Sannheten er ikke i midten

Sannheten er ikke i midten

. 5 min read

Dialog er nærmest en refleks i norsk utenrikspolitikk. Det gjelder å ‘snakke med alle’, som det ofte heter. Taliban er en slik samtalepartner for Norge selv om det ikke finnes noe felles mellom oss og dem å ha dialog om. Men dialog og diplomati er saken; uansett. Ideen synes å være at dialog leder til fred. Men det er jo ingen grunn til å tro noe slikt – om ikke det finnes interesse- eller verdifellesskap nok, er det ingenting å kompromisse om.

Noen ganger er det altså ikke det. Noen ganger står vi overfor riktig og galt, sant og usant, fiender og ikke partnere. Forhandlinger kan av og til forhindre krig, og man bør forsøke diplomati av den grunn. Men av og til ikke, som i tilfellet Ukraina nå. Skytterdiplomatiet med vestlige ledere var helt uten substansiell sjanse. Det var ingen vilje til forhandling fra Putins side. ‘Dialog’-partnerne ble ydmyket og hånet i Kreml i stedet.

Men likevel hører vi bare om dialog som løsning i norsk ordskifte. Partene må treffes, komme til forhandlingsbordet. Men hva med interesser og makt? Det er jo den relative makten mellom partene og hvorvidt de har nok overlappende interesser som bestemmer om diplomati er liv laga. Når det ikke er det, forblir konflikter uløste. Noen løses gjennom krigføring.

Det jeg kritiserer i det norske kommentariatet og blant politikerne, er den kritikkløse troen på at dialog er et substitutt for makt- og interesseanalyse, og at dialog alltid er bra.

Det var for eksempel ikke bra da Taliban ble fraktet hit og gitt masse legitimitet, både hjemme og globalt. Hvorfor? Fordi det ikke finnes verdi- og interessegrunnlag for kompromisser mellom Norge og Taliban. Og det var derfor ensidig positivt for Taliban, uten at de måtte gi opp noe av sitt. De fikk, men de gav ikke. Og humanitærhjelpen inn i landet kunne vært avtalt i Kabul. Det er noe Taliban uansett vil ha.

I tilfellet Ukraina var der lenge en tendens til å mene at konflikten burde løses ved at begge parter – Russland og USA – innrømmet feil og gikk i seg selv. USA, eller NATO, kunne ha provosert Russland med sine utvidelser og med sin partnerskapspolitikk. Derfor burde de møte Russland på ‘halvveien’, fikk man inntrykk av. Var den amerikanske etterretningens meldinger om styrkeoppbygging en krigshissende aktivitet? Ja, var den ikke rett og slett farlig?

Sannheten ligger alltid i midten, ikke sant? Det virker så mye sivilisert og demokratisk å peke på begge parter som ansvarlige for den. Dette er det vi kaller «whataboutism» - om Putin er ille, hva med NATO? Vi må ‘forstå russerne’, noe som flere kommentatorer og ikke minst Klassekampen har fremholdt i media under opptakten til invasjonen. Underforstått: det som er rimelig og rett, ligger i midten. Ingen har rett, ingen har skyld, det gjelder å forstå begge parter. Det er til og med egentlig USA som kan virke krigshissende, mente  noen kommentatorer  – for USA kom med stadige advarsler om angrep og publisering av etterretningsinformasjon. Men dette viste seg å være en nyttig kilde til informasjon og etterretningen var korrekt. Publisering av detaljer om russiske planer for angrep kan ha forpurret noen av dem. Uansett gir det ingen mening med en slags ‘likestilling’ av USA og NATO på den ene siden og Russland på den andre i denne saken. Den aggressive part er fullt og helt Russland; den som bryter de helt fundamentale reglene i folkeretten. Jeg kommer tilbake til dette under.

Den norske mediedekningen handlet noen ganger om anti-amerikanisme, som i Klassekampens dekning av opptakten til invasjonen, skriver Andreas Slettholm i Aftenposten i sin artikkel «Putins norske etterplaprere må gå i seg selv» den 26.2.22. Det er alltid USA som er problemet og imperialisten. Dette forsterkes av en av demokratiets største farer for tiden, nemlig wokisme og strukturell raseteori som har stor innflytelse i USA og Storbritannia. Jeg diskuteres dette i min nye bok Demokratiets langsomme død: den nye intoleransen (Kagge forlag, 2022). Vesten angripes som imperialistene og kolonistene, foreskriver slike stemmer; men hvor er de når Russland og Kina faktisk er imperialistene? Inkonsekvensen er overtydelig nå. Men vestens radikale tilhengere av strukturell teori fortsetter å mene at vesten må ‘de-koloniseres’ og straffe seg selv for sin historie, men er totalt tause når autokratier turer frem  og faktisk vil bygge imperier.

