Spesialstyrkenes rolle i global stormaktsrivalisering: Hva kan norske spesialstyrker lære av krigen i Ukraina?

Hva er spesialstyrkenes rolle i global stormaktsrivalisering? Flere argumenterer for at spesialstyrkenes oppgaver er i endring. En endring fra opprørsbekjempelse som del av krigen mot terror, til statssentriske trusler som del av global stormaktsrivalisering vil påvirke spesialstyrkenes oppgaver. Det er tre år siden Russlands fullskala invasjon av Ukraina. Hvilke lærdommer kan norske spesialstyrker trekke fra disse tre årene med krig?

Artikkelen viser at ukrainske spesialstyrker har vært en viktig faktor i opptakten til krigen og en viktig faktor i forsvaret av Ukraina de siste tre årene. Observasjoner viser at spesialstyrkene har hatt vesentlige bidrag i alle fasene av krigen. I opptakten til krigen bidro spesialstyrkene med å etablere motstandsbevegelser og drive etterretningsinnhenting (Livermore, 2025). I de innledende fasene av krigen kontret spesialstyrkene russiske spesialstyrker i Kyiv, Hostomel og Odesa (Searle m.fl., 2023; Collins og Spencer, 2025; Zabrodskyi m.fl., 2022). Gjennom raid mot russisk logistikk bidro de til å sinke russisk fremrykning og forenkle bekjempningen av mekaniserte russiske styrker (Livermore, 2024a).  I løpet av de tre årene med krig har spesialstyrkene gjennomført raid og bekjempelse av høyverdimål for å svekke russisk krigsevne (Searle m.fl., 2023). Artikkelen argumenterer for at norske spesialstyrker kan trekke lærdommer av suksessene til ukrainske spesialstyrker. Artikkelen må ansees som et bidrag i diskusjonen om hvilke oppgaver norske spesialstyrker bør ha, sett i lys av dagens sikkerhetspolitiske situasjon.

Norge er ikke Ukraina, men krigen i Ukraina gir oss en unik mulighet til å observere en krig mot Russland. Ukraina står ovenfor en eksistensiell trussel etter Russlands strategiske overfall 24. februar 2022. Iver Johansen (2022) ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) peker på at det i dag kun er Russland som har evne og motiv til å gjennomføre et militært angrep mot Norge. I et militært angrep er det et strategisk overfall som er den dimensjonerende trusselen. Johansen beskriver strategisk overfall som «[…] en situasjon hvor en stat setter inn store militære styrker med sikte på å etablere militær kontroll over en del av [et] territorium, typisk en landsdel». Ifølge Johansen kan formålet være å tvinge frem en bestemt politisk løsning eller styrke angriperens strategiske stilling i en konflikt med andre aktører. Johansen og Gråtrud (2018) peker på at det strategiske overfallet gjennomføres som en del av en bilateral konflikt med Russland eller som en del av en stormaktskonflikt der Russland etablerer bastionforsvaret. Observasjonene fra krigen i Ukraina kan dermed gi oss muligheten til å analysere et russisk strategisk overfall og russisk krigføring i praksis.

