Replikk: Ikke mindre teori, men bedre teorier

Harald Høiback gjør regelmessig Forsvaret store tjenester ved å våge å slippe sin skarpe penn løs på problemstillinger som langt flere enn bare han føler på. Det kommer trolig ikke uten kostnad for hans popularitet i visse kretser, men likefremt står han i det, og det er imponerende. Når han nå angriper statsvitenskapen, har imidlertid selv Høiback gått for langt. Det er uakseptabelt, og kan ikke gå ubesvart.

Neida.. Jeg må bare introdusere litt påtatt konflikt for å fange leseren inn i en tekst om samfunnsvitenskapelig ontologi og epistemologi. Jeg er mest av alt takknemlig for at Høiback løfter temaet. For en del av problemet her er jo at de aller færreste bryr seg om dette. Samtidig har alle veteraner av våre internasjonale operasjoner kjent konsekvensene av dårlig teori på kroppen, i from av frustrasjon og meningsløshet over slit, strid og tap uten strategiske resultater. For ikke å snakke om hvordan ukrainere kjenner konsekvensene av Vestlig naivitet og manglende strategisk forestillingsevne på kroppen nå. For å parafrasere en smart mann som snakket om doktriner (hint, det er Høiback (2011)), alle aktører har teorier om hvordan verden fungerer. Men ikke alle har gode teorier, ei heller er de nødvendigvis bevisst dem. Og dårlig teori har virkelige konsekvenser.

Statsvitenskapen i krise

Høiback har rett i mye av kritikken. Den nåværende tilstanden til statsvitenskap er svært problematisk. Jeg vil gå så langt som å si at disiplinen befinner seg i full vitenskapelig krise, slik vitenskapsfilosofen Thomas Kuhn (1970)definerte det. Kuhn beskriver en slik krise som når det hoper seg opp stadig flere avvik fra det de rådende teoriene forutsier. Resultatet blir at forskning og litteratur stagnerer i nytteverdi. Problemstillinger og forskningsspørsmål blir mer og mer innoverskuende. Diskursen begynner å handle å (bort)forklare avvik, evinnelige begrepsdiskusjoner og selektivt fremheve de tilfeller der teoriene fortsatt er nyttige. Høiback lokaliserer dette med rette til de akademiske elfenbenstårn.  

Man kan påstå at i dag er statsvitenskap mindre en disiplin, og mer en voksende samling av avvik fra den ene konkurrerende teorien eller den andre. Skumlesing av enhver lærebok i statsvitenskap eller international relations viser bredden av tanketradisjonene disiplinen består av. Etter hvert som verden endrer seg og forskjellige problemstillinger varierer i relevans, vokser det frem stadig flere nye teorier siktet inn mot å forklare stadig snevrere utvalg av fenomener. Det som i svært liten grad skjer er syntese og revidering på tvers av tanketradisjonene. Det er ingen synlig trend mot at ineffektive teorier forkastes, mens nyttige elementer sammenfattes til nye rammeverk med større forklaringskraft. Snarere fremstår akademiske identitetsmarkører som «realist», «liberalist» eller «marxistisk kritiker» som viktigere for mange teoretikere enn å oppnå presise forklaringer og prediksjon. Tilsynelatende opplever ikke statsvitere selv denne tilstanden av sprikende, tidvis overlappende, alltid kranglende, teorier som en krise. Denne «analytiske pluraliteten» (Orellana 2024)fremstår nesten som den eneste identitetsmarkøren alle statsvitere deler. Hadde disiplinen handlet om banale tema kunne jo teoretikere fått drive med akkurat det de finner glede i. På sitt beste sikter imidlertid statsvitenskap mot å forstå menneskelig konflikt, med en ambisjon om å bidra til å redusere de ekte lidelsene dette forårsaker. Marysia Zalewski (1996)oppsummerer, derimot, hvordan det star til, «All these theories, yet the bodies keep piling up».

