Mange har nok hørt om Forsvarets avtaler med sivile aktører. Under øvelse Trident Juncture ble flere av disse avtalene brukt, og en fikk testet deler av det sivil-militære samarbeidet. Derimot kan det være litt vanskelig å forstå hvorfor vi har strategiske avtaler med store firmaer som Grieg og Wilhelmsen. Er det forsvarlig å sette vår lit til sivile dersom det blir krig? I denne artikkelen skal jeg forklare kort om hvorfor vi bruker sivilt-militært samarbeid innenfor logistikken, samt noen av de positive og negative sidene dette kan føre med seg.
Politiske ambisjoner om modernisering av logistikkstøttestrukturen og et økt fokus på sivil-militært samarbeid er grunner til at stadig mer av den militære logistikken ivaretas av kommersielle aktører. Regjeringen fremholdt gjennom langtidsplanen fra 2016, hvordan man best mulig kan optimalisere forsyningskjeden til Forsvaret: «Bruk av strategiske avtaler med sivile leverandører gir fordeler som effektiv tids- og ressursutnyttelse, økt reaksjonsevne og fleksibilitet, større operativt handlingsrom, forbedret utholdenhet og økt operativ tilgjengelighet». Men hva betyr egentlig dette?
Kort forklart er dette resultatet av at norske myndigheter har innsett at vi ikke klarer å levere en høy nok grad av beredskap med kun statlige ressurser. I tillegg besitter kommersielle aktører mange av kapasitetene staten har mangel på. Et eksempel på dette er mangelen på roro-skip (roll on/roll off) i Forsvaret. Wilhelmsen sitter på en av verdens største roro-kapasiteter og det faller seg naturlig at det kan vært lurt å se på mulighetene for samarbeid. Avtalen med WilNor gir også tilgang på en rekke havner langs hele den norske kystlinjen gjennom underleverandøren NorSea Group, noe som øker vår fleksibilitet i operasjoner.
Hvor går egentlig skillet mellom sivil og militær logistikk? Den militære logistikkvirksomheten er i realiteten en forlengelse av den sivile, hvor sivile leverandører kommer stadig lengre inn i den militære forsyningskjeden. Wilhelmsen har for eksempel levert forsyning inn i konfliktområder som Afghanistan for amerikanske styrker uten militær beskyttelse. Vil de sivile da være lovlige mål for en fiende? Hvor langt frem i forsyningskjeden kan de faktisk levere? Dette er bare noen av områdene som byr på utfordringer ved bruk av sivile til å støtte militære, hvor grensen mellom det legitime og ulovlige er hårfin.
Hva er løsningen på de folkerettslige dilemmaene? Den tror jeg ikke det er noen som har kommet helt opp med enda. Derimot kan bruk av verneplikten være en mulig løsning på noen av de folkerettslige utfordringene ved bruk av sivile. Norsk verneplikt er fortsatt 19 måneder og gjelder frem til året man fyller 44 år som et minimum. På den måten kan man bruke de sivile menneskelige ressursene ved å faktisk gjøre de til militære i den perioden man trenger dem. Disse kan dermed settes på innleide/rekvirerte sivile ressurser for å kunne utøve forsyning i hele logistikkjeden.
Til slutt kan man så spørre seg: Hva er alternativet? Med de bevilgningene vi har, så er det implisitt av Forsvaret ikke kan løse alle sine oppdrag uten bistand fra våre strategiske partnere. Når det er sagt, så tyder alt på at fremtidens militære logistikk kommer til å basere seg på et stadig tettere samarbeid med sivile aktører. Det er derfor viktig at det ikke legger seg støv på våre strategiske avtaler, men at vi bedriver samtrening med sivile aktører slik vi kan prestere optimalt den dagen plakaten på veggen trer i kraft.
Foto: MARCSS / Forsvaret - STUFT (Ship Taken Up From Trade) som RAS (Replenishment At Sea) Skjold-klasse kystkorvett
