Om Hans von Seeckt og den tyske militærreformen i 1921-1926

Hærens våpenskole jobber kontinuerlig med å utvikle Hæren, og en av de konseptuelle problemstillingene vi nå skal se på er følgende:

Hvordan kan Hæren, basert på erfaringslæring og teknologi, gjenvinne taktisk mobilitet og evne til å skape avgjørelse, samtidig som vi beskytter egne styrker?

Tanken bak dette er et behov for å hindre at vi havner i en statisk krigføring mot en fysisk overlegen motstander, lik situasjonen den ukrainske hæren står overfor i dag. Hærens våpenskole inviterer herved leserne av Stratagem til å bli med i denne diskusjonen.

Problemstillingen er nært knyttet til erfaringer fra Ukraina, hvor vi ser at krigens karakter har endret seg betydelig. Spesielt droner har medvirket til at man kan bli oppdaget og rammet nærmest hvor som helst på stridsfeltet. Kraftsamling og overraskelse er blitt svært vanskelig å oppnå, og beskyttelse, i form av spredning, skjul og dekning, har blitt viktigere enn på lenge. Ukrainerne kjemper en statisk utmattelseskrig som er svært kostbar med tanke på menneskeliv, materiell og samfunnsøkonomi. De står i en situasjon som vi i Norge må gjøre det vi kan for å unngå å komme i. Norge er ikke Ukraina, og krigens karakter vil fortsette å endre seg, men generisk sett er utfordringene i Ukraina overførbare og relevante for Hæren. Dette fordi vi alltid vil ha et behov for bevegelse og handlefrihet, og fordi droner har fått en viktig rolle i moderne krigføring.   

Den tyske militærreformen

For 100 år siden sto den tyske hæren overfor mange av de samme utfordringene. Utviklingen av fly, mitraljøser og langtrekkende hurtigskytende artilleri, kombinert med store piggtrådsperringer, hadde gjort at første verdenskrig, og særlig vestfronten, ble statisk. Etter avslutningen av krigen følte Tyskland et stort behov for å gjenvinne mobiliteten og utvikle ny teknologi og nye metoder for å unngå å havne i samme situasjon igjen.

Den som først og fremst tok fatt på dette krevende arbeidet var generaloberst Hans von Seeckt, som var tysk hærsjef i perioden 1921-1926. Han hadde ledet flere av de vellykkede tyske offensivene under første verdenskrig, men oppbyggingen av das Reichsheer var en oppgave som bød på store utfordringer. Versaillestraktaten forbød Tyskland å ha flere enn 100 000 soldater, herav 4000 offiserer, og de fikk verken ha stridsvogner eller kampfly.[1] På den andre siden fikk Seeckt muligheten til å bygge opp en hær fra bunnen av, og han kunne forme organisasjonen og måten den skulle slåss på etter sine egne teorier.[2] Seeckt hadde et klart hode, han var bestemt, og hadde gode strategiske og organisatoriske evner.[3] Med stort pågangsmot satte han i gang den tyske militærreformen i 1921, med fokus på å utvikle kompetanse og taktikk.

Noe av det første Seeckt gjorde som hærsjef var å lede skrivingen av en doktrine som skulle bli verdens første samvirkedoktrine, nemlig Führung und Gefecht der verbundenen Waffen (ledelse og strid med samvirkende våpen), som ble utgitt i september 1921.[4] Deretter ledet han selv implementeringen av doktrinen, og sørget for at Tyskland, til tross for begrensningene i Versaillestraktaten, fikk etablert en hær som var blant de mest kompetente og effektive i verden. I perioden 1921-1926 var das Reichsheer for alle praktiske formål en skole, hvor utdanning, trening og øving hadde ett formål: å utvikle en ny og mer effektiv måte å slåss på.[5] Etter Hitler kom til makten i 1933 og for alvor begynte opprustningen av Wehrmacht, ble Seeckts ideer videreutviklet, og den metoden som senere skulle bli kjent som Blitzkrieg, med hurtige panserangrep støttet av fly og radiosamband, ga Tyskland en rekke knusende seire i første halvdel av andre verdenskrig.

Flere av de utfordringene Seeckt jobbet med, og de tiltakene han implementerte er påfallende like mange av de vi har i dag. Jeg vil videre i denne artikkelen se på deler av denne militærreformen for å anspore til videre diskusjon og nytenkning knyttet til problemstillingen nevnt innledningsvis. 

Doktrinen

For det første har doktrinen Führung und Gefecht der verbundenen Waffen, også kalt «FuG.», en rekke føringer vi kan kjenne oss igjen i. Utover sitt fokus på manøver, tyngdepunkt og oppdragsbasert ledelse, finner man en rekke tiltak for styrkebeskyttelse, som jeg vil se nærmere på. 

Flytrusselen hadde, på samme måte som dagens dronetrussel, blitt en stor utfordring for datidens taktikk. Doktrinen ga klare føringer for at organisk luftvern skulle følge avdelingene under marsj for å bekjempe innkommende fly, og at infanteriet som hovedregel skulle gå utenfor vei.[6] Dersom oppklaringsfly dukket opp i mørket, kunne man stanse og søke dekning inntil fiendens fallskjermbluss hadde sluknet.[7] Og selv om Tyskland ikke hadde kampfly, tok doktrinen høyde for at egne jaktskvadroner skulle angripe fiendtlige fly.[8]

«FuG» ga også føringer for beskyttelse av egen kommunikasjon. Radiosamband var en ny oppfinnelse, og ble som hovedregel brukt under marsj og i offensive operasjoner.[9] Faren for avlytting var imidlertid stor, så styrkene skulle helst bruke eksisterende telefonlinjer der hvor det var mulig, blant annet i defensive operasjoner, men også under marsj i tilfeller hvor skjul og overraskelse var særlig viktig.[10]

Med tanke på kommandoplasser, som også er noe vi diskuterer i dag, skulle plasseringen av dem først og fremst sikre at sjefen kunne lede sine styrker. Oversikt og nærhet til reservene var ønskelig, og plassering på fremtredende punkter i lendet skulle unngås. Det måtte også være mulighet for å få gode sambandsforbindelser, spesielt telegraf-, signal- og radiosamband.[11] For å muliggjøre effektiv kontortjeneste skulle høyere staber helst plasseres i bygder eller i hus.[12] Videre var kamuflasje svært viktig, og for å skjule seg for fiendtlig luftoppklaring skulle bivuakker, artilleriskyts og kjøretøy være spredt og uregelmessig gruppert i skogen.[13]

Man kan lett kjenne seg igjen både i utfordringene og tiltakene doktrinen beskriver, og det finnes også en rekke andre eksempler i «FuG» som jeg ikke skal bruke plass på her.

Øvelser

Hvert eneste år i hans tjeneste som hærsjef inspiserte Seeckt selv de største øvelsene, og han skrev årlig en rapport med tiltak for å understøtte implementeringen av doktrinen. Det er verdt å merke seg at doktrinen ikke inneholdt absolutte regler. Seeckt forventet at både offiserer og soldater skulle ta ansvar og tenke selv, og han ønsket at doktrinen og erfaringer fra øvelser skulle være grunnlag for ytterligere utvikling.[14]

Beskyttelse mot luftangrep, var et problem det ikke fantes fullgode løsninger på. Seeckts føring var imidlertid at det under alle øvelser skulle tas høyde for at det var fiendtlige fly i luften.[15] Det var også viktig å grave seg ned for å få dekning. I sine observasjoner fra 1921 skrev han at «spaden sparer nerver og blod», i skuffelse over at han alt for sjelden observerte at feltspaden ble brukt på øvelse.[16] Seeckt sørget også for å ivareta beskyttelse gjennom mobilitet. Selv om tyskerne på dette tidspunktet ikke hadde mange kjøretøyer, skulle all oppdragsløsning under øvelser være så mobil som mulig, med vekt på fleksibilitet og hurtig skifting av ild fra ett sted til et annet på slagmarken.[17]

Seeckt la også stor vekt på beskyttelse mot overraskelse. Hvis man befant seg i nærheten av fiendens rekkevidde, skulle gruppering og beredskap til enhver tid være slik at man kunne oppdage og stå imot et fiendtlig angrep.[18] I tillegg hadde han en rekke føringer som skulle bidra til besluttsomhet, initiativ og selvstendighet hos soldatene. Sjefer skulle belønne entusiasme og invitere underordnede til diskusjoner før, under og etter øvelser. Det vi i Norge kaller «After Action Review» het «Schlussbesprechung» (sluttdiskusjon), og alle disse diskusjonene skulle tvinge offiserene til å reflektere, og gjøre dem i stand til å fatte egne beslutninger og å handle selvstendig.[19]

Memoarer

Seeckt forlot Reichsheer i 1926, og reiste til Kina for å bidra i kampen mot Mao. Tre år senere, i 1929, utga han sine memoarer, Gedanken eines Soldaten. Her skrev han at det var spesielt tre ting som var viktig i utviklingen av hæren. Den måtte ha høy mobilitet, riktig bevæpning, og evne til å etterfylle personell og materiell. Under det siste punktet vektla han kontinuerlig innovasjon, hurtige beslutninger om anskaffelser, og hurtig produksjon og levering.

Seeckt mente det var svært viktig at hæren, sammen med skole- og forskningsmiljøer, kontinuerlig skulle bruke testinstitutter og øvelser til å bestemme hvilke våpen hæren skulle utrustes med.[20] Så fort dette var bestemt, skulle det umiddelbart inngås en avtale med industrien slik at produksjon kunne starte, i nødvendig omfang.[21] Det var også viktig å unngå det vi i dag kjenner som «gold plating». De militære kravene til materiellet burde helst ikke være rettet mot det aller fineste, men heller mot det enkle, slik at tiden mellom ordre og levering kunne forkortes mest mulig.[22] Tanken var ikke bare å sørge for hurtig produksjon, men også å begrense kravene til teknisk kompetanse hos personellet. «Jo lenger teknologien utvikler seg, og jo mer den kan stille sine oppfinnelser og midler til tjeneste for hæren, desto høyere blir kravene til soldaten som utnytter den».[23]

Seeckts ideer ble senere videreutviklet av militærteoretikeren Ernst Volckheim, Oswald Lutz, som ledet motoriseringen av Wehrmacht, og ikke minst Heinz Guderian, som var sjef for en av de første tyske panserdivisjonene og senere sjef for 19. armékorps i angrepet mot Frankrike. Første gang Seeckt så en panserdivisjon var i august 1936, da han besøkte en øvelse i Tyskland. Her utvekslet han og Guderian ideer om mobil krigføring (Bewegungskrieg).[24] Senere skulle disse ideene prøves ut i operasjoner i Spania og i Polen, og i angrepet mot Frankrike i mai 1940 viste den tyske hæren seg frem som verdens mest effektive landmakt. Her oppnådde den tyske hæren en av historiens mest spektakulære operasjonelle seire, mot en kvantitativt overlegen motstander som hadde perfeksjonert seg innenfor det som i forrige verdenskrig hadde kjennetegnet landstridens karakter. 

Konklusjon

Seeckt møtte etter hvert en del kritikk. Han hadde en stor forkjærlighet for hestekavaleri, og klarte ikke se for seg at stridsvogner skulle kunne brukes til noe annet enn støtte til infanteriet. I ettertid har han også blitt kritisert for å ha vært imot enhver kobling mellom hæren og politikken i Weimarrepublikken. For det første hadde han ingen innvendinger mot at det nasjonalsosialistiske partiet NSDAP stadig fikk større oppslutning, og for det andre ble taktikken hans i liten grad knyttet til strategi, en frikobling som til slutt bidro til at Wehrmachts taktiske seire fikk liten effekt i andre verdenskrig.

Seeckt bidro imidlertid til å løse noen betydelige utfordringer. Han klarte, ved å kombinere tidligere visdom med samtidens kunnskap og teknologi, å sikre den tyske hærens gjenfødsel.[25] Han brukte forskning og utvikling, sammen med utdanning, trening og øving, til å gjenvinne mobiliteten og å posisjonere den tyske hæren for vekst.

Mange av utfordringene Seeckt jobbet med, og tiltakene han implementerte, er påfallende like mange av de vi har i dag. I dag har ny teknologi igjen bidratt til at krigen er blitt statisk og mer kostbar.[26] Hærens våpenskole inviterer herved Stratagems lesere til å komme med innspill knyttet til problemstillingen. Vi ønsker refleksjoner, tanker, ideer, og mulige tiltak. Innspillene kan gjerne publiseres her i Stratagem, men de kan også sendes direkte til HÆREN HVS HSTO LANDOPERASJONER (Postboks) på FisBasis Begrenset. De som kommer med nyttige innspill, kan regne med å bli invitert til et arbeidsgruppemøte på Rena i høst.

Foto: Hans von Seeckt. Kilde: Quelle picture alliance / akg images.