Min tese er at ‘whataboutism’ er en form for relativisering som kan være godt ment, men som er farlig fordi den gjør oss usikre på de objektive verdier og normer som gjelder, både i våre demokratier og i forholdet mellom stater. Det handler om mangel på vilje til å stå for standarder og verdier for hva som er rett og rimelig. For finnes det noe man ikke kan kompromisse om? Ikke ha ‘dialog’ om?

Selvsagt skal man forstå en motpart; og spesielt en fiende, noe Sun Zsu poengterer. Det er elementært. Men ofte er det en implisitt premiss at alt kan kompromisses om. Konfrontasjon, til og med krig, blir da alltid en katastrofe, og dialog blir alltid det man streber etter. Fiender finnes ikke, kun ‘parter’. Men i krig har man fiender.

Dialog forutsetter at det er rom for forhandlinger, og det igjen forutsetter at det er noe som er akseptabelt i begge parters posisjoner. Da er det mulig å gi og ta, innenfor visse grenser. Men om det ikke finnes et slikt handlingsrom, blir dialog umulig og det kan hende konfrontasjon og til og med bruk av makt er riktig.

La oss se på tilfellet Ukraina og Russland. Angrepet ble legitimert som en humanitær intervensjon for å stoppe et folkemord på russerne i Ukraina, noe som er faktisk feil. Et folkemord har ikke skjedd. Putin vil ‘de-nazifisere’ Ukraina fordi landet er styrt av nazister som i sin tur er styrt av USA. Dette gjentok Lavrov i en tale senest 25.2. Dette er absurde løgner, noe alle med vettet i behold innser. President Zelensky, som er jøde, spurte retorisk hvordan han kunne være nazist. Faktum er at Ukraina er et sterkt korrupt land, men har demokratiske valg.

Videre løgner er at landet ikke har rett til suverenitet, if Lavrov – men stater som er diplomatisk anerkjent og medlemmer i FN er stater har juridisk suverenitet, og de fleste av dem er multi-etniske og multi-kulturelle. Om ikke russerne i Ukraina er ‘representert’ av regjeringen i landet, er løsningen å følge OSSEs og FNs regler om minoriteter.

Forsøket på å legitimere invasjonen står altså til absolutt stryk mht fakta. Det er ingen troverdighet i den. Og selve angrepet er ingen ‘militær operasjon’, som antyder en begrenset hendelse, men en aggresjonskrig og en invasjon av en annen stat uten noen foranledning som kan rettferdiggjøre noe slikt. Aggresjonskrig er forbudt i FN-paktens artikkel 2,3 og 2,4, og det inkluderer også militære trusler mot et land.

Det er hevet over enhver tvil at Russland bryter den helt sentrale regler om respekt for suverenitet og om bruk av militærmakt. Dette er et helt umotivert angrep på en annen stat med den hensikt å kaste regjeringen og eventuelt okkupere hele landet.

Det er sjelden at man har så klare fakta å vise til:

Angrep på en annen stat uten foranledning, basert på løgner om at 1) staten ikke er suveren, 2) at den begår folkemord på russere, og 3) den er et Nazi-regime. Det gjenstår å se om Russland også bryter den humanitære folkerett (Geneve-konvensjonene) om ulovlig våpen, angrep på sivile og manglende oppfølging av okkupasjonslovgivningen.

Norske og vestlige reaksjoner etter angrepet har endret seg radikalt fra ‘dialog’-linjen til konfrontasjon. Det er ingen som tar til orde for forhandlinger med Russland akkurat nå. Den norske kontakten om ‘search and rescue’, Kystvakt og militær observasjon på Cold Response videreføres selvsagt og er helt ukontroversielt. Men nå er det  ingen som driver med ‘whataboutism’. Skylden er plassert hos Putin, helt og holdent. Selv Kina distanserte seg i Sikkerhetsrådet ved å avstå på en resolusjon som Russland la ned veto mot.

Sjelden er sant og usant, riktig og galt så klart som i denne konflikten, og fordømmelsen, sanksjonene og reaksjonene mot Putin er uvanlig samstemte. 27 land, ledet av USA og Storbritannia, har hatt en avholdt en donorkonferanse med våpenhjelp til Ukraina. Nederlands statsminister twitrer at de senger 200 Stinger missiler. Norge er ikke med, men den debatten må også komme nå.

For nå gjelder det faktisk å vinne krigen.

Er du enig/uenig med artikkelen eller har en kommentar? Ta kontakt med redaksjonen og send inn ditt synspunkt. Bruk gjerne style guiden vår.