Opptakten til konflikt og det innledende angrepet

Ukrainske spesialstyrker bidro til å sinke det innledende russiske angrepet gjennom etablering av motstandsbevegelser, etterretningsinnhenting og kontring av russiske spesialstyrker. I opptakten til krigen etablerte ukrainske spesialstyrker en okkupasjonsberedskap som skulle bidra til etterretningsinnhenting og sabotasjeaksjoner i okkuperte områder. Den ukrainske okkupasjonsberedskapen støtter blant annet aktivister og motstandsgrupper på okkupert område. Okkupasjonsberedskapen bidro blant annet med etterretningsinnhenting og målrettede angrep mot russiske myndighetspersoner (Ashour, 2025). I de innledende fasene av krigen gjennomførte okkupasjonsberedskapen og spesialstyrker angrep mot sårbare russiske forsyningslinjer og bidro på den måten til å sinke den russiske fremrykningen og muliggjorde ukrainske motangrep (Searle m.fl., 2023). Ukrainske spesialstyrker kontret russiske spesialstyrker rundt Kyiv, Hostomel og Odesa. I Kyiv var spesialstyrkene sentrale i å hindre tilfangetakelse og drap av den ukrainske regjeringen (Searle m.fl., 2023). Rundt Odesa bidro ukrainske spesialstyrker til å hindre en russisk landsettingsoperasjon mellom Odesa og Mykolajiv gjennom å bekjempe forpatruljer bestående av russiske spesialstyrker (Zabrodskyi m.fl., 2022). Som del av forsvaret rundt Hostomel flyplass bidro de til å hindre russiske spesialstyrker å etablere en luftbro utenfor Kyiv. Dermed bidro de sannsynligvis til at russisk styrker trakk seg ut av Kyiv Oblast i april 2022 (Collins og Spencer, 2025). Ukrainske spesialstyrker viser seg å ha vært sentrale i den innledende fasen av krigen. Dette viser både styrker og svakheter med den innledende bruken av ukrainske spesialstyrker. På den ene siden viser det hvordan spesialstyrkene bidro i den konvensjonelle forsvarskampen i de kaotiske innledende dagene av krigen. På den andre siden viser det hvordan Ukraina anvendte en svært begrenset ressurs som en slags eliteinfanteri. Searle m.fl. (2023) og Gardner m.fl. (2024) beskriver at den konvensjonelle bruken av ukrainske spesialstyrker både har bidratt til svært høye tapstall og at det har tatt bort den operasjonelle- og strategiske nytteverdien av spesialstyrkene.

Observasjonene fra Ukraina viser hvordan spesialstyrker før og i de innledende fasene av konflikten blant annet har bidratt med okkupasjonsberedskap, etterretningsinnhenting og å kontre russiske spesialstyrker. I Ukraina er det spesialstyrkene som har ansvaret for okkupasjonsberedskapen (Danylyuk, 2023), en oppgave som i Norge tilfaller Etterretningstjenesten (Etterretningstjenesteloven, 2020). I Ot.prp. nr. 50 (1996-97) beskrives okkupasjonsberedskapens oppgave som «å innhente og formidle etterretninger fra områder i Norge som i en krigssituasjon måtte bli okkupert.» Spesialstyrkene kan derfor tenkes å støtte okkupasjonsberedskapen som effektor, eller bidra med spesialiserte ferdigheter for å tilføre okkupasjonsberedskapen evnen til å gjennomføre sabotasjeaksjoner på egenhånd. På den måten kan okkupasjonsberedskapen fungere som både sensor og effektor og dermed bidra til å fristille spesialstyrkene til andre oppgaver. Et annet aspekt av nasjonal motstandsdyktighet er alliert samarbeid. Spesialstyrkesamarbeid med USA (Hem, 2022), utvidet forsvarssamarbeid med Storbritannia (Regjeringen, 2025) og samarbeid med svenske- og finske spesialstyrker (Forsvaret, 2022) vil være sentralt i en eventuell konflikt.

