan – av andre hendelser, denne gangen krigen i Ukraina.
Så hva er veien ut av uføret? Ikke aner jeg. Men skulle jeg satset på noe for fremtidens forsvar – selvsagt også for da å forsøke å bli flinkere til neste gang, så ville det kanskje vært noe slikt:
- Mer tenkning – ikke mindre
- Mindre skråsikkerhet – mere tvil
- Større staber – ikke mindre
- Lengre utdanning – ikke kortere
- Klare tanker – ikke kjappere tanker
- Fleksible militære styrker – som kan løse både tenkelige og utenkelige oppgaver.
For de som driver langtidsplanlegging ligger nøkkelen akkurat der – det som er mest fleksibelt, kan anvendes i flest mulig tenkelige scenarier, det må få prioritet en.
Men – og dette er et gigantisk men – ikke fordi dette ville gitt oss noen som helst mulighet til å finne noen trend i moderne anvendelse av militærmakt som kan fortelle oss noe om hvordan det norske Forsvaret skal drive butikken best i årene som kommer. Vi kan ikke sette sammen smarte mennesker som til sammen kan fortelle Forsvaret hvordan fremtiden blir.
Nei, det alt dette kanskje kunne gitt oss, er mer robusthet i møte med en overraskende morgendag. Mer tenkning om trendene vil sannsynligvis ikke gi oss noe bedre svar, men om vi ikke låser oss i at det finnes mønstre og trender, men forbereder oss på uforutsette brudd, så vil tenkning kunne gi oss dypere forståelse som vi kan anvende for å forsøke å forstå hva det er som skjer når vi blir overrasket.
Jeg runder derfor av denne teksten med mitt favorittsitat om krig, fra den britisk-fødte amerikanske filosofen Thomas Paine, som i 1787 slo fast følgende:
“War involves in its progress such a train of unforeseen and unsupposed circumstances that no human wisdom can calculate the end. It has but one thing certain, and that is to increase taxes.”
Foto: Instagram / zelenskiy_official
Kronikken er finansiert av Eckbos Legat
