Tilsvar «Børresens stålmenn» 19. november.
Men skulle det vært stråmenn? Jeg har i alle fall aldri sagt eller skrevet noe som skulle gi Matlary eller andre grunn til å tro at jeg betrakter FNs blå hjelmer som stålmenn. Tvert imot! Jeg var førstehånds vitne til hvordan Israel ved flere anledninger herjet med UNIFIL på slutten av 1980-tallet, og var dypt involvert i planlegging og gjennomføring av Operasjon Joint Endeavour da NATOs IFOR 20. desember 1995 rykket inn i Bosnia og erstattet den handlingslammede og forsvarsløse UNPROFOR.
Avskrekking
Dette begynner faktisk å bli litt pinlig. Jeg har for det første ikke tillagt Matlary synspunkter hun ikke har. Jeg har tillatt meg å påpeke at «skremmeren» er et lite hensiktsmessig, potensielt misvisende, bilde på avskrekking, og har underbygget hvorfor, ved å redegjøre for hvordan avskrekking faktisk fungerer. Det har ingen ting med stråmannsargumentasjon å gjøre.
Men når Matlary sarkastisk spør hva slags nyere forskning jeg henviser til, er det Snyder fra 1977? Det er jo ikke særlig nytt. Ja da har det ikke bare begynt å bli litt pinlig, da er det direkte pinlig! De moderne klassikerne (jeg hopper over Thukydid denne gangen) kjenner vi begge to, går jeg ut fra: Brodie, Wohlstetter, Kahn, Schelling og gjerne Glenn Snyder, om du insisterer. Men jeg kan jo f.eks. anbefale professoren å studere Michael Mazarrs artikkel «Understanding Deterrence», Rand Corporation 2018. Den er tilgjengelig på nett og gir en viss oversikt over tenkningen på dette området for tida. Selv har jeg hatt glede av Keith B. Paynes to bøker, «Deterrence in the Second Nuclear Age», University Press of Kentucky 1996, og «The fallacies of Cold War Deterrence and a New Direction, University Press of Kentucky 2001, som kan anbefales. Men etter årtusenskiftet finnes det svært mange titler, en stor litteratur, og jeg har bare hatt tid og anledning til å studere en brøkdel av den.
Intops
Her er vi saklig uenige, og det har jeg ingen problemer med. Men hvor Matlary har det fra at jeg mener det ikke er USAs egeninteresse som avgjør om det kommer Norge til unnsetning eller ikke forstår jeg ikke. Det er i alle fall ikke fra noe jeg har sagt eller skrevet.
Verre er det at hun tillegger meg synet at krigføring utenlands er bortkastet, og til og med at jeg her skulle være enig med Trump om dette! Hva i all verden er det for slags debatteknikk? Jeg tror tvert imot at det er nødvendig, at FN kan lene seg på stormakter og f.eks. NATO når det gjelder å implementere en sikkerhetsrådsresolusjon med tvang iht FN-paktens kapittel VII. I Bosnia gikk det rimelig bra. I Libya ble det en katastrofe. Og de andre gangene USA og koalisjoner av villige har gått til krig, i Somalia, Afghanistan, andre Irakkrig, har det heller ikke gått så bra, for å si det forsiktig. Unntaket som bekrefter regelen er første Irakkrig, 1990-91, da det lyktes å jage Saddam Hussein ut av Kuwait. NATOs innsats i Kosovo gikk også bra, men dessverre uten FN-mandat.
Mitt syn er dette: skal Norge delta i skarpe operasjoner utenlands er det en nødvendig forutsetning at det foreligger et mandat i form av et vedtak i FNs sikkerhetsråd. Men det er ikke en tilstrekkelig forutsetning. Norske myndigheter må i tillegg forsikre seg om at operasjonsplanen gir mening i forhold til mandatet (det var ikke tilfellet i Libya, hvor USA, Frankrike og Storbritannia hadde sin egen agenda om regimeskifte, i strid med FN-resolusjonen) og at operasjonen er gjennomførbar, i den forstand at oppdraget gir militær mening og at det er tilstrekkelig styrker tilgjengelig for å gjennomføre det. I NATOs oppdrag i Afghanistan har ingen av disse to siste forutsetningene, etter mitt syn, vært oppfylt.