Etterretningstjenesten (2025a) beskriver i Fokus 2025 at hybrid krigføring er en av de primære truslene mot Norge i dag. Etterretningstjenesten peker også på at Russland forsøker å avskrekke vestlig støtte gjennom fysiske og digitale sabotasjeaksjoner og trusler om bruk av kjernevåpen. I tillegg mener Wall og Wegge (2023) at krigen i Ukraina øker de hybride truslene i Arktis. De peker på at de hybride truslene mot Norge spesielt er knyttet til kritisk undervannsinfrastruktur som olje- og gassrør og fiberledninger. Det er altså åpenbart at hybride trusler er relevante. Mats Rjaanes og Marius Kristiansen (2024) beskriver hvordan norske spesialstyrker, sammen med allierte partnere, gjennom tilstedeværelse, situasjonsforståelse, regional ekspertise og samarbeid med konvensjonelle styrker kan bidra til regional sikkerhet i nordområdene. Iver Johansen og Henrik Gråtrud (2018) ved FFI peker på at spesialstyrkene kan bidra til å kontre hybride trusler gjennom støtte til sivilsamfunnet, som sektorovergripende tilrettelegger eller som nasjonal koordinator. På den andre siden advarer Julie Bergaust m.fl. (2022) mot å utvide Forsvarets oppgaver knyttet til å avskrekke, avdekke og håndtere hybride trusler. De peker på at Forsvaret blant annet skal bistå sivile myndigheter med å ivareta samfunnssikkerheten. Nasjonal krisehåndtering, herunder kontraterror og ivaretakelse av norske interesser i utlandet, er en av kjerneoppgavene til spesialstyrkene. Det er naturlig å tenke at spesialstyrkene rolle innenfor kontraterror er sammenfallende med forsvaret mot hybride trusler. Dersom dette er riktig krever ikke oppgaven nye kapasiteter eller kapabiliteter, men Bergaust m.fl. (2022) peker på at det krever en overordnet strategisk ledelse.

Etterretningstjenesten beskriver at terrortrusselen mot Vesten øker, og vil fortsette å øke. Johansen og Gråtrud (2018) viser til at de norske spesialstyrkene i dag har et særlig oppdrag i bekjempelse av terror på olje- og gassinstallasjoner og fartøyer til havs, en evne politiet i dag ikke besitter. Dersom politiet ikke besitter evnen, er det naturlig å tenke at spesialstyrkene også må kunne håndtere hybride trusler på de samme objektene. Johansen og Gråtrud peker i tillegg på at spesialstyrkene bidrar til å sikre nasjonale interesser i utlandet. For Norge er dette sentralt. Johansen (2024) beskriver at Norge har den fjerde største handelsflåten i verden og Etterretningstjenesten beskriver trusler mot norsk skipsfart som vedvarende også i 2025. I tillegg er evakueringen av Kabul (Thommessen m.fl., 2021) og evakueringen av Sudan (Nematpoor m.fl., 2023) eksempler på hvordan norske spesialstyrker bidrar til å sikre nasjonale interesser i utlandet.

I krig

I løpet av krigen har ukrainske spesialstyrker blant annet gjennomført formende og forstyrrende operasjoner gjennom raid og bekjempet høyverdimål (mål som er vesentlige å bekjempe for egen måloppnåelse) på det strategiske dypet for å svekke russisk evne og vilje. Til tross for mengden og presisjonen av russisk nektelsesvåpen (våpensystem som bidrar til å hindre adgang til et område) (Musland, 2021) gjennomfører ukrainske spesialstyrker gjentatte angrep på det strategiske dypet støttet av ubemannede droner og langtrekkende ild. Sannsynligvis er det en kombinasjon av flere faktorer som gjør ukrainske spesialstyrker i stand til å penetrere russiske frontlinjer. Borsari (2023) peker på hvordan ukrainske spesialstyrker blant annet på grunn av språkkunnskap og spesialiserte ferdigheter er i stand til å operere bak fiendens linjer. Livermore (2024a) på den andre siden beskriver at spesialstyrkene gjennom ny teknologi, overlegen etterretning, høy operasjonssikkerhet og disiplin evner å infiltrere dypt inn bak fiendens linjer. Formende og forstyrrende operasjoner i form av sabotasjeaksjoner og raid er også fremtredende. Livermore (2024c) beskriver hvordan ukrainske spesialstyrker sammen med okkupasjonsberedskapen svekker russisk evne gjennom sabotasje av jernbanelinjer, sporvekslere og forsyningsdepoter. Han beskriver også hvordan raid bak fiendens linjer i Kursk svekker russisk evne til å kraftsamle og bidrar til å svekke russisk moral (Livermore 2024a). Senkingen av russiske marinefartøy i Svartehavet, raid mot Krym og angrep mot den russiske marinebasen i Sevastopol er alle eksempler på hvordan spesialstyrkene trolig har bidratt til å presse den russiske marinen ut av det østlige Svartehavet (Kaushal, 2023; Jones m.fl., 2023). De gjentatte angrepene mot Kertsjbroen har bidratt til å svekke russiske forsyningslinjer til Krym (Harding, 2024a). Angrep mot høyverdimål som nektelsesvåpen og kritisk infrastruktur har vært sentralt. Spesialstyrkenes gjentatte droneangrep dypt inne i Russland mot kritisk infrastruktur (Harding, 2024b) og militære mål (Staalesen, 2024) bringer krigen til Russland og tvinger russiske styrker til å forsvare flere fronter. Sullivan m.fl. (2025) forklarer at ukrainske spesialstyrker også har spilt en avgjørende rolle i angrep mot russiske nektelsesvåpen. Gjennom god etterretning og moderne teknologi har de anvendt angrepsdroner for å bekjempe russisk luftvern. En av hovedårsakene er spesielt kvalifisert dronepersonell som har bidratt til at spesialstyrkene raskt har tilpasset seg russiske mottiltak. I sum har spesialstyrkene bidratt til operasjonelle og strategiske målsetninger gjennom formende- og forstyrrende operasjoner og gjennom å bekjempe høyverdimål på dypet.

