I et internasjonalt sikkerhetspolitisk perspektiv er Norge en liten brikke. Selv med et økt forsvarsbudsjett havner Norge ganske langt nede på listen både internt i NATO og i verdenssammenheng. Det er derimot ikke ensbetydende med at Norge ikke kan bidra til det internasjonale felleskapet. Norge har flere militære kapasiteter med signifikant slagkraft, herunder er blant annet spesialstyrker.[1] I denne artikkelen skal jeg argumentere for hvordan norske spesialstyrker ytterligere kan øke sin militære kapasitet ved å bruke kvinner i profesjonelle operative roller i større grad enn hva som er dagens praksis. Det har i det siste vært en del diskusjon om kvinners introduksjon til militære enheter, men diskusjonen har til nå hatt et for snevert fokus. Hoveddelen av akademiske studier gjort på dette område fokuserer på likestilling. Dette gjelder også den offentlige debatten. Det er ingen tvil om at likestilling i forsvaret er viktig, og akademisk forskning og debatten i offentlige fora bør reflektere dette. Derimot bør militær kapasitet ikke neglisjeres. Det finnes få publiseringer som undersøker på hvilken måte kvinner kan bidra til å øke kapasiteten til en militær enhet. Et moderne forsvar bør undersøke hvordan kvinner i spesialiserte operative enheter kan bidra til å løse fremtidens utfordringer på best mulig måte.
I likhet med spesialstyrkene til andre NATO-land har norske spesialstyrker tre overordnede oppgaver; Special Reconnaissance (SR), Direct Action (DA) og Military Assistance (MA). Jeg vil hovedsakelig ta for meg SR i denne artikkelen, med fokus på det urbane domenet. Artikkelen er basert på en kvalitativ studie gjennomført i samarbeid med norske spesialstyrker. Studien undersøkte hvordan introduksjonen av kvinner i operative SR-roller kan øke den militære kapasiteten til urban SR.[2] Det er per dags dato ingen permanente profesjonelle kvinnelige operatører i Forsvarets Spesialstyrker (FS).
For første gang i historien bor flertallet av verdens befolkning i urbane områder. Den globale urbaniseringen vil trolig øke eksponentielt, og det er forventet at verdens befolkning vil øke med tre milliarder innen 2050. I nær fremtid vil to tredjedeler leve i byer. Dette vil bringe med seg sikkerhetspolitiske utfordringer.[3] Bruken av spesialstyrker, med deres høye presisjon og lave signatur, vil være kritisk for å håndtere disse utfordringene på en god måte. Norge vil kunne bidra med kompetanse og militære kapasiteter, som igjen vil være med å forvalte norske interesser i internasjonal sammenheng. En måte norske spesialstyrker ytterligere kan øke sin kompetanse er ved å introdusere kvinnelige SR operatører. Spesialoperasjoner vil i fremtiden primært skje i urbane områder, og for å operere effektivt i slike områder er det essensielt å kunne blande seg inn og representere mangfoldet i befolkningen i operasjonsområdet.[4] I likhet med flertallet av andre spesialstyrker i verden, er norske spesialstyrker mannsdominert, spesielt på operatørnivå. Dette er ikke fordi det er lukket for kvinner, men fordi seleksjonsprosessen er lagt opp på en måte som gjør at det er utrolig vanskelig for kvinner å bestå de fysiske kravene som stilles. Det er så langt ingen kvinner som har gjennomført og bestått seleksjonsprosessene til de operative avdelingene i norske spesialstyrker, henholdsvis marinejeger og spesialjeger. Sannsynligvis finnes det kvinner i Norge som har potensiale til å klare dette i fremtiden, men det vil aldri være i et antall som har betydning for den militære kapasiteten. Dette er gjeldende så lenge det bare finnes én samlet seleksjonsprosess som utdanner operatører til å håndtere hele spekteret av spesialoperasjoner.