Svakhetene ved statsvitenskap stammer fra humaniora

Nå er vi imidlertid fremme ved punktet der jeg ikke lenger er enig med Høiback. Det nåværende uføret til statsvitenskap betyr ikke at disiplinens ambisjon og potensiale er uoppnåelig. Og, kanskje mer sviende, så stammer statvitenskapens største handicap fra innflytelser fra humaniora.

Naturvitenskap, samfunnsvitenskap og humaniora kan grupperes langs et spektrum. Dette er differensiert etter disiplinenes ontologi, virkelighetsforståelse, og resulterende epistemologi, hvordan kunnskap kan skapes. De «harde» naturvitenskapene kan oppnå positivistisk kunnskap, altså lovmessige, reproduserbare årsakssammenhenger. I motsatt ende er humaniora, der alt er unikt, idiosynkratisk og «levde erfaringer». Kunnskapsdannelse handler da om dyp og rik skildring, tolkning og utforskning.  Jeg registrerer imidlertid at Høibacks kronikk viderefører den falske dikotomien om at valget kun står mellom tolkning eller positivisme. Sistnevnte er åpenbart umulig for kompleks menneskelig samhandling. Men det er også en stråmann. For i mellomsjiktet av spekteret ligger probabilistisk kunnskap. Der fenomener er for komplekse for perfekt prediksjon, men likevel drevet av dynamikker som både kan forstås, sannsynlighetsvurderes og påvirkes. Ironisk nok var det et av Høibacks kapitler i Krigens Vitenskap(2012, 112) som gjorde meg bevisst dette mellomsjiktet.

Problemet til statsvitenskap er at alle de nåværende sprikende tanketradisjonene fortsatt deler en uartikulert ontologi, og denne ligger for tett opp mot humaniora på spekteret. Stephen Pinker (2002)kaller ontologien for «the Standard Social Science Model (SSSM)». I den ser vi tydelig innflytelsen fra humaniora smitte inn. SSSM trekker et klart skille mellom mennesket som biologisk dyr (og det ekskluderes fra teoriene), og mennesket som sosialt vesen som meningsdanner og sosialt konstruerer sin virkelighet.

Realisme-tradisjonen er et belysende eksempel, ettersom den selv tror den kun forholder seg til de harde fakta i verden. «Makt» og «staten» fungerer som fundamentale komponenter i realist-teorier, det er deres «tyngdekraft» og «partikler». I visse kontekster er disse tilstrekkelige forenklinger å jobbe videre fra. De er imidlertid bare det, forenklinger. «Makt» sammendrar og abstraherer viktige variabler. Hva trenger mennesker, hvor kritisk det er, hvor truet det er, hvor truet det historisk har vært og mye mer. «Staten» har endret seg så my gjennom historien og i dag, at dette er en enda mer misvisende størrelse. Når så abstrakte og skiftende faktorer fungerer som utgangspunktet for teoriene, er det ikke overraskende hvor dårlig de predikerer atferd utenfor den snevre konteksten de er utformet for.

Alternativt utgangspunkt: biologi

I andre enden av den ontologiske spekteret tangerer samfunnsvitenskap opp mot biologi. I den overlappende sonen finner vi evolusjonær psykologi og, når fokus er på menneskets atferd i grupper, sosiobiologi. Disse disiplinene studerer mennesket som et pattedyr, hvis evolusjonære nisje er å danne grupper ved hjelp av høy intelligens, sofistikert språk og evnen til å bruke verktøy. Dernest studerer de hvordan dette utgangspunktet produserer frembrytende, kompleks atferd når mennesker interagerer med hverandre og omverden over generasjoner. Den dypeste styrken er at disse disiplinene er forankret i et teoretisk hierarki som bygger ubrutt på hverandre, fra fysikk og oppover. Ny kunnskap i en del av hierarkiet kaskader oppover og nedover.

Så er spørsmålet, er disse disiplinene bedre, eller bare annerledes, enn statsvitenskap? Sammenligner vi epler og pærer? Gitt at ambisjonen er å forutsi konfliktatferd, er det fullt mulig å bedømme en disiplin som bedre, altså mer presis, enn andre. Thomas Kuhn satte også ord på dette. Når en vitenskapsretning i krise til slutt forkaster fallerte teorier og bygger et bedre paradigme, opplever den en revolusjon. Nye oppdagelser og kunnskap kommer på løpende bånd. Hypoteser begynner å treffe igjen. Forskere begynner å stille viktigere spørsmål og finner nyttigere svar. Dette er tilstanden til evolusjonær psykologi og sosiobiologi i dag, i skarp kontrast til dominerende statsvitenskap. De er levende og raskt voksende. I stagnert statsvitenskap blir nytteverdien til tradisjoner kortsluttet av grensedragning og rivalisering (f.eks. realisme vs. konstruktivisme). Sosiobiologi, derimot, styrkes gjensidig med utvikling innen tilstøtende disipliner som evolusjonær biologi på ene siden og atferdsøkonomi på andre. For ikke å snakke om potensialet i KI-assistert modellering av komplekse systemer, som avslører sammenhenger og påvirkningspunkter mennesker alene ikke er i stand til.

Sosiobiologiens store utfordring nå er å bli synlig nok for profesjonsutøverne som skal omsette teori til bedre praksis. For de lesere som vil ta del i den vitenskapelige revolusjon som statsvitenskapen trenger, anbefaler jeg følgende sekvens av bøker:

1. The Blank Slate – The Modern Denial of Human Nature, av Stephen Pinker: Den mest tilgjengelige redegjørelsen for den kunnskapsdempende effekten av SSSM, og potensialet som ligger i sosiobiologi. Bredt fokus.
2. Darwin and International Relations – On the Evolutionary Origins of War and Ethnic Conflict, av Bradley Thayer: Fokuserer den ontologiske diskursen inn mot krig og konflikt. Både underbygger sosiobiologisk rammeverk og viser kunnskapspotensialet.
3. Causes of War and the Spread of Peace, av Azar Gat: Sosiobiologisk rammeverk for årsaker og drivere av krig og konflikt.
4. Foragers, Farmers and Fossil Fuels, av Ian Morris: Sosiobiologisk rammeverk for utvikling av kulturers verdisett.
5. Breaking the Conflict Trap, av Paul Collier med flere: Statistisk forskning på utbredelse og forebygging av konflikt i fattige land etter Andre verdenskrig. Funnene sammenfaller med sosiobiologiske teorier.
6. Modernization, Cultural Change, and Democracy, av Ronald Inglehart og Christian Welzel: Omfattende statistisk forskning på verdisett i forskjellige kulturer globalt. Funnene sammenfaller med sosiobiologiske teorier.

Konklusjon

Alle disipliner har en verdi. Humaniora er uovertruffen i å skildre fenomener dypt og rikt. På sitt beste transporterer tekstene mottakere inn i andre menneskers tanke- og følelsesliv. Disiplinen er imidlertid ute av stand til å bygge analytiske rammeverk for å forutsi politisk atferd og utvikle handlemåter. Det får heller ikke statsvitenskap til innenfor de tradisjoner som nå dominerer. Med en verden fortsatt full av krig og lidelse, er det imidlertid altfor tidlig å kapitulere i streben etter bedre teorier. Det er det eneste som kan flytte strategisk atferd lenger vekk fra vedvarende fomling, feiling og retrospektiv tolkning og skildring.

Derfor må statsvitenskap bryte med sin humaniora-arv med dens kontraproduktive fokus på alle de områder som er unikt menneskelige. Når det gjelder å forutsi konflikt, er det mer forvirrende enn nyttig å tillegge masse vekt til de narrativ, verdier, artefakter og ritualer mennesker alltid har konstruert oppå sin samhandling. Det er å miste synet av skogen, fordi vi skal tolke og skildre det unike ved trærne. Menneskelig politisk atferd, særlig den voldelige varianten, er langt mer forutsigbar hvis vi husker at vi er oppreiste sjimpanser med stor hjerne med forestillingsevne, smidige stemmebånd, og motstående tomler, og at vi har levd i en konstant kamp mot naturen og, derfor, mot hverandre i 15.000 generasjoner.

Illustrasjon: Wikimedia commons