Nasjonalt fremheves et strategisk overfall fra Russland som den dimensjonerende trusselen. Johansen og Gråtrud (2018) peker på at spesialstyrkene i et strategisk overfall kan bidra med spesiell rekognosering til støtte for militære og sivile myndigheter, måldataregistrering eller operasjoner mot russiske styrker og direkte aksjoner mot russiske nektelsessystemer. I en studie som ser på norske spesialstyrkers bidrag mellom en utløsning av artikkel 5 og mottak av forsterkninger konkluderer Mattingsdal m.fl. (2024) med at spesialstyrkene er spesielt egnet som sensor og effektor, til å gjennomføre formende operasjoner og til å bekjempe høyverdimål. Mattingsdal m.fl. forklarer at spesialstyrkene som sensor og effektor kan understøtte kraftsamlingen til den konvensjonelle striden. Gjennom formende og forstyrrende operasjoner kan spesialstyrkene skape muligheter for den konvensjonelle styrken. Gjennom selvstendig målbekjempning kan spesialstyrkene bidra til å degradere russisk evne til å føre krig. Felles for både Johansen og Gråtrud og Mattingsdal m.fl. er at de mener at spesialstyrkene skal bidra som sensor og effektor, gjennomføre forstyrrende- og formende operasjoner og bekjempe høyverdimål. Dersom man ser på dette som tre ulike oppgaver er den åpenbare svakheten at spesialstyrkene ikke kan gjennomføre alle disse oppgavene samtidig. Delvis fordi det er naturlig å tenke at oppgavene gjennomføres i ulike deler av stridsfeltet og delvis fordi spesialstyrkenes rolle i de ulike oppgavene vil variere ettersom konflikten skrider frem. En av de doktrinelle egenskapene til spesialoperasjoner er å forstyrre en motstander gjennom angrep mot kritiske kapabiliteter. Russisk logistikk vil fortsette å være et lukrativt mål i en konflikt på grunn av avhengighet av jernbane og et behov for å flytte store mengder med artilleriammunisjon (Kepe, 2023). Doktrinelt bør spesialstyrker konsentreres mot høyverdimål som understøtter operasjonelle og strategiske målsetninger.

Henrik Hovland peker i en artikkel i Aftenposten på at Norge trenger en ny forsvarspolitikk. Han tar til orde for å øke antallet spesialstyrker og endre innretningen til å angripe strategiske mål, blant annet militære ledere og politiske beslutningstakere inne i Russland (Hovland, 2025). På den ene siden bør det stilles spørsmål rundt legaliteten av målrettede angrep på politiske beslutningstakere. Jachec-Neale (2018) viser til at politikere generelt er å betrakte som sivile, men beskriver videre at politikere som har direkte koblinger til de væpnede styrkene som beslutningstaker i visse tilfeller kan regnes som en kombattant. På den andre siden beskriver Hackett og Nagl (2024) russisk kommando- og kontroll som svært sentralisert. De forklarer at dette delvis har med lav treningsstandard og mangel på tillitt. Denne sentraliseringen har vist seg effektiv i defensive operasjonene, men katastrofalt i de offensive operasjonene. Det gjør det vesentlig enklere for spesialstyrkene å forstyrre russisk kommando og kontroll gjennom målrettede angrep mot sambandsnoder, hovedkvarter eller militære ledere. Det er i dag kun luftstyrker og spesialstyrkene som kan bekjempe høyverdimål utenfor rekkevidden av øvrige konvensjonelle styrker.

Robert Dalsjö m.fl. (2019) ved Totalförsvarets forskningsinstitut (FOI) peker på at russiske nektelseskapasiteter kan brukes til å begrense bevegelsesfriheten til luft- og sjøstyrker. Dette vil både redusere luftstyrkenes evne til å angripe høyverdimål, men også sjø- og luftstyrkenes evne til å understøtte landstyrkene. Dersom spesialstyrkene rettes mot russiske nektelsessystemer, vil det bidra til den fellesoperative kampanjen. Et angrep mot nektelsessystemer vil derimot raskt kunne true den russiske andreslagsevnen, hele argumentasjonen bak bastionforsvaret. Et angrep mot nektelsessystemer kan derfor også tenkes å eskalere konflikten. Det er derimot ikke nødvendigvis de militære målene som gir størst effekt. Ukrainas angrep mot russiske oljeraffinerier har bidratt til å redusere kapasiteten med 17% allerede i juli 2024 (Balcaen, 2024). Disse angrepene er med på å svekke den russiske evnen og viljen på et overordnet nivå. En vilje til å bringe kampen til Russland kan også underbygge norsk moral i en eventuell krig. Den viktigste lærdommen er sannsynligvis ikke hvordan spesialstyrker gjennom å bekjempe høyverdimål, men at de kan trenge gjennom russiske nektelseskapasiteter. Observasjonene viser i praksis det Dalsjö m.fl. (2019) beskriver; trusselen fra russiske nektelseskapasiteter er langt fra det ugjennomtrengelige skjoldet som det fremstilles som. De forklarer at selv om kapabiliteten er signifikant så er presisjonen mot mobile mål vesentlig lavere enn stasjonære mål og systemene er sårbare for mottiltak, deriblant gjennom bruken av spesialstyrker.

Omstilling og innovasjon

Ukrainske spesialstyrker har vist seg som endringsvillige og innovative. Livermore (2025) trekker frem de ukrainske spesialstyrkenes tilpasningsdyktighet som kjernen i deres suksess. Han peker blant annet på den raske omstillingen [i kampen mot en overlegen fiende], deres evne til å hurtig ta frem ny teknologi og deres desentraliserte kommando og kontroll struktur som grunnlaget for deres suksess. Av teknologiske nyvinninger spesialstyrkene har tatt i bruk nevnes blant annet bruken av ubemannede systemer, kommersielle satellitter og elektronisk krigføring. Kramer (2024) peker på at ubemannede systemer påvirker alle domener. I luften har ubemannede systemer gått fra en rolle som sensor- og effektor til å være en trussel mot luftfartøy. På land foregår det eksperimentering med ubemannede systemer som plattformer for etterforsyning, evakuering, rekognosering og for kinetiske angrep gjennom våpenmontasjer eller eksplosiver. Til sjøs er ubemannede systemer en sentral del av Ukrainas sjønektelse og har bidratt i angrep mot marinefartøy og marineinstallasjoner. Dette peker på ubemannede systemer som en teknologi spesialstyrkene bør følge med på. Ukraina har også tatt i bruk kommersielle satellitter for etterretningsinnhenting (Larsen, 2024). De bruker det kommersielle satellittsystemet Starlink for å sikre militær og sivil kommunikasjon og for å bidra til strategisk kommunikasjon og bekjempe desinformasjon (Bojor m.fl., 2024). Dette taler for at Norges økende bruk av egne satellitter (Kystverket, 2025) og økende fokus på verdensrommet (Etterretningstjenesten, 2025b) er riktig. Krigen viser også omfattende bruk av elektronisk krigføring, blant annet for å angripe eller beskytte kommunikasjon og navigasjon (Stashevskyi og Bajak, 2022). Dette peker på et behov for å utvikle defensive- og offensive elektronisk krigføringskapasiteter for å støtte oppgaveporteføljen.

Norske spesialstyrker bør være en løypepatrulje for teknologiske nyvinninger i Forsvaret. Rjaanes og Kristiansen (2024) peker på spesialstyrkenes fleksibilitet og tilpasningsdyktighet som grunnlaget for innovasjon. Danielsen og Valaker (2012) trekker i sin studie frem at spesialstyrkene er fleksible, nytter eksisterende teknologi på nye måter og tar i bruk ny teknologi der det trengs. De kombinerer dette med brukerstyrt utvikling, tett samarbeid mellom bruker og utvikler og en flat hierarkis prosjektstruktur. Starling og Marine (2024) beskriver hvordan amerikanske spesialstyrkene fungerer som løypepatrulje for den fellesoperative styrken ved å tidlig ta i bruk ny teknologi, også i strid. Spesialstyrkene kan i samarbeid med nasjonale forskningsmiljøer, allierte og industrien ta frem teknologi som på sikt kan nyttes av Forsvaret som helhet. Påsche (2023) viser til at spesialstyrkene i dag tar frem løsninger innenfor informasjonssystemer, radio, autonomi og kunstig intelligens som på sikt kommer hele Forsvaret til gode. Et eksempel på dette er hvordan spesialstyrkene utviklet FACNAV-systemet (Forward Air Control and Navigation) som utviklet seg til å bli Forsvarets taktiske stridsledelsesverktøy (Danielsen og Valaker, 2012). En viktig del av dette innovasjonsarbeidet er alliert samarbeid. I 2021 undertegnet Regjeringen et bilateralt veikart om spesialstyrkesamarbeid med USA (Hem, 2022). Selv om avtalen i seg selv er gradert, peker dette på et tettere samarbeid med vår viktigste allierte. Norges involvering i innovasjonssyklusen til de amerikanske spesialstyrkene virker å understreke dette poenget (Påsche, 2023).

Oppsummering

Oppsummert må statens oppgave i fredstid være å etablere et forsvar mot terror og hybrid krigføring og motstandsdyktighet under okkupasjon gjennom alliert samarbeid og okkupasjonsberedskap. I alle disse oppgavene kan norske spesialstyrker være en bidragsyter. Sannsynligvis er det sammenfallende oppgaver i forsvar mot terror og forsvar mot hybrid krigføring, som uansett vil være en støtte til sivilsamfunnet. Basert på lærdommene fra Ukraina bør norske spesialstyrker i opptakten til og i de innledende fasene av en konflikt bidra med etterretningsinnhenting og til å kontre russiske spesialstyrker. Deretter bør spesialstyrkene fokuseres mot forstyrrende- og formende operasjoner mot russiske forsyningslinjer for å støtte den konvensjonelle striden og bekjempe høyverdimål som russiske nektelsessystemer, kommando- og kontroll og kritisk infrastruktur på det strategiske dypet for å svekke russisk vilje og evne til krig. Aksepterer man konklusjonen om at spesialstyrkenes oppgaver blir flere vil det være naturlig å tenke seg at spesialstyrkene bør styrkes. Uavhengig av dette er spesialstyrkene avhengig av innovasjon for å løse oppgavene. Spesialstyrkenes innovasjonsmetoder gjør de særlig egnet til å ta frem teknologi for resten av Forsvaret. Deres samarbeid med allierte spesialstyrker, forskningsmiljø og industri gjør de unikt posisjonert for å ta i bruk teknologi som enda ikke er tilgjengelig for den konvensjonelle styrken.

Foto: Torgeir Haugaard / Forsvaret