De nåværende rollene som spesialjegere og marinejegere fyller er svært viktige, og det er nødvendig med høye fysiske krav for å selektere operatører som er kapable til å løse de oppdragene som de vil bli satt til i fremtiden. Disse kravene bør således ikke senkes. Et alternativ er derimot å opprette ytterligere operative stillinger som har et seleksjonsløp tilpasset til de oppgavene som en fremtidig operatør skal løse. En operatør som skal jobbe med urban SR trenger ikke nødvendigvis kunne gå like langt og bære like tungt, som en spesialjeger eller marinejeger skal og må kunne. Det å opprette en slik stilling vil naturligvis føre med seg en del økonomiske kostnader og strukturelle endringer, så da kan man jo spørre seg hvorfor dette er nødvendig? Det finnes allerede spesialjegere og marinejegere som kan drive med både SR, MA og DA, hvorfor er det da fornuftig å bruke tid og resurser på å innføre en ny spesialisert stilling?
Kulturell tilgang
Det er tre gode grunner til at en urban SR stilling med seleksjonskrav som kvinner kan tilfredsstille er fordelaktig; kulturell tilgang, psykologisk tilgang, og en økt evne til naturlig å blande seg inn i urbane situasjoner. Det er mange tenkelige situasjoner hvor kvinner kan få en unik tilgang til informasjon. Den mest åpenbare situasjonen er i land som av religiøse eller kulturelle normer er kjønnssegregerte. Kun kvinnelige operatører kan interagere med den kvinnelige delen av befolkningen i slike land, i alle fall hvis man ønsker å respektere kulturen i operasjonsområde. Det er nødvendig å opprettholde respekt og tillit hos lokalbefolkningen for å tilrettelegge for god informasjonstilgang. Uten kvinnelige operatører vil man således ekskludere seg selv fra halvparten av befolkningen, og dermed halvparten av informasjonen som potensielt er tilgjengelig. Norske spesialstyrker har derfor hatt med kvinner i midlertidige stillinger på oppdrag i kjønnssegregerte land, men disse kvinnene har returnert til sine vanlige jobber etter endt deployering. Problemet med dette er at det da vil være nødvendig med en opplæringsperiode i forkant av hver deployering, hvilket er tidkrevende og tungvint. Det fører også til en økt beredskapstid siden man ikke har operatører klare ved behov. Videre fører det til at viktig erfaring og kunnskap fra gjennomførte oppdrag vil gå tapt når oppdraget er fullført, i stedet for at denne erfaringen og kunnskapen blir værende og akkumuleres i avdelingene. En av de viktigste måtene en militær avdeling forbedrer seg på er ved å lære av tidligere oppdrag.[5]
Psykologisk tilgang
Kvinnelige SR operatører vil kunne skape en annen psykologisk tilgang enn det mannlige kan, og således skaffe informasjon som en mannlig operatør alene ikke vil kunne få tilgang til. Kvinner og menn møter hverandre på forskjellig måte, og således vil informasjonen man kan få tilgang til også være annerledes. En potensiell kilde vil respondere forskjellig på en mannlig og kvinnelig operatør, uavhengig av kildens kjønn. I enkelte situasjoner vil en kvinnelig operatør få en psykologisk tilgang til en kilde og således innhente informasjon som en mannlig operatør ikke vil kunne innhente.[6]Effekten av kvinnelige operatører ved menneskelig innhenting er relativt velkjent innenfor informasjonsinnhenting.[7] Den psykologiske effekten er gjeldende i land som er kjønnssegregerte så vel som i land som er ikke er det. Derav vil en kvinnelig operatør bli oppfattet som mindre mistenkelig og truende, og således lettere kunne få en god kontaktetablering på menneskelig nivå med en potensiell kilde. Dette var noe var grunnen til at det amerikanske forsvaret opprettet Female Engagement Teams (FETs) og Cultural Support Teams (CSTs), nettopp fordi de trengte å skape mulighet for både de konvensjonelle styrkene og spesialstyrkene til å interagere med den kvinnelige delen av befolkningen. Grunnet høy risiko og relativt lav kapasitet til selvforsvar, ble disse enhetene begrenset i måten de kunne operere.[8] Behovet for kvinnelige SR operatører som kan håndtere ulike typer risiki blir dermed tydelig.
