Ukrainske politioppgaver i krigstid går langt utover ordinære fredstidsroller og følger et mønster som har vedvart over tid. Ukrainernes erfaringer kaster lys over dilemmaer som er relevante også for norsk politi og totalforsvaret.
Ukrainsk politi har spilt en nøkkelrolle i Ukrainas forsvar. Fra støtteroller i militære operasjoner tilbake i 2014, til «hvite engler» på jobb for å evakuere sivile fra frontlinjen i Donetsk og andre steder etter 2022, og til kamproller under militær kommando.
Ved å studere ukrainsk politi i krig får vi innblikk i rollene og utfordringene til en beredskapsaktør som politiet i et mellomstort land som er i krig med et større land. Dette er lærdommer som er nyttige også i en norsk kontekst. Kanskje spesielt fordi Norge legger til grunn at totalforsvaret – konseptet for sivil-militært samarbeid fra den kalde krigen – er den mest effektive og realistiske måten å forsvare et lite land på.
Politioppgaver i krigstid
Ifølge Ukrainas innenriksminister, Ihor Klymenko, var rundt 10 % av politistyrken – 10 000 politifolk – involvert i strid langs frontlinjen per desember 2024. En del av de frivillige bataljonene som kjempet øst i Ukraina i 2014, har blitt inkorporert i det som i Ukraina kalles patruljepoliti (patrulna politsija) under Innenriksdepartementets kontroll. Disse og spesialpolitiet har spilt en viktig rolle etter 2022 og i stor grad kjempet side om side med det ukrainske forsvaret og Nasjonalgarden.
Samtidig har ukrainsk politi hatt betydelige militære støttefunksjoner. Klymenko anslo at 25 000 politifolk var til stede på slagfeltet, og 40 000–45 000 i områder nær frontlinjen. Ukrainsk politi er sentrale i å evakuere sivile fra områder nær frontlinjen, og de bidrar til patruljering, vakt og sikring av for eksempel kritisk infrastruktur. Dette skjer ofte i samarbeid med den ukrainske grensevakten og andre aktører med beredskapsroller.
Politiets rolle i å dokumentere mulige krigsforbrytelser er også sentral. På grunn av de russiske styrkenes brutale framferd på slagmarken og mot sivile er antallet opprettede saker knyttet til mulige krigsforbrytelser svært høyt. Krigens store oppmerksomhet internasjonalt har riktignok gjort at internasjonale organisasjoner som EU og FN og frivillige organisasjoner som Røde Kors er involvert parallelt med ukrainske sivilsamfunnsorganisasjoner, ofte i transnasjonale eller internasjonale partnerskap. Støtte fra andre aktører gir rom for avlastning for ukrainsk politi, men gjør god koordinering avgjørende.
Mens politiets kjernefunksjon i fredstid er å opprettholde lov og orden, er det også en forutsetning for et effektivt forsvar. Kriminalitetsbildet i Ukraina har utviklet seg blandet etter 2022. En FN-rapport oppsummerer: den russiske «aggresjonen har påvirket både lovlige og ulovlige handelsruter, forstyrret kriminelle organisasjoner og skapt nye former for uformelle og ulovlige transaksjoner ved frontlinjen og i bakre områder.» Andre kilder peker på generelle korrupsjonsutfordringer, innkjøpsskandaler og at svekket evne til budsjettkontroll har skapt en «atmosfære av straffefrihet».
En kjerneutfordring for det ukrainske politiet i krigstid er altså å balansere hensynet til tradisjonelle politioppgaver mot hensynet til de krigstidsrelaterte tilleggsoppgavene. Det ukrainske politiet må opprettholde vitale funksjoner innenfor lov og orden, men fyller i tillegg etterforskningsroller og til dels militære funksjoner som følger av krigen.
Samspillet mellom politi og forsvar i krigstid
Frivillige bataljoner var avgjørende i å sikre at Ukraina ikke mistet kontrollen over enda større territorier i 2014. Når man ser på rekrutteringsgrunnlaget for ukrainske frivillige bataljoner, utgjorde politi en typisk bakgrunn for personellet. Enhetene fra de frivillige bataljonene ble stort sett overført til statlig kommando under det ukrainske forsvaret og Innenriksdepartementet i 2015. Det er i hovedsak disse to søylene av Ukrainas statsapparat som har militære kapasiteter. Behovet for tydeligere kommandolinjer under statlig kontroll var en viktig årsak til at de frivillige bataljonene ble inkorporert i statlige strukturer.
Politistyrkers bidrag til krigsinnsatsen i 2014–2015 innebar særlig støttefunksjoner, og da gjerne, men ikke utelukkende, i områder bak frontlinjen. Etter 2022 har politifolk spilt en rolle som er minst like framskutt som i 2014, og i noen tilfeller enda mer.
Lovgivningen om unntakstilstand setter rammene for forholdet mellom beredskapsaktører og det ukrainske forsvaret i krigstid. Her kommer både Nasjonalgarden, grensevakten og politiet i spill. Når suvereniteten er truet, tar politiet del i forsvaret av Ukraina ved å «utføre oppgaver knyttet til territorialforsvaret» og «iverksette tiltak i henhold til det juridiske rammeverket for krigsrett». I en krigssituasjon kan spesialpoliti etter avtale med politisjefen settes under militær kommando og delta direkte i kamphandlinger.
I sum fremstår forholdet mellom politiet og forsvaret som fleksibelt, men kommandohensyn er i hovedsak avklart i lovs form, gjennom presedens utviklet over tid og som følge av inkorporeringen av de frivillige bataljonene i statlige strukturer i 2014–2015. Den sentrale rollen ukrainsk politi spiller på og ved frontlinjen i dag, kan altså delvis tilskrives utviklingstrekk som strekker seg tilbake til 2014 da krigen var geografisk avgrenset til Donbas.
2014–2022: Ukrainsk erfaringslæring og politireform
Historisk har den ukrainske befolkningen hatt lav tillit til offentlige institusjoner. Under revolusjonen i 2013–2014 hadde var dessuten spesialpolitienheter involvert i voldelige framstøt mot demonstranter – Berkut er det mest kjente eksempelet – med etterforskninger som i enkelte tilfeller fremdeles ikke er avsluttet. Et betydelig antall politifolk, særlig i østlige deler av Ukraina, mistet også jobben etter undersøkelser ledet av påfølgende regjering, med manglende lojalitet som begrunnelse. Berkut ble oppløst i 2014.
En del politi i Øst-Ukraina deltok også i separatistbataljoner involvert i de russisk-ledede forsøkene på å skaffe kontroll over Øst- og Sør-Ukraina.
Ukraina gjennomførte etter 2014 en politireform og annen lovgivning med sikte på å øke beredskapen i statlige etater. Ukraina fikk en ny politilov i 2015. Dette førte blant annet til en mer strømlinjeformet organisasjon. Sett i ettertid er skussmålene til reformen blandet. På den ene siden bidro den til økt tillit, særlig på kort sikt. Den ukrainske menneskerettighetsaktivisten Jevgen Zakharov skrev at «politiet har endret seg fra å være en straffende myndighet til å bli et organ som gir befolkningen tjenester». Samtidig vektlegger både Zakharov og andre vedvarende utfordringer som korrupsjon, lave lønninger og menneskerettighetsbrudd.
Historiske erfaringer utgjorde en betydelig ballast for ukrainsk politi, og politiloven av 2015 klargjorde noen, men neppe alle utfordringene som skulle bli relevante i fullskalainvasjonen.
Krigsdilemmaer
Krigen har stilt ukrainsk politi overfor en rekke dilemmaer. For det første hva som er politioppgaver, og hva som er forsvarsoppgaver i krigstid. Ukrainernes tilnærming til dette kan dels forklares med en fleksibel innstilling til oppgaveløsning i det ukrainske samfunnet, dels en stiavhengighet fra 2014 – da politipersonell ble en viktig ressurs. Men gitt politiets relevante kompetanse i en krigssituasjon er det en problematikk vi ikke kan regne forbeholdt for Ukraina.
For det andre fører de mer militære rollene som ukrainsk politi fyller, til at evnen til å fylle tradisjonelle samfunnsroller utfordres. For å sikre effektivt forsvar er Ukraina avhengig av et godt fungerende samfunn. Da trengs det nok personell til å opprettholde orden og forebygge og etterforske kriminalitet.
For det tredje innebærer det enorme antallet mulige krigsforbrytelser press på begrensede politiressurser. I oktober 2023 anslo den ukrainske politisjefen at det ukrainske politiet var involvert i etterforskning av 92 000 mistenkte krigsforbrytelser. Ved slutten av 2025 hadde dette tallet økt til over 200 000. Gitt det møysommelige arbeidet med å dokumentere slike saker innebærer det betydelige utfordringer for å få arbeidsmengde og personellressurser til å møtes. Bildet kompliseres av at evnen til effektivt forsvar i møte med en eksistensiell trussel under de fleste omstendigheter prioriteres opp til fordel for etterforskning av forbrytelser som allerede er begått.
For det fjerde kan politiets roller ved frontlinjen skape dilemmaer knyttet til distinksjonsprinsippet, altså skillet mellom sivile objekter og militære mål og mellom stridende og ikke-stridende.
Russiske styrker har hyppig angrepet sivile objekter, som er ulovlige mål så lenge de ikke brukes til militære formål. Også ukrainske politistasjoner har vært mål for luftangrep, slik som i Kharkiv og Kryvyj Ryh i 2024, begge ganger med dødelige følger. Det ukrainske politiets ulike hatter er i tråd med nyttegjøring av sivile til støttefunksjoner i Ukraina mer generelt, men det utfordrer altså skillet mellom sivile og stridende. Det må videre ses i lys av at Russland målrettet rammer samfunnets motstandsdyktighet. Viktige tiltak på ukrainsk side har vært å uniformere politienheter nær fronten med militæruniformer og å underlegge politienheter nær frontlinjen militær administrasjon.
Lærdommer for Norge
Det er ikke alle ukrainske erfaringer som er overførbare til norsk kontekst. At ukrainsk politi fikk en sentral rolle i 2014, at mange frivillige bataljoner ble inkorporert som politienheter, og at stiavhengighet og strukturelle forhold har ført til at det ukrainske politiet har militære kapasiteter og roller, er unikt for Ukraina. Samtidig vil krigens og utfordringenes art trolig være gjenkjennbar. Hvordan vil en krig med Russland påvirke oppgaveporteføljen til norsk politi? Hvordan vil krig påvirke personelltilgangen og rekrutteringen til politiet?
Ukrainske erfaringer peker mot at mengden oppgaver vil øke i krigstid. Krysspresset som ukrainsk politi står overfor, med begrensede ressurser og mange oppgaver, vil også norsk politi oppleve i en liknende situasjon. Oppgaver knyttet til krig, og eventuelt okkupasjon, vil komme i tillegg til ordinære fredstidsoppgaver. Dette er en mer kontekstuavhengig lærdom. Det vil kunne bli et betydelig press på knappe politiressurser.
Det er sannsynlig at et russisk angrep på Norge vil innebære utstrakt bruk av langtrekkende våpen, som droner og missiler. Våpenteknologiske framskritt vil også kunne skape nye utfordringer. Ethvert slikt angrep, på militære mål og særlig på sivile objekter, vil involvere nødetatene. Politiet vil få en viktig rolle i å dokumentere og etterforske hendelser og i å koordinere redningsarbeidet.
For Norge vil det være lurt å ha tenkt gjennom hvordan støtte fra frivilligheten, internasjonale aktører og partnerland kan nyttes mest mulig effektivt i tilfelle krig, og hvilke oppgaver kun norsk politi kan gjennomføre.
Det er også viktig å huske at et godt samspill mellom forsvar og politi i krigstid er en forutsetning for en fungerende stat og et motstandsdyktig sivilsamfunn.
Politiets evne til å støtte Forsvaret vil uansett settes på prøve. I Ukraina har de store og ofte prekære behovene for personell, og da særlig godt trent personell, bidratt til at politiet brukes i forsvarsliknende oppgaver i krigstid. Også i Norge vil trusler og hendelser som visker ut skillet mellom politioppgaver og forsvarsoppgaver, kunne utfordre eksisterende kommandolinjer, rollefordeling og rolleforståelse. Forsvarets akutte behov for personell i krigstid vil derfor på en grunnleggende måte kunne utfordre skille mellom Forsvaret og Politiet.
Foto: Wikimedia commons
