I USA har frykten for Kina eskalert. Når Trump-administrasjonen nå foreslår å øke forsvarsbudsjettet til svimlende 1 trillion dollar, er det fordi det er nødvendig. Norge bør lese mellom linjene - for Kina har som mål å bli risikokontrollert og selvforsynt innen 2029 – og gjøre Vesten avhengig av dem. Dette øker Kinas handlingsrom til å fremme egne interesser, og kontroll over forsyningskjeder kan benyttes som et geopolitisk pressmiddel. Når dette kobles med økt kinesisk satsing på avansert teknologi og militære kapasiteter, står vi overfor en reell forskyvning i den globale maktbalansen.
Kina har betydelig økt forsvarsutgifter sine, oppnådd kontroll på en rekke kritiske forsyningskjeder (for eksempel kritiske mineraler) og moderniserer de militære kapasitetene i høyt tempo. De dominerer så mange teknologiområder, at det er kun få områder hvor Vesten er foran; kunstig intelligens (KI), mikrobrikker og romteknologi er noen av dem. Men Kina gjør store fremskritt og investerer tungt i avansert utenlandsk teknologi for å bygge opp nasjonal, uavhengig KI-forsyningskjede.
For nå går utviklingen fort. Derfor blinker varsellampene i Washington; for å opprettholde konkurransefortrinnet og svare på Kinas teknologiske og militære fremskritt gjør Trump-administrasjonen det de nå gjør. Og det bør også vi i Norge merke oss.
Men vi har sett det skje. Kinas utvikling har vært strategisk og målrettet. Kina har med glede tatt over teknologier og forsyningskjeder som vestlige forretningsledere outsourcet for lave kostnader – og ble grunnlaget for mange bonuser og sterke kvartalsrapporter. For vestens ledere har jaktet profitt og så lenge bunnlinjen var grønn, så vendte vi det blinde øyet til. Og ikke skjønt risikoen før det var for sent.
Som den uavhengige, forsvarsstrategiske forskningsorganisasjonen RAND skriver, så har Kina gått fra fattigdom til å bli verdens ledende produsent og eksportør innen én generasjon, kanskje den største industrielle ekspansjonen i historien. Gjennom utenlandske investeringer (FDI), joint ventures og lave produksjonskostnader har Kina lagt til rette for omfattende teknologi- og kompetanseoverføring. Over flere tiår har landet kopiert, reverse-engineeret og gradvis gått fra å være en «Made in China» lavkost forbrukervareprodusent til å bli en høyteknologisk stormakt – som nå utfordrer og i økende grad dominere Vesten.
Kinas teknologiske og industrielle politikk har som mål å dominere fremtidige teknologier, oppnå global markedsandel og sikre selvforsyning, med tanke på nasjonal sikkerhet. Som Etterretningstjenesten påpeker i årets trusselvurdering. Nå følger Trump-administrasjonen de samme grepene; de endrer strategien for å redusere avhengigheten av utenlandske leverandører og styrke nasjonal selvforsyning av sikkerhetshensyn.
Krig er ikke bare tanks og missiler, det handler like mye om handelskontroll, forsyningskjeder og teknologisk tempo. Det ser vi tydelig i Ukraina – hvor tradisjonelle og store kapasiteter suppleres med tusenvis moderne, billigere og kommersielt tilgjengelige droner både på land og til sjøs.
Derfor fokuserer nå USA forsvarsstrategien på modernisering, avansert teknologi og mer dødelige våpensystemer – med mål om å beholde amerikansk teknologisk overlegenhet. «Innovation distinguishes between a leader and a follower» sa Steve Jobs. Det kunne vært sagt om Kina og Vesten nå; men med rollene snudd - hvor Vesten følger etter Kinas teknologiske revolusjon. Samtidig minner det om Reagan-administrasjonens moderniseringsstrategi mot Sovjetunionen: hvor USA presset Moskva inn i et kostbart strategisk teknologikappløp og nektet Moskva tilgang til de mest avanserte teknologiene. Det fungerte da, spørs om det fungerer nå.