Lavere signatur
Mennesker er avhengige av kognitive snarveier og stereotypier for å håndtere og analysere informasjonsmengden man blir disponert for i hverdagen. Dette gjør at menneskelig dømmekraft og persepsjon er subjektiv og feilbarlig. Mennesker bedømmer sannsynlighet og oppfatter nye situasjoner ut i fra hvor representativ den situasjonen er i forhold til en eksisterende stereotypi. Ofte vil denne stereotypien være forankret i erfaringer og tidligere kunnskap.[9] Dette betyr at sannsynligheten for at en kvinne vil bli oppfattet som en trussel og dermed bli kompromittert er lavere enn for en mann, som i større grad passer stereotypien til en spesialoperatør. En patrulje bestående av både menn og kvinner, eller bare kvinner, vil i enkelte situasjoner kunne operere i urbane områder med lavere signatur sammenliknet med en ren mannlig patrulje.[10]Satt på spissen vil et par bestående av en mann og en kvinne, eller en gruppe med kvinner, tiltrekke seg mindre oppmerksomhet i enkelte urbane situasjoner sammenliknet med en gruppe veltrente og rufsete menn i operative turklær. Dette virker kanskje som et flåsete eksempel, men faktum er at mange av dagens spesialoperatører passer godt inn i denne homogene gruppen som representerer den eksisterende stereotypien til en spesialsoldat. En tidligere studie av amerikanske spesialstyrker konkluderte med at en integrering av kvinner førte til økt effekt ved menneskelig informasjonsinnhenting. Studien viste at kvinnelige operatører kunne operere mer naturlig i spesifikke miljøer og situasjoner, og dermed øke informasjonstilgangen.[11] Ved å øke evnen til å operere i bebodde områder uten å tiltrekke seg oppmerksomhet, vil norske spesialstyrker få en bredere verktøykasse hva gjelder urban SR.
Nåværende versus nødvendig kapasitet
De nødvendige ferdighetene for å effektivt bedrive urban SR er komplekse og varierte. Spørsmålet er hvor mange av disse ferdighetene som er kjønnsavhengige? Ved ferdigheter som krever veldig høy fysisk utholdenhet og styrke vil menn generelt sett ha høyere potensiale enn kvinner.[12]Det er derfor naturlig å konkludere med at i slike ferdigheter vil mannlige operatører prestere bedre enn kvinnelige operatører. Derimot er det ikke så mange ferdigheter som krever fysisk styrke eller utholdenhet utover det kvinner har potensiale til å mestre. Innenfor de typiske militære disiplinene antyder forskning at ferdighetsnivået avgjøres av trening, snarere enn kjønn.[13]Når det kommer til enkelte sosiale egenskaper vil kanskje kvinner generelt sett ha høyere potensiale enn menn, for eksempel i forhold til å oppfatte og forstå følelser hos andre mennesker.[14]
Spørsmålet er da hvilke av disse egenskapene som er viktigst for urban SR, og videre hvordan kvinner vil påvirke disse egenskapene innad. Høy grad av fysisk styrke og utholdenhet hos en SR operatør er åpenbart viktig, men hvor høyt er høyt nok? Fysisk kapasitet er ikke et mål i seg selv, men et middel for å kunne løse et oppdrag på en god måte. Flere av NATOs og Norges hovedtrusler eksisterer innenfor domenet som omfatter gråsonekonflikter og hybrid krigføring.[15] I denne typen krigføring vil blant annet SR-kapasiteten til norske spesialstyrker være et viktig virkemiddel.[16] I dagens og fremtidens SR operasjoner vil trolig ikke de fysiske kravene være så høye at en topptrent kvinne ikke kan tilfredsstille dem. Derimot vil egenskaper som evnen til å skape informasjonstilgang og operere skjult i urbane strøk være mer sentrale. Det er derfor nyttig for norske spesialstyrker å viderebygge og forbedre disse egenskapene, både med tanke på nasjonalt forsvar og Norges posisjon internasjonalt i NATO.
Utfordringer med å introdusere kvinner
Selv om en introduksjon av kvinner kan skape nye muligheter, vil det også føre med seg utfordringer. Stillingshjemlene i norske spesialstyrker er ikke ubegrenset, og med mindre det innvilges flere stillinger vil en introduksjon av kvinnelige operatører gå på bekostning av antallet mannlige. Det er forståelig at dette skaper skepsis og motvilje hos enkelte. En mannlig operatør som kan løse hele spekteret av spesialoperasjoner vil ofte bli prioritert foran en kvinne som kan løse et gitt sett oppdrag i SR domenet, selv om disse oppdragene kanskje bare kan løses med kvinner. Dette er en logisk og rasjonell begrunnelse for at det ikke prioriteres å opprette stillinger som kvinnelige operatører kan fylle. Derimot trenger ikke en introduksjon av operative kvinnelige operatører være omfattende i antall stillinger, mye er gjort med en liten tropp med 10-15 operatører. Norske spesialstyrker utgjør ganske få operative stillinger totalt sett, så selv et lite antall kvinnelige operatører vil kunne utgjøre en stor forskjell.[17]Det virker som en fornuftig prioritering av ressurser å undersøke hvordan en slik introduksjon kan gjøres på best mulig måte.
