You've successfully subscribed to Stratagem
Great! Next, complete checkout for full access to Stratagem
Welcome back! You've successfully signed in.
Success! Your account is fully activated, you now have access to all content.
Tysk trussel mot Norge

Tysk trussel mot Norge

. 4 min read

I motsetning til hva som er den vanlige oppfatningen, hadde fagmiljøer i Hæren og Marinen identifisert og konkretisert en tysk trussel mot Norge lenge før 9. april 1940. Riktignok hadde ingen sett for seg noe som minnet om operasjon Weserübung i målsetning og omfang. Det trusselbildet hvor Tyskland hadde sentral plass ble utviklet i militære kretser med innsikt i strategi, mens ingen i regjeringen eller den øverste forsvarsledelsen så på trusselen som aktuell i sin mest dramatiske form, nemlig et tysk marinestøttepunkt på norskekysten. «Regjeringen stolte på England», som kommanderende general Kristian Laake forklarte etter krigen. Så lenge Royal Navy behersket Nordsjøen var Norge trygt, var flertallsoppfatningen helt fram det tyske angrepet.

Et utbredt syn har vært at trusselvurderinger og krigspolitikk i Norge var farget av offiserenes høyreorienterte preferanser. At mange militære tilhørte høyresiden er velkjent, men det er ikke riktig at den strategiske tradisjon som hadde blitt utviklet etter 1905 var betinget av ideologiske eller politiske forhold. Det var snarere slik at den strategiske tenkningen ble betraktet som et strengt fagmilitært anliggende og at analytikerne hadde liten evne til å forstå hvordan politikken preget den militære tenkningen i autoritære land, blant annet i form av ekspansjonisme. Men for de norske offiserene var strategien i all hovedsak bestemt inn av objektive kriterier og målbare faktorer som militære kapasiteter, kommunikasjoner, klima og geografi, ikke av ideologiske og politiske ambisjoner. Det var heller ikke slik at spørsmålet om Norges plass i tysk strategi var noe nytt tema. Helt siden århundreskiftet hadde spørsmålet vært diskutert i politiske, diplomatiske og militære kretser. Riktignok hadde det ligget i ro etter første verdenskrig, men ble satt på agendaen igjen da Tyskland trådte inn på den internasjonale arena som aggressiv og destabiliserende stormakt på 1930-tallet. Sett i ettertid, var det en svakhet ved norsk strategisk tradisjonen at den ikke tydeligere så sammenhengen mellom militære og politisk-ideologiske forhold.

For oversiktens skyld kan vi behandle forestillingen om en tysk trussel under tre sammenvevde, men separate overskrifter. De hang sammen strategisk, men ville arte seg ulikt som krisehåndteringstilfeller for nøytralitetsvernet. For det første ble det antatt at Tyskland ville gå langt i å forsvare sin folkerettsbaserte adgang til uskyldig gjennomfart i nøytralt farvann under en britiske blokade, noe som lett kunne føre til konfrontasjoner mellom britiske, tyske og norske marinestyrker. I forlengelse av dette ville Tyskland, for det andre, søke å sikre tilførslene av råvarer fra Skandinavia til sin industri, blant annet svensk jernmalm. Dersom britene forsøkte å stanse denne trafikken, måtte det også føre til konfrontasjoner. Disse tyske målsetningene var først og fremst defensive for å beskytte økonomien. Det er i denne sammenheng viktig å minne om at det ikke fantes bilaterale konflikter mellom Norge og Tyskland som kunne tenkes å være krigsårsak. Norge hadde århundrelange og nære forbindelser til den tysktalende verden på sentrale samfunnsområder som handel, bergverk, utdannelse, forskning, kirke og åndliv. Det var spesielt geografien og den lange kysten som skapte utfordringer for Norge.

I forlengelse av de to første punktene, mente for det tredje noen at Tyskland kunne se seg tvunget til å erobre et støttepunkt i Norge for å forbedre sin sjøstrategiske stilling. Geopolitikk – «læren om politikkens avhengighet av geografien» – som nøkkelen til å forstå Tysklands forhold til andre stater, ikke nazistisk ekspansjonisme, var en utbredt oppfatning i militære miljøer. Læren var utviklet av Karl Haushofer og inspirerte nazistenes krav om et større Lebensraum. Noe som måtte få konsekvenser for Norge var at Tyskland under en britisk nordsjøblokade bare kunne nå fram til verdenshandelens hovedveier på to måter, enten via havnene i Nord-Frankrike eller langs norskekysten. Første alternativ hadde mislyktes under første verdenskrig. Derfor mente enkelte i Forsvaret i 1930-årene at det andre alternativet ville bli prøvd i neste krig.

