You've successfully subscribed to Stratagem
Great! Next, complete checkout for full access to Stratagem
Welcome back! You've successfully signed in.
Success! Your account is fully activated, you now have access to all content.
Replikk: Myter om bombing

Replikk: Myter om bombing

. 3 min read

Replikk til Ole Jørgens Maaøs anmeldelse av Luftens tyranner.


En forfatter skal jo ikke svare på en anmeldelse, og jeg har aldri gjort det før. Denne gangen blir det likevel for vanskelig å tie. Ole Jørgen Maaø ved Luftkrigsskolen gir boka «Luftens tyranner» det glatte lag i siste nummer av Luftled, en artikkel som også er gjengitt i nyhetsbrevet fra Stratagem. Og kritikken går på sak. Maaø hevder at jeg tar grundig feil både når jeg hevder at de militære resultatene av strategisk bombing alltid har vært magre, og at det selv i moderne bombekampanjer oftest er sivilsamfunnet som må betale prisen.

Men før jeg går i gang: Når Maaø også tillegger meg en oppfatning om at bombingen av Libya i 2011 hadde et «systematisk angrep på sivilbefolkningen som utgangspunkt» – og attpåtil i sitats form – tar han seg en regelrett spansk en. Jeg har aldri verken skrevet eller tenk noe slikt, noe som jeg også håper vil fremgå av teksten som følger. Så til sak.

Helt siden den italienske luftstrategen Giulio Douhet lanserte sin Il dominio dell’aria i 1921 til amerikaneren John Wardens The Air Campaign fra 1998 har det uttrykte målet for strategisk bombing vært å paralysere og demoralisere fienden og slik provosere frem regimeskifte eller kapitulasjon raskere (og rimeligere) enn ved konvensjonell bakkekrig. Spørsmålet er altså om dette har vært en vellykket strategi. De allierte bombekampanjene mot tyske storbyer under andre verdenskrig hadde nok en viss effekt på den tyske økonomien, samtidig som de bandt opp tyske flystyrker. Men de hadde liten effekt på den tyske kampmoralen. Og her er den britiske historikeren Richard Overy, som Maaø av uklare grunner bringer inn som dokumentasjon for eget syn, på linje. I stemningen som oppstod i de utbombede byene mistet det som måte være av dissentere raskt sympati, og nazi-regimet styrket seg. På samme måte er det liten grunn til å forundre seg over at de senere årenes bombekampanjer i Midtøsten og Afghanistan snarere har skapt flere terrorister enn de har fjernet.

Og dette bringer oss raskt inn på Maaøs andre hovedinnvending knyttet til hvem som betaler prisen i en tid der bombeteknologien blir stadig mer presis. Og da vil jeg først vende tilbake til John Warden og hans strategimodell av fem konsentriske ringer – Warden’s Five Rings, sikkert velkjent for de fleste leserne. Til forskjell fra Douhet som hadde fremmet ideen om sivilbefolkningen som det prioriterte bombemålet, plasserer Warden fiendens lederskap i den innerste ringen som skal angripes først – klarer man «å kappe hodet av slangen», hevder han, raser i beste fall hele korthuset. I ringen utenfor ligger målene som sørger for nødvendighetsartikler som elektrisitet, olje, vann, matvarer og valuta, og i den tredje ringen teknisk infrastruktur som veier og flyplasser. Først når alt dette er angrepet uten suksess, kan det bli tale om å gå videre til den fjerde ringen: den allmenne sivilbefolkningen. Da luftangrepet mot Irak i mars 2003 ikke oppnådde å likvidere verken Saddam Hussein eller andre nøkkelpersoner i ledelsen – selv det beste presisjonsvåpen blir ubrukbart uten presis etterretning – tok man for seg kraftstasjoner, vannforsyning og kloakkanlegg. Etter tre uker var tilsynelatende det meste over, og uten at det hadde vært nødvendig å gå videre til den fjerde ringen. Innen 2004 var likevel mer enn 100 000 irakere omkommet, mange av dem som følge av sykdommer og underernæring etter at bombingen hadde ødelagt vannforsyning og energiproduksjon.

Maaø hevder at jeg burde vite at utgangspunktet for NATOs bombing av Libya i 2011 var «at ikke en eneste sivil skulle går tapt». Og slike kriger har blitt stadig mindre brutale, ifølge Maaø, dels som følge av «de siste tretti års utvikling av presisjonsvåpen og droner og ikke minst også teoretisk utvikling – i Vesten». Og da lurer jeg på hva han sikter til. Så vidt jeg kan skjønne har Warden’s Five Rings så langt ikke blitt utfordret, og i det amerikanske luftforsvaret – som alltid vil ha siste ord i enhver NATO-operasjon – er neo-douhismen som dette innebærer fortsatt standard prosedyre. I Libya lyktes man tilsynelatende med å innfri innenfor den innerste sirkelen, men likevel ble forventningene om at befolkningen av undertrykte skulle utnytte situasjonen raskt gjort til skamme – som vi alle vet. Og at sivilsamfunnet nok engang endte opp med å betale prisen var egentlig ingen overraskelse. Det ligger så å si i bombekrigens natur.

Maaø bringer inn begrepet myte i karakteristikken av historieforståelsen min, i betydningen «utbredt falsk oppfatning» (Bokmålsordboka). Jeg vil vel heller snu på flisa. Her er det nok Maaø som er offer for vrangforestillinger. Kanskje problemet kan være, som John Andreas Olsen slår fast i forordet til artikkelsamlingen A History of Air Warfare (Potomac, 2010), at luftmakten alltid har hatt et lemfeldig forhold til egen historie og således ofte har endt opp med å insistere på teknologiske svar på langt mer komplekse problemstillinger.

Boken min om Luftens tyranner er en popularisert historiefortelling, og selv er jeg verken flyger eller historiker. Jeg har derfor vært avhengig av langt tyngre ekspertise for å få fram et mest mulig korrekt bilde av bombeflyets historie. Den ubestridte nøkkelkilden knyttet til effekten av bombeflyets herjinger, og ikke bare i andre verdenskrig, er Robert Papes Bombing to Win. Air Power and Coercion in War (Cornell University Press, 1997). Og i boka Governing from the Skies (Verso, 2017) tar den franske militærhistorikeren Thomas Hippler for seg neo-douhismen i hele sin bredde.


Er du enig/uenig med artikkelen eller har en kommentar? Ta kontakt med redaksjonen og send inn ditt synspunkt. Bruk gjerne style guiden vår.