Historisk sett har noe av identiteten til spesialstyrkene vært knyttet til at det er for fysisk tøft for kvinner, og de fleste menn. Dette har sammen med andre faktorer vært viktig for å skape en sterk enhetsfølelse og høy grad av effektivt internt samarbeid, hvilket er helt essensielt for en spesialavdeling. Det er mulig at en introduksjon av kvinner til disse miljøene vil svekke denne enhetsfølelsen og samarbeidet, og dermed svekke avdelingene. Forskningen innenfor dette feltet indikerer derimot at så lenge de kvinnelige operatørene blir oppfattet som kompetente og fullstendige medlemmer av avdeling, vil ikke en introduksjon føre til en slik reduksjon. Det er hovedsakelig tre faktorer som avgjør i hvilken grad kvinnelige operatører vil bli akseptert i en spesialavdeling; faktisk og oppfattet evne til å gjennomføre lagets oppgaver, de andre lagmedlemenes åpenhet for å introdusere kvinner, og den interne ledelsens tiltak for å fremme en integrering.[18]Den interne villigheten og forståelsen for at kvinner kan øke avdelingens kapasitet vil også være avgjørende for en vellykket introduksjon. Selv om en introduksjon av kvinner i noen tilfeller vil møtes med initiell motstand, viser forskning at enhetsfølelse og samarbeid kan opprettholdes i de militære avdelingene.[19]
Det finnes flere forestillinger om hvorfor kvinner ikke passer inn i spesialavdelinger, for eksempel at en kvinnelig soldat ikke vil kunne bære ut en mannlig soldat som blir såret i strid. Selv om dette er riktig i noen situasjoner, stopper ikke det spesialavdelinger i å ta andre personer som heller ikke innehar denne kapasiteten med ut på oppdrag. Det brukes for eksempel tolker, medisinsk personell, og lokale kjentfolk, uavhengig av om de kan redde en mannlig kollega eller ikke. I stedet for å fokusere på det en kvinnelig operatør ikke kan gjøre, virker det mer fornuftig å fokusere på hva de faktisk kan gjøre. De fleste utfordringer kan møtes med mottiltak. I forhold til eksempelet brukt over kan det kompenseres for ved hjelp av eksfiltrasjon og uthentingsmuligheter eller andre sikkerhetstiltak egnet for flerkjønnede patruljer.
Konklusjon
Selv om det rettes en del oppmerksomhet på kvinner i forsvaret og spesialstyrker, er fokuset i for liten grad rettet mot hvordan kvinner kan bidra med å øke den militære kapasiteten til en enhet. I denne artikkelen har jeg argumentert for at en introduksjon av operative kvinnelige SR-operatører kan øke den militære kapasiteten til norske spesialstyrker. Gjennom en unik kulturell og psykologisk tilgang, samt økt evne til å operere med lavere signatur i urbane områder, vil kvinnelige spesialoperatører tilby norske spesialstyrker en bredere verktøykasse for å håndtere et fremtidig trusselbilde. Seleksjonskravene for de eksisterende operative enhetene i norske spesialstyrker bør ikke endres, men muligheten for å opprette et lite antall ytterligere stillinger som kan fylles av kvinnelige SR-operatører bør undersøkes. Spesifikt hvordan en slik introduksjon kan gjennomføres bør utredes av Forsvarets Spesialstyrker, slik at det kan gjøres på best mulig måte og uten av det interne samholdet blir svekket.
Foto: Soldat fra jegertroppen på urban OP (Forsvaret)
[1] Mellingen, 2010.
[2] Sunde & Kristiansen, 2018.
[3] Buhaug & Urdal, 2013.
[4] Kilcullen, 2013.
[5] Sunde & Kristiansen, 2018.
