Tett samarbeid i ubåtjakt i Nord-Atlanteren mellom britiske, amerikanske og norske maritime patruljefly. Britiske og norske kampfly i eskorte til amerikanske Bomber Task Force (BTF) langs norskekysten. Hvilken plass har trilateralt samarbeid mellom USA, Storbritannia og Norge i luftdomenet i tiden som kommer?
Vi har lang tradisjon for å jobbe tett med våre nærmeste allierte, som et komplimenterende aspekt til arbeidet som legges ned i integrering med NATO som sådan. Våre to mest profilerte luftplattformer, kampfly og maritime overvåkningsfly, har begge arbeidet tett med både våre britiske og amerikanske kolleger siden andre verdenskrig. Og under selve krigen fløy jo norske enheter ikke bare integrert i, men som en del av, det britiske luftforsvaret, og det norske Luftforsvaret sprang ut fra det førstnevnte. Legger man i tillegg til kapabilitetene som gjerne forbindes enda mer eksplisitt med allierte forsterkninger, slik som britiske Royal Marines og amerikanske Marine Corps, så tegner det seg et tydelig bilde av spesielt nær samhandling med britene og amerikanerne, våre to nærmeste og viktigste allierte. Dette har altså vært et etablert aspekt ved norsk sikkerhetspolitikk i lang tid, men er nå gjort helt eksplisitt gjennom det som omtales som forsvarskonseptet i inneværende langtidsplan. Forsvarskonseptet består av tre pilarer: Egenevne, bilateral integrering og planer, og NATO-alliansen.
Strategisk samarbeid
Pilaren som dreier seg om nært samarbeid med utvalgte allierte omtales som «våre bilaterale planer for støtte og forsterkning fra nære allierte». Forsvarskonseptet understreker at Norge er «avhengig av operativt samarbeid og forpliktende bilaterale avtaler» for at vi skal få nødvendig og tilstrekkelig støtte hvis det smeller. Videre legges det som et premiss at «behovet og interessen for alliert forsterkning av og tilstedeværelse i Norge øker» ved å pleie dette aspektet ved norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk.[1]
I dette ligger det noen spennende strategiske problemstillinger som vi i Luftforsvaret har godt av å dvele litt ved når vi tenker på hvorfor vi driver med det vi driver med. Et par helt konkrete problemstillinger preger diskusjonene rundt operasjoner i våre nærområder i Forsvarsdepartementet. For det første jobber norske myndigheter aktivt med å opprette og opprettholde et fokus på Nord-Atlanteren og norske nærområder i den sikkerhetspolitiske dialogen med våre allierte. Dette skjer selvsagt i NATO-rammen, der kanskje det mest kjente fremspringet fra norske myndigheter de siste par tiårene er det som omtales som nærområdeinitiativet. Dette var oppsummert en understreking av viktigheten av at NATO gjenoppdaget evnen til kollektivt forsvar av eget territorium. For Norge betød det å aktivt søke en økning i alliert oppmerksomhet mot nord. Men dette ble også overført til den bi-, tri- og multilaterale dialogen som fant sted. Dette betyr at vi søker aktivt å etablere en forståelse for den strategiske viktigheten av vår plassering og våre (nær)områder – den er nemlig ikke selvsagt i en dynamisk og kompleks verden. Vi konkurrerer med områder som brått fikk veldig stort fokus (f.eks. Afghanistan) og områder som på grunn av stormaktsspillet topper listen over strategiske fokusområder (f.eks. Kina og Stillehavsregionen) eller terroristproblematikk og flyktningestrømmer (f.eks. Middelhavet). Oppsummert så søkte vi, og søker fremdeles, at våre nære allierte har et løpende fokus på og forståelse for at våre nærområder spiller en svært viktig rolle for den kollektive, og i forlengelsen av dette deres egen, forsvars- og sikkerhetspolitikk. For det andre, og litt i spenning til det første momentet, så søker Norge å etablere en felles forståelse for de strategiske sensitivitetene om kommer med å operere i våre områder. Disse sensitivitetene har kommet til uttrykk gjennom det som før ble omtalt som «selvpålagte restriksjoner», som nå benevnes «retningslinjer for alliert aktivitet». Vi har altså invitert våre allierte til å øve og trene i nord, men har også lagt klare føringer for innretningen av denne aktiviteten, gitt at man opererer ut ifra norske baser eller havner, eller innenfor norsk luftrom eller sjøterritorium. På mange måter er jo disse to aspektene ved alliert aktivitet i nord selve operasjonaliseringen av norsk sikkerhetspolitikk i Nordområdene. Denne mye omtalte dikotomien mellom avskrekking og beroligelse går nettopp på å invitere til dans, men å aktivt påvirke hvordan og hvor mye det skal svinges. På grunn av viktigheten av å forstå disse sensitivitetene har norske enheter blitt beordret til å delta i en del aktiviteter med våre allierte slik at vi kan ha en faktisk påvirkning på hvordan aktiviteten innrettes. Denne rollen som «deltagende rådgiver» er det viktig at vi forvalter i hele spektrumet av dialog og samarbeid fra det strategiske nivå og ned til det utøvende, taktiske nivået. Og ved å ha en regelmessig, hyppig og tett knytning til våre store og nære allierte så fremstår integreringen troverdig fra et strategisk perspektiv. Så lenge vi klarer å gjennomføre øving og trening med disse nære allierte så tett og integrert som mulig, blir slik aktiviteten en integrert del av avskrekkingen i seg selv.
Et annet aspekt ved denne typen bi- og trilateral interaksjon og integrering er den regionale byggeklossen samarbeidet utgjør i en større, alliert ramme. Koalisjoner bestående av regionale allierte, som kjenner hverandre, hverandres systemer og utstyr, har et fungerende kommando-og-kontroll-system, gjennomprøvde prosedyrer og taktikker og fungerende logistiske løsninger, vil utgjøre et nukleus, en kjerne man kan bygge videre på ved tilførsel av ytterligere ressurser og allierte. Denne regionale tilnærmingen var en del av tankesettet til de tidligere NATO-lederne, der allierte hadde et slags nærområdefokus, med regional planlegging i fokus bundet sammen av tette bi-, tri- og multilaterale bånd. Man ville så bygge videre på det eksisterende regionale styrke- og plansambandet med forsterkninger utenfra den regionale konteksten. De som jobber med planlegging i konteksten av NATO nå vil nikke anerkjennende til disse tankene, og kanskje sågar hevde at ringen nå sluttes i dette aspektet gjennom dagens planleggingsaktiviteter. En slik regional tilnærming med noen få, utvalgte nære allierte vil fungere som en bro mellom den bilaterale pilaren og den allierte pilaren i forsvarskonseptet vårt.
Amerikanerne og US Air Force har over tid vist en økende interesse for og villighet til å sette mer ressurser på å operere i Nordområdene enn de gjorde på 2000-tallet. Dette kommer til syne både gjennom operasjoner med bombefly (BTF) og flere deployeringer med maritime patruljefly til Island og Andøya, men også gjennom sin relativt nye Arctic Strategy.[2]
Britene viser også et økt fokus nordover, blant annet gjennom koalisjonene Joint Expeditionary Force (JEF) og det sikkerhetspolitiske forumet Northern Group. Men også våre britiske venner har satt ord på hva Nord-Atlanteren og Nordområdene betyr for dem gjennom sin egen, ferske arktisstrategi, som ble lansert i Norge i mars 2022.[3]
Begge strategiene vektlegger integrering og samarbeid med nære allierte som en grunnpilar i den helhetlige tilnærmingen til nord.
Det operasjonelle nivå
En grunnforutsetning for spesielt tett trilateral integrering i luftdomenet består av det faktum at for første gang i historien kommer alle tre nasjoner til å benytte samme flytype som grunnstamme i både kampfly- og maritim overvåkningsrollen. Den våkne luftmaktentusiast er selvsagt klar over hvilken rolle disse to plattformene spiller for forsvaret av kongeriket: Kampflyet som det essensielle verktøy for å oppnå og/eller vedlikeholde kontroll over norsk luftrom, og maritime overvåkningsflys særskilte plass i norsk sikkerhetspolitikk og stormaktenes (maritime) strategier i Nord-Atlanteren og i Nordområdene. Sammen så støtter disse to plattformene to hovedaspekter ved forsvaret av regionen vår. Og når Luftforsvaret går fra å operere sine F-35 og P-8 i isolasjon til å fungere som en tett integrert styrke med to store allierte med samme flytyper er vi sammen med ett en formidabel kampkraft.
Når Luftforsvaret går fra å operere sine F-35 og P-8 i isolasjon til å fungere som en tett integrert styrke med to store allierte med samme flytyper er vi sammen med ett en formidabel kampkraft.
Vi skal være en troverdig alliert, som bidrar til videreutvikling av våpensystemer, bringer operativ og relevant kunnskap til torgs, og som viser og beviser forståelse for og integrering gjennom oppdaterte og relevante operative konsepter. Vi er på nett gjennom riktig comms-utstyr med riktig krypto, vi har sensorer og våpen som snakker samme språk i riktig format, og vi forstår hvordan sidemannen tenker enten det er i en F-35 COMAO eller det er to MPA i parallelle area operations. Hovedmomentet for det operasjonelle nivået er akkurat dette, at ved at vi selv er en troverdig alliert man allerede opererer tett integrert med, så er det nærliggende at det er større sannsynlighet for å motta så rask og så god støtte som mulig når behovet oppstår.
Fortrinn med tett integrering
Selve grunnpremisset for å øve og trene på noe i livet er for å mestre det man øver på godt, for å mestre det når det virkelig gjelder, og til og med for å mestre det under vanskelig forhold. Vi øver og trener for å bli flinke på faktiske operasjoner. Noen momenter gjør seg spesielt gjeldende som fordeler ved å ha våre to største og viktigste allierte tett integrert i øving, trening og operasjoner i våre nærområder. Ett av disse er kommando og kontroll (K2). Ved å operere tett sammen går vi opp løypa innen K2: Vi snakker samme «språk» (både faktisk språk og taktisk/teknisk stammespråk), vi blir vant med hverandres operasjonskonsepter og kan til og med utvikle nye sammen, og vi kjenner og er vant med hverandre – alt dette er viktige elementer i å bygge tillit og samhold i en kommandokjede. Et annet moment er geografi. Øver og trener vi regelmessig sammen, enten det er ut fra Lossiemouth, Keflavik, Ørland eller Evenes, så blir vi kjent i hverandres bakgårder. Dette er nyttig i scenarier der amerikanere og briter må operere fremskutt ut fra norske baser, og det er nyttig der nordmenn må operere tilbaketrukket ut fra Island eller Storbritannia. Vi blir kjent med hverandres (og spesielt våre allierte med vår) geografi, topografi, klimatiske og oseanografiske forhold og fenomener. Slikt skal ikke undervurderes for optimal utnyttelse av luftmakten. Fra et litt mer teknisk ståsted ligger det også mye trygghet i å kjenne hverandres baser, infrastruktur og logistiske løsninger. Gjennom tett integrering (og med de riktige third-party-transfer-avtaler på plass…) vil man kunne benytte seg av hverandres våpenlagre, reservedeler, bøyelagre og så videre. Ikke bare har dette potensiale i en form for stordriftsfordeler, men det gir åpenbart en betydelig form for operativ fleksibilitet.
Gjennomføring på det taktisk nivå
Det er mange momenter med taktisk interaksjon med noen få utvalgte allierte man tjener spesielt på. Men jeg ønsker å fremheve et aspekt som kanskje står mer frem enn de fleste andre, og det er informasjonsutveksling. Vi kan godt snakke om informasjonsutveksling i tre dimensjoner, som strekker seg på tvers av krigføringsnivåene. Dimensjonene kan omtales som etterretningsutveksling, kryptointegrasjon, og data link. Etterretningsutveksling er helt avgjørende for sømløs integrasjon på tvers av nasjonaliteter. Har man ikke samme forståelse for situasjonsbildet, både blå og rød side, bryter det tette samarbeidet fort sammen. Eller det vil som et minimum raskt utvikle seg en form for avhengighetsforhold som bryter ned tillit og gjensidig risikoforståelse som partnere er helt avhengige av i skarpe operasjoner. Vi vet at Norge har et tett etterretningssamarbeid både med USA og med Storbritannia, og alt ligger til rette for tett samarbeid innen informasjonsdomenet i anvendelsen av luftmakt. Krypto, altså hvordan vi koder våre informasjonssignaler, er helt grunnleggende for alliert samarbeid. Og det finnes en rekke «nivåer» av krypto, i den forstand at man har NATO-krypto, der alle er med, og nasjonal og bilateral krypto, der kun nasjonale enheter eller våre nærmeste allierte er med på leken. Med et tett etterretningssamarbeid til grunn vil regelmessig og tett trilateralt samarbeid mellom våre nye F-35, P-8 og andre enheter kunne kommunisere så tett og godt som de er ment å gjøre. Og så er det selve data linken. Dette er sanntids informasjonsutveksling av et omforent situasjonsbilde. Det kan være utveksling av rå sensordata, og det kan være utveksling av en prosessert og definert taktisk trussel. Nå er våre to primære, nye luftplattformer utstyrt med de data linker som kommer ut av det utviklingssamarbeidet som begge flytyper springer ut ifra. Men begge plattformer kan utveksle med andre flytyper og overflateenheter som er hakket mer spesielle, og da gjelder det å være i stand til å kommunisere på rett kanal og på rett link. Da må våre plattformer utstyres eller oppgraderes til riktig link, og innpass i slik interaksjon baseres på særskilt tett og tillitsfullt samarbeid over tid.
Tett trilateralt samarbeid med våre viktigste allierte fremstår svært viktig, det er kanskje til og med en forutsetning, for utvikling av troverdig norsk luftmakt for forsvaret av Norge.
Disse dimensjonene innen informasjonsutveksling fremstår som helt avgjørende både for optimal utnyttelse av egen plattform, men også avgjørende for å oppnå operative synergier først i en engere krets av trilaterale partnere, og så videre i en større koalisjon av allierte
Tett trilateralt samarbeid med våre viktigste allierte fremstår svært viktig, det er kanskje til og med en forutsetning, for utvikling av troverdig norsk luftmakt for forsvaret av Norge. Luftforsvaret har mye å tjene på, men også mye å bidra med inn i, et slikt prioritert samarbeid. I tillegg til selve fagutviklingen vi tar del i, vil vi være en premissleverandør til våre største og viktigste alliertes tilnærming til være egne nærområder. Det tar trilateralt samarbeid med US og UK i luftdomenet inn som en styrkende faktor i norsk sikkerhetspolitikk.
Kilder
[1] Prop 14S (2020-2021), Evne til forsvar – vilje til beredskap. Langtidsplan for forsvarssektoren, s.25-26
[2] Arctic Strategy, the Department of the Air Force, 2020.
[3] The UK’s Defence Contribution in the High North, Ministry of Defense, 2022.
Foto: Forsvaret