Det kommer derfor ikke som noen overraskelse at taktskiftet og tempoet dreier bort fra konvensjonelle styrker mot et mer spesialisert og høyteknologisk militære tilpasset fremtidens konflikter.
USA øker nå fokuset på diversifisering og robusthet
USA vektlegger nå innovasjon, teknologisk overlegenhet, cyberforsvar, romfart og «dual use»-løsninger – sivile teknologier med militære bruksområder. Økt bruk av kommersielle, serieproduserte og innovative løsninger skal styrke forsvarsevnen gjennom rask tilpasning, diversifisering og redusert sårbarhet i forsyningskjedene – for å bli mindre avhengig av enkeltleverandører som kan true nasjonale sikkerhetsinteresser. Hizbollah-angrepet viste for alvor hvordan forsyningskjeder kan utgjøre kritiske sårbarheter; alle underleverandører kan i prinsippet utgjøre et svakt punkt mot en kritisk leverandør.
Krigføringen har endret karakter. Skal Norge forbli relevante i møte med dagens og morgendagens trusler, må vi lære av USAs foreslåtte prioritering av sikrere forsyningskjeder og ta i bruk innovativ teknologi – som forutsetter at vi benytter de små og innovative selskapene.
Flere norske SMB-er har flyttet produksjonen sin til Norge for å redusere forsyningskjederisikoen og avhengigheten av leverandører fra land vi ikke har sikkerhetssamarbeid med. Det innebærer noen ganger høyere kostnader, men vil gjøre dem både mer konkurransedyktige og robuste – og samtidig styrke Norges nasjonale motstandsdyktighet.
Med færre underleverandører enn de store, åpner det seg derfor nye muligheter for norske oppstartsbedrifter og små selskaper til å styrke forsyningssikkerheten ved å levere raskere og mer pålitelig.
Små aktører – kritisk for teknologisk forsvarsevne og fremtidens krigføring
For det er nettopp de mindre, innovative teknologiselskapene som har fleksibiliteten, kompetansen og tempoet som kreves i dagens trusselbilde. De kan levere smidige og tilpassede løsninger på kort tid – hvis de får slippe til. For det er høye barrierer for at de små slipper til. De store har ressurser, politiske forbindelser og produksjonskapasitet – de vil beholde kontraktene, utviklingen og makten selv.
De store burde skjønne at de ikke har noe valg - verken i forhold til nasjonale sikkerhetsinteresser, totalforsvaret eller fremtidens krigføring - de må samarbeide med de små, fordi det er der fremtidens løsninger oppstår. Kritisk militærteknologi utvikles ofte i mindre selskaper som er raskere, mer tilpasningsdyktige og innovative enn de store aktørene.
Artikkelen "The Great Disruption in Defence: Navigating the Shift from Legacy to Leading Edge" belyser hvordan en forsvarssektor som er under betydelig transformasjon – hvor oppstartsselskaper utfordrer etablerte aktører (primes), og tilfører smidighet og fleksibilitet til forsvarssektoren; to helt kritiske faktorer for å møte fremtidens forsvarsutfordringer.
Forsyningskjederisiko har synliggjort en betydelig sårbarhet: Store selskaper har opp til tusenvis av leverandører fra dusinvis av land. Å risikovurdere leverandører etter at kjedene er satt, kan medføre store kostnader, tidkrevende redesign og produksjonsstans. Risiko er enklere og billigere å håndtere tidlig før valgene er satt eller få.
Dette styrker posisjonen til små og mellomstore teknologiselskaper – som kan ha slankere, sikrere og alternative forsyningslinjer. I tillegg vil samarbeid mellom SMB-er i en regional kontekst sørge for en konstant flyt av nye ideer og kunnskap, øke motstandskraften til Norges forsvarsindustri ved å diversifisere leverandørporteføljen og redusere den totale leverandørkjederisikoen til Norge. Jo tidligere man gjør gode valg om ansatte, underleverandører og partnere, jo sterkere står man som fremtidig forsvarsleverandør. Derfor vil nasjonale og regionale aktører med kapasitet, kompetanse og produksjonsanlegg øke den strategiske verdien i fremtidens forsvar.
Når USA nå satser ytterligere på romfart, har Norge en unik posisjon i romfartsindustrien som åpner for nye muligheter for oppstartsselskaper og SMB-er. Norske selskaper har i flere tiår levert avanserte komponenter og systemer til internasjonale romprosjekter. Men det er ikke bare romfart som det åpner opp muligheter – Norge er verdensledende innen flere kritiske teknologier innen akustikk, undervanns- og maritim teknologi, robotikk, autonomi, navigasjon og kommunikasjon blant annet. Lokale og regionale aktører nasjonalt med kapasitet, kompetanse og produksjonsanlegg vil derfor øke den strategiske verdien i fremtidens forsvar.
Vi må bygge et forsvar og en forsvarsindustri som faktisk speiler fremtidens behov, ikke gårsdagens.
Skal vi møte morgendagens trusler, må vi tørre å tenke nytt, handle raskere og samarbeide smartere – på tvers av sektorer og mellom de tunge etablerte og de unge innovative teknologimiljøene. «Det er Forsvarets ansvar å følge med på den teknologiske utviklingen slik at det anskaffes utstyr […] til å møte utfordringer i tide» skriver offiser Stormo. Fremtidens krigføring – og muligens også utfallet av en fremtidig konflikt – avhenger av å bli verdensledende på å fange opp og skalere nye høyteknologiske selskaper. Dette er totalt avgjørende for å sikre nasjonal forsvarsevne i et raskt skiftende trusselbilde mot fiender som har få eller ingen skiller mellom næringslivet med forsvarsinstitusjoner.
Kombinasjon av etablert og ny teknologi vil styrke både nasjonal og europeisk beredskap. Dette vil være helt avgjørende for et Europa som i økende grad må stå sterkere på egne ben, samtidig som de kan bidra med eksport av kritisk teknologi til et voksende globalt marked for romfart og forsvar – og til viktige allierte som er avgjørende for vår sikkerhet.
Moderne krigføring krever forsyningssikkerhet og teknologisk handlekraft. Skal Norge være relevant, må vi – i likhet med USA – sikre kortreiste og robuste leveransekjeder. Det krever at vi mobiliserer våre små og innovative teknologibedrifter. Norske SMB-er som tilbyr nasjonal eller europeisk produksjon viser vei. Med færre utenlandske ledd styrkes beredskapen.
De bedriftene som tar de riktige valgene nå, blir morgendagens ryggrad i nasjonal beredskap og forsvar. De nasjonene som lykkes i å koble teknologi, innovasjon og nasjonal sikkerhet på en effektiv måte, vil ikke bare stå sterkere, men vil lede an fremtidens krigføring og forsvar. Som Steve Jobs var inne på, vil man være en «leader» eller en «follower»?
Men, innovasjon og ny teknologi bygger på forskning og utvikling (FoU). Så når Trump-administrasjonen nå kutter kraftig i støtten til amerikanske universiteter, bør Norge gjøre det motsatte. For teknologisk ledelse kan ikke tas for gitt. I et teknologikappløp, vil svekkelse av FoU være et sikkerhetspolitisk og stort strategisk feilgrep, når Kina investerer rekordhøyt innen nettopp FoU.
Økende geopolitisk rivalisering gjør tidlig risikohåndtering og teknologisk innovasjon helt avgjørende. Skal vi sikre robuste forsyningslinjer, nasjonal beredskap og fremtidens forsvarsevne, må vi tørre å tilpasse oss et høyere teknologisk tempo, ta risiko og investere i de små – for passivitet og stagnasjon utgjør en av vår tids største trusler. Med et trusselbilde som raskt kan eskalere til åpen konflikt, er det tempoet som avgjør om vi vil være klare den dagen det skjer.
Foto: Wikimedia commons