[6] Kristiansen, 2017.
[7] Mora & Welch, 2012.
[8] Gasca, et. al., 2015.
[9] Tversky & Kahneman, 1974
[10] Sunde & Kristiansen, 2018.
[11] Gibbons et al., 2018.
[12] Szayna et al., 2016; Manninger, 2008.
[13] Rones & Steder, 2017.
[14] Haring, 2013.
[15] Moon, 2018.
[16] Steder et al., 2018. s.6-14.
[17] Sunde & Kristiansen, 2018.
[18] Szayana et al., 2016.
[19] Gibbons et al., 2018.
Bibliografi
Berg-Knutsen, E. & Roberts, N. (2015). Strategic Design for NORSOF 2025. NPS technical report. NPS-DA-15-001. Hentet fra: https://www.ffi.no/no/Publikasjoner/Documents/NORSOF%202025.pdf
Eriksson, G. & Pettersson, U. (2017). Special Operations fra a Small State Perspective: Future Security Challenges. Switzerland: Palgrave Macmillan.
Försvarsmakten (2018). Underrättelseoperatör . Hentet fra:https://jobb.forsvarsmakten.se/sv/utbildning/befattningsguiden/underrattelseoperator/
Gasca, F., Voneida, R., & Goedecke, K. (2015). Unique Capabilities of Women in Special Operations Forces. Special Operations Journal, 1(2), 105-111.
Gibbons, D., Nelson, A., & Suchan, J. (2018). Integrating men and women within Naval Special Warfare combat teams (pp. 164-182). In Ben-Ari, E., Turnley, J. G. & Michael, K. Special Operations Forces in the 21st Century: Perspectives fra the Social Sciences. Routledge: London.
Haring, E. L. (2013). What women bring to the fight.Parameters issue 43. A. Carlisle PA: US Army War College. Hentet fra: http://ssi.armywarcollege.edu/pubs/parameters/issues/summer_2013/3_haring_article.pdf
Joint Publication (JP) 3–05 (2014) Special Operations. Washington, DC: Chairman, Joint Chiefs of Staff.
Kristiansen, M. (2017). Women: A NATO Special Operations Forces Force Multiplier, Small Wars Journal. Hentet fra: http://smallwarsjournal.com/jrnl/art/women-a-nato-special-operations-forces-force-multiplier-1
Kilcullen, D. (2013). Out of the Mountain: The Coming Era of the Urban Guerilla. London: Hurst & Company.
McRaven, W. H. (1996). Spec ops: case studies in special operations warfare: theory and practice. Novato, CA: Presidio Press.
Mellingen, K. (2010). Strategic Utilization of Norwegian Special Operations Forces.
Master’s thesis, Naval Postgraduate School. Hentet fra: http://www.dtic.mil/dtic/tr/fulltext/u2/a524701.pdf
Moon, M. (2018). NATO Special Operations Forces in the Modern Security Environment.NATO Parliamentary Assembly, Defence and Security Committee. (Draft Report) Hentet (27.06.18) fra: https://www.nato-pa.int/download-file?filename=sites/default/files/2018-04/2018%20-%20NATO%20SPECIAL%20OPERATIONS%20FORCES%20-%20DRAFT%20REPORT%20MOON%20-%20064%20DSCFC%2018%20E.pdf
Mora, D. J. & Welsch, J. P. (2012). Behind Closed Doors: Sex, Love and Espionage: They Honeypot Phenomenon. American Military University. Hentet fra: https://www.researchgate.net/profile/James_Welch2/publication/257265947_Behind_Closed_Doors_Sex_Love_and_Espionage_The_Honeypot_Phenomenon/links/02e7e524bf48fa5969000000.pdf
NATO (2017).Defense Expenditure of NATO countries (2010-2017). PR/CP(2017)111. Brussels: North Atlantic Treaty Organisation.
Rones, N. & Steder, F.B. (2017). «Herregud, skal troppen ha bare jenter?» En evaluering av Jegertroppen ved Forsvarets spesialkommando (An evaluation of the Female SR platoon in NORSOC). Norwegian Defence Research Establishment (FFI). Hentet fra: https://www.ffi.no/no/Rapporter/17-16485.pdf
Sunde, F.J. & Kristiansen M. (2018) Defying Stereotypes: the untapped potential of integrating female reconnaