"The Bomber Mafia": A story set in war

"The Bomber Mafia": A story set in war

. 4 min read

Ole Jørgen Maaø

Norsk historiker og førsteamanuensis ved Luftkrigsskolen i Trondheim.

Andre verdenskrig tar aldri slutt. I hvert fall ikke på bokfronten. Det er mange temaer fra Krigen (med stor K) som fortsatt vekker både interesse, diskusjon, harme, krangel og mere til.

Et av temaene er bombekampanjene mot Tyskland og Japan, og spesielt bombingen av sivile mål. Både britene og amerikanerne ble etter hvert flinke til å brenne fiendens byer og drepe sivile med fullt overlegg og i store mengder. En av de som har vakt oppmerksomhet – og harme – på den fronten i det sisteer den canadiske journalisten og skribenten Malcolm Gladwell. Årsaken er både hans serie «The Bomber Mafia» på hans podcast Revisionist History (hele podcasten anbefales på det varmeste), men også boken som kom ut av akkurat denne podcastserien, med samme tittel.

Årsaken er at mange har ment at Gladwell ikke holder sin historikersti ren. Han dikter, han overdriver, han jobber ikke nok med primærkilder. Noen har til og med hevdet at boken ikke hører hjemme i sakprosadelen av bokhandelen, men heller sammen med fiksjonsbøkene. Andre igjen mener det nærmest er en propagandabok for amerikansk luftmakt. Jeg kan være enig i noe av dette – men bare delvis. Jeg er mer opptatt av at Gladwell har et budskap som jeg mener vi bør lytte til, men mer om det mot slutten.

Gladwells styrke ligger i fortellingen. Han er en ordkunstner og fantastisk historieforteller. Det handler om noen menn – The Bomber mafia – i den amerikanske hærens flyvåpen som før andre verdenskrig mente at man kunne og burde bombe fiendtlige mål fra stor høyde på dagtid med høy presisjon. Og om en instrumentmaker som drømte om å lage noe ingen andre klarte, et bombesikte som sørget for at man traff. Drømmen: High Altitude Precision Bombing. The Bomber Mafia hadde en nærmest usvikelig tro på to ting; 1) ny teknologi, spesielt i form av to ting: The Norden Bombsight, en komplisert teknisk innretning som skulle sørge for at bombene faktisk traff det man siktet på, og bombeflyet B-29 Superfortress, det teknologiske prosjektet amerikanerne brukte nest mest penger på å utvikle under krigen (etter atombomben), og 2) at de var i stand til å analysere seg fram til flaskehalser i fiendens system – spesielt industrien – slik at den presise bombingen kunne ramme fienden der det ville gi mest effekt.

Forutsetningene sviktet

Med ettertidens kunnskap om andre verdenskrig vet vi jo at det ikke var slik det gikk. Gladwell mener at amerikanerne holdt lenge på presisjonsbombingen, men at man til slutt fant ut at man ikke fikk det til, også i Stillehavskrigen. Og at det var med Curtis Le Mays overtakelse av kommandoen over bombeflyene som angrep Japan (i januar 1945) at strategien om presisjon endelig ble forlatt – det var etter det man for alvor begynte å brenne ned de japanske byene, uten å tenke på presisjon eller flaskehalser. Fra da av handlet det om å påføre japanerne smerte ved å brenne byene og drepe sivile. Begge forutsetningene til The Bomber Mafia hadde sviktet; ikke fikk man til presisjon og ikke klarte man å finne flaskehalsene.

Gladwells bok er full av faktiske feil, og han konstruerer motsetninger der de neppe fantes. Trolig tillegger han enkeltpersoner og enkelthendelser altfor sterk betydning også, men det skaper driv i fortellingen. I tillegg hevder han at årsaken til at amerikanerne ønsket å drive med presisjonsbombing var moralsk basert. At det var etikken som drev dem til å satse på denne teorien og denne teknologien. Mens altså britene var skruppelløse og gikk for såkalt områdebombing til og med før krigen.

Men det er faktisk bare tøys. The Bomber Mafia ønsket seg presisjon, men det var ikke noe moralsk fundert argument. Presisjonen skulle føre til at bombingen ble mer effektiv, og føre hurtigere til seier. Det er heller ikke rett at britene var mer umoralske enn amerikanerne før eller for den saks skyld under, krigen. Også britene hevdet før krigen at de slettes ikke skulle angripe sivile mål, og area bombing var noe som ble konstruert under krigen (etter at britene ikke klarte å treffe særlig annet enn «områder»). Det som skjedde med begge de allierte og deres flyvåpen var to større ting; 1) de traff ikke det de siktet på, og 2) de endret moralsk kompass etter hvert som krigen skred fram. Den logiske konklusjonen, om bombeflyene skulle brukes, var at målene måtte bli større.

Læring også for oss?

Og her er det kanskje noe å lære også for oss? Gladwells historiefortelling kan være til hjelp; en må ikke ha så stor tro på ny teknologi at en tror at den framtidige krigen vil endres slik man tror på grunn av denne nye teknologien.

Teknologiens veier er nærmest uransakelige – det går sjelden slik du tror (slik det også er med krig og konflikt i sin alminnelighet). De fleste ting som har blitt ansett som «game-changere» har ikke endret «gamet» i særlig stor grad – og om de har gjort det har det ofte vært på andre måter enn de man forutsatte. Med Gladwells ord, fra bokens mest briljante avsnitt (s. 8-9):

There is something that has always puzzled me about technological revolutions. Some new idea or innovation comes along, and there is obvious to all that it will upend our world. The internet. Social media ... There’s an expectation that because of this new invention, things will get better, more efficient, safer, richer, faster. Which they do, in some respects. But then things also, invariably, go sideways. At one moment, social media is being hailed as something that will allow ordinary citizens to upend tyranny. And then, in the next moment, social media is feared as the platform that will allow citizens to tyrannize one another… How is it that, sometimes, for any number of unexpected and random reasons, technology slips away from its intended path?

Norden bombesikte og etter hvert B-29 Superfortress skulle bli det vi i dag noe forslitt kaller en game-changer. Målene skulle bombes presist fra stor høyde, målene skulle være identifiserte flaskehalser hos fienden, og slik skulle fienden tvinges i kne. Men, man endte altså opp med å slippe bomber fra lav høyde og benytte bombeflyene for å brenne japanske byer, og da hadde man ikke hadde særlig behov for presisjon.

Så får vi se om andre game-changere egentlig forandrer spillet slik vi tror. Jeg er i beste fall tvilende – men tiden får vise!


Denne artikkelen ble først publisert i Luftled 2021-3.

Er du enig/uenig med artikkelen eller har en kommentar? Ta kontakt med redaksjonen og send inn ditt synspunkt. Bruk gjerne style guiden vår.