Kadett Holtan skriver godt om offisersdelen av utdanningsreformen sett fra innsiden, fra utsiden gjør jeg meg noen refleksjoner. Han stiller spørsmålet om han som kadett rett fra videregående er i stand til å fylle rollen som offiser etter endt utdanning, min vurdering er at det vil han trolig. Forsvarets høgskole (FHS) med krigsskolene under seg har lang erfaring, tett dialog med grenene og vet hva som venter offiseren når hen endelig går fra dagpenger til lønn.
Jeg vil ikke begi meg inn på en debatt om utdanningsreformen (URE) er den rette modellen for å utdanne offiserer, URE er den beste modellen vi har tatt oss råd til. Frem til effekten av denne kan ses må vi stole på de valgene vi har tatt. Holtan sin argumentasjon for hvorfor den er riktig må jeg derimot si meg uenig i deler av; at andre land har samme modell blir for meg i beste fall et nøytralt argument. Vi liker å hevde at norske offiserer er i verdensklasse, kanskje det, kanskje kommer det av vår gamle modell hvor offiseren i bunn kunne alt. Våre venner over dammen sverger til flere institusjonelle trekk som vi her i Norge i hovedsak ikke ønsker å adoptere. Kanskje var modellen for utdanning av offiserer en av disse?
Igjen, hensikten her er ikke å diskutere fortiden, men forsøke å se fremover. Schwartzkopf og Warden nevnes som eksempler på hvor bra offiserer kan bli etter URE, men jeg fester meg ved setningen …takket være et fullt utviklet spesialistkorps som vet best hvordan håndverket i operasjoner bør uføres, og her mener jeg skoen trykker. Om norske offiserer er i verdensklasse eller ei, vil jeg uansett hevde at våre spesialister er det. Men de slutter tidlig, det er få av dem og vi utdanner for få. Skulle jeg kommet med etterpåklokskap rundt OMT og URE så må det være dette: vi burde ha skapt et fullt utviklet spesialistkorps før vi skapte den nye offiseren. Hva kan vi så gjøre? Kan vi øke ståtiden gjennom å gi T-60 til alle som fullfører befalsskolen? 2 år etter lagførerskolen? Skal vi avvikle T-35 regimet helt og satse på at naturlig avgang sikrer en balansert styrke?
Hærens lagførerskole produserer neste generasjons spesialister til Hæren, FHS foredler disse videre til fordel for hele Forsvaret, det jeg har sett komme ut av disse skolene gjør meg trygg på at lederskapet og håndverket i grunnmuren vår er ivaretatt, jeg er mer bekymret for volum. Volum koster penger, kanskje må vi prioritere vår produksjonsevne etter behov noen år nå? Kan annen kursaktivitet eller sågar øvingsaktivitet reduseres det neste året for å kraftsamle om å utdanne flere spesialister slik at grunnmuren vår blir både hel og robust?
Avslutningsvis trekker kadett Holtan frem felles utdanning mellom grenene og behov for mastergrad tidligere, når det gjelder samvirke mellom sjø, luft og hær er jeg helt enig. Riktig nok har vi møttes på tvers av grener lenge før stabsskolen tidligere; under øvelser, i operasjoner, i staber og på kurs. Men jeg er enig med forfatteren at Forsvaret trolig får bedre internt samvirke når offiserene har lidd sammen på Hengsvann. For å sitere en dyktig kompanisjefskollega Karianne Pedersen i HSRF/KP-G: "Samvirke må baseres på kjennskap og vennskap."
Hvorvidt akademiske grader gjør offiseren mye bedre vet jeg ikke, egen erfaring tilsier at en bachelorgrad har gjort meg til en mye bedre stabsoffiser på mange nivåer innlands og utenlands. Om mastergraden hadde gjort meg enda bedre vites ikke ennå, men jeg mener vi må stille oss spørsmålet om hvilken effekt Forsvaret forventer å få dersom et vesentlig større antall yngre offiserer får mastergrad. Med de rammene vi har å jobbe innenfor har vi ikke råd til å bruke mer penger på å utdanne offiserer uten å vite hva gevinsten skal være. Det jeg derimot ville anbefalt var en drastisk økning i utdannelse av stabsoffiserer, ikke rettet mot sjefslinjen, eller mot en mastergrad. Men rettet mot stabsprosesser, prosjektarbeid, budsjettering og forvaltning. Målbildet her bør være at den enkelte som skal bekle stillinger i staber uten å aspirere til bataljonsjefstjeneste blir tilstrekkelig forberedt på jobben, og at våre staber blir enda bedre til å gi sjefer beslutningsgrunnlag og apparat for utøvelse av kommando og kontroll.
Kort oppsummert: Fremtidens offiserer blir nok mer enn gode nok, vi som skal ta dem i mot må bare sikre at de får de rammer de behøver for å lykkes; tilstrekkelig antall spesialister til å både mentorere oppover, og til å utøve det avgjørende gode lederskapet på lavt nivå. Når det gjelder antall permreiser under krigsskolen har jeg ikke annet å si enn at alt var bedre før, men alt var også mye hardere før, så du finner ingen sympati blant oss som kom før dere. Uansett hva dere måtte gå gjennom.
Foto: Cybertekniker-elever under SATCOM-utdanning på Haakonsvern i Bergen. Anette Ask/Forsvaret
