Om tempo og treghet på Akershus Festning

I den meget lesverdige når tempoet ute i avdeling møter tregheten på Akershus festning får jeg som representant for alle som inngår i samlebegrepet «Akershus festning»[1] kritikk for en rekke forhold. Jeg vil gjerne starte svaret om treghet med artikkelforfatterens egne ord og presisjonsnivå om tregheten: «Helt riktig. Samtidig er analysen helt, helt feil.» I denne artikkelen skal jeg forklare hva jeg mener er feil og takke for den betydelige støtten som tross alt gis til hva vi jobber for å oppnå – både i form av problembeskrivelse og forslag til løsninger. Ikke minst vil jeg med én gang takke ja til invitasjonen om en kopp kaffe og ufiltrerte meninger. Gjerne allerede i morgen. In media res.  

Vi kan fortsette med en forenklet oppsummering av hva kritikken består av:

1.     «Akershus festning er ikke til å få i tale».

2.     FFI har gitt fasit på geografisk mobilitet. Anbefalingene følges ikke.

3.     Manglende forståelse for problemet på ekte.

4.     Det. Går. For. Sakte.

I rask rekkefølge faller punkt 1 på sin egen urimelighet. Om punkt 2 er det greit å nevne at FFI gjorde forskningen det refereres til som del av utredningsfasen i lønns- og insentivprosjektet. De samme forskerne støtter nå Forsvaret i implementeringen. Anbefalingene følges og følges opp. Punkt 3 mener jeg mer handler om roller, ansvar og myndighet enn manglende forståelse på sentralt nivå. Det siste og viktigste punktet, om tempo, er jeg enig i, og det skal vi snakke om med økt presisjon. I Æsops fabel om haren og skilpadden er det en konkurranse om hvem som kommer først i mål. Tempo er viktig, men uten tilstrekkelig grundighet gir hastverk ingen effekt. Vi skal derfor snakke videre om både utfordringene og hva som gjøres før vi kommer dit.

Geografi og mellomsjiktet er reelle utfordringer

Manglende befolkningsvekst, økt levealder og fraflytting av de unge ved mange av stedene Forsvaret er og skal vokse er ikke bare en forsvarsutfordring, det er også en samfunnsutfordring. Hvordan dette kan se ut i praksis er godt belyst av Wilhelmsen. Vi ser det samme bildet: Det er særlig i mellomsjiktet den geografiske utfordringen er mest prekær. Disse utfordringene forsterkes i tilfellet ABM- og K2-fagene, blant annet grunnet historisk fraværende geografisk stabilitet. Jeg er enig med Wilhelmsen. Luftforsvaret bør produsere, formalisere og spisse ABM-kompetanse langt tidligere i karrieren. Ingen grunn til å vente med dette. Etableringen av CAOC Bodø skaper sårt tiltrengt geografisk forutsigbarhet. Samtidig har alle fra våre folkevalgte ned til politisk og militærstrategisk ledelse et ansvar for å skape rammevilkårene som trengs. Det arbeidet mener jeg går i riktig retning. Og om vi ikke treffer, da skal vi justere.

Akershus festning gjør de riktige tingene…

For hva er så status i lønns- og insentivprosjektet? I korte trekk: Lengre planhorisont er testet og videreføres for å skape økt forutsigbarhet for personellet. Det langsiktige arbeidet med avtaleverk, styring og forvaltning har fjernet 20 «særavtaler» som et konkret første steg. Det er innført lønnstillegg i Finnmark og Indre Troms. Flyttebonusen vil forbedres gjennom reforhandling av kompensasjonsavtalen. Flyreiser for Forsvarets ansatte skulle kommet lenger. Forslaget om hyppigere og bredere rutetilbud kan derfor være et alternativ. Regjeringens gjeldssletteordning svarer ut et av prosjektets anbefalinger. KDD, FD og FST støtter videre opp om tverrsektorielt forsvarskommunesamarbeid i Sør-Varanger. Det er en betydelig satsning på å skape økt fleksibilitet for personellet gjennom hjemme- og fjernkontorløsninger. Dette treffer særlig det nevnte mellomsjiktet. Totalt sett skal innsatsen bidra til bedre forutsigbarhet, balanse, forenkling, forbedring og digitalisering – samt bedre vilkår for flytting, pendling og økt fleksibilitet. Dette vil, sammen med de andre grepene som pågår i Forsvaret og ikke nevnes her, utgjøre en reell forskjell. Jeg opplever at dette er noe det er bred enighet om.

…men går det raskt nok?

Svaret er nei. Det gjelder tverrsektorielt, i partsarbeidet og i linjen – av mange årsaker. Og ansvaret skal vi ta, både vi i Forsvaret og i partssamarbeidet, alle som har en rolle i dette. Men fire år er feil målestokk. Utredninger skaper ikke effekter i seg selv, uansett hvor gode de er. Startstreken er således tidligst sommeren 2024. Økonomi ble tildelt fra og med 2025. Noen resultater er oppnådd. Andre er i prosess, mesteparten avhengige av fremforhandlede løsninger mellom partene. Det går langt ifra så sakte som det kan høres ut som. Samtidig er det riktig at vi ikke er i mål enda. På spørsmålet om det i det hele tatt er noen som er fornøyd vil jeg anta at 2600 ansatte som fikk økt lønn lengst i nord, de som har flernivåklient i det siste året (ikke mange nok) eller opprettholdt aktivitet og inntekt som følge av lengre planhorisont tenker at det er noen positive trender som må fortsette og forsterkes. Så når Wilhelmsens konklusjon så langt er «ikke bestått» tolker jeg dette som å handle om en upresis tidslinje og de foreløpige resultatene, ikke hva det jobbes for å oppnå. For vi er ikke ferdige. 

Haren og skilpadden

I Æsops fabel har skilpadden gode kvaliteter. Grundighet. Tålmodighet. Stanser ikke før den er i mål. Derfor vinner skilpadden over haren. I denne sammenheng er det imidlertid ikke en konkurranse mellom de to. Det haster med å lykkes, det er sammensatte problemer og ansvarsområder som krever at alle aktørene spiller på lag for å oppnå de effektene vi ønsker. Vi trenger altså både grundighet og tempo. Og for å holde fast ved den upresise samlebetegnelsen i denne debatten: Akershus festning jobber iherdig med begge deler. 2026 er et godt år for å omsette flere gode tiltak til effekt for personellet vårt, både i og utenfor lønns- og insentivprosjektet.

Oppsummert mener jeg at gjør de riktige tingene og at vi fortsatt må justere i takt med tiden. Jeg er enig i at vi trenger økt tempo – men det går ikke i nærheten av så sakte som artikkelen gir inntrykk av. Det er mange gode grunner til at enkelte tiltak går sakte, og helt sikkert noen ikke fullt så gode også. Vi skal lytte til kritikken og ta den på alvor – også når den kommer spissformulert. Gjennom et solid fundament, takhøyde, og ærlig dialog kan og skal vi finne løsninger. På den måten kan vi bidra til at vi lykkes med både etableringen av CAOC Bodø og resten av personell- og kompetanseløftet. 

Illustrasjon: AI generert