Generalstabssjef Otto Ruge var blant dem som delte dette synet. Han var dessuten den som trakk den mest dramatisk konklusjonen når han viste til de siste årenes politiske og teknologiske utvikling. For det første kunne totalitære stater i det skjulte planlegge og gjennomføre strategiske overfall – l’attacque brusqée eller Blitzkrieg – uten innblanding fra nasjonalforsamlinger eller opinionen. Strategiske overfall kunne nå kombineres med et annet av strategiens klassiske konsepter, nemlig angrepskrig på fastsatt frist – la guerre à échéance. For det andre, og det som virkelig var bekymringsfullt, var at den militærteknologiske utviklingen hadde gjort disse operasjonskonseptene langt mer effektive, noe som hadde gjort det fjerntliggende Norge mer eksponert for aggresjon. Den nye situasjonen var bakgrunnen for at representanter for hæren tok opp problemet med de politiske myndighetene og informerte offentligheten om det.

På den lange og svingete veien mot Weserübung er admiral Wolfgang Wegeners studie Die Seestrategie des Weltkriegesfra 1927 en viktig milepæl. På bakgrunn av erfaringene fra første verdenskrig gjennomlyste han Tysklands sjøstrategiske problem, men framfor alt presenterte han sin løsning på det. En ny britisk blokade, mente han, ville igjen ta kvelertak på tysk økonomi ved å utestenge den fra verdenshandelen. Wegener pekte på hvordan Tyskland kunne åpne «die Tür zum Atlantik» ved å etablere støttepunkter for marinen i Danmark og Norge. I en slik situasjon var det i følge Wegener meningsløst å møte en britisk blokade med en defensiv strategi. Tyskland måtte i stedet gå offensivt til angrep på britiske sjøforbindelser og blokadetiltak.

Det kunne best gjøres ved å ta støttepunkter i Danmark, Norge, på Færøyene og Grønland. Da ville den tyske marinen kunne utfordre britenes sjøkontroll og dermed provosere fram en åpen konflikt. Problemet for Tyskland var at britiske interesser ville være tilstrekkelig ivaretatt så lenge den tyske marinen var lukket inne i baseområdene ved Kiel-Holtenau og Wilhelmshafen. I tråd med tradisjonen fra Alfred Tirpitz, mente Wegener at en fortsatt defensiv sjøstrategi bare ville tjene britene.

Wegener pekte på det enkle faktum at «sjømakt» er et produkt av flåte og geografisk posisjon, hvor én faktor vanskelig kunne kompensere for den andre. Den innelukkede posisjonen til flåten gjorde at Tyskland var en svekket sjømakt, som en moderne krigsmarine ikke kunne kompensere for. En offensiv strategi som omfattet Danmark og Norge kunne endre på dette. I enkelte militære miljøer i Norge ble Wegener studert inngående og forstått som et klart signal om at Tyskland representerte en trussel mot Norge lenge før Hitler kom til makten i 1933. I kjølvannet av maktovertakelsen oppsto det enda større uvisshet om tysk utenrikspolitikk.

Denne forståelsen for Tysklands sjøstrategiske problem lå under flere militære tiltak på norsk side i årene før krigsutbruddet. I 1937 hadde den første fellesøvelsen mellom Hæren og Marinen i mellomkrigstiden som scenario at Tyskland ville erobre et støttepunkt et sted på Sør-Vestlandet. Under Tsjekkoslovakia-krisen i september året etter ga generalstaben ordre om å iverksette mibiliseringsordningens forberedende tiltak i landsdelen. Kommanderende admiral foreslo likeledes å holde tilbake årets øvingsstyrke i marinen. Tanken bak var klar: En konflikt som involverte Tyskland kunne raskt få konsekvenser for Norge. Dette var det nærmeste norske militære kom et realistisk krigsscenario før 1940, men var temmelig langt unna det virkelige Weserübung.


Foto: Madeleine Skogstad / Forsvaret


Er du enig/uenig med artikkelen eller har en kommentar? Ta kontakt med redaksjonen og send inn ditt synspunkt. Bruk gjerne style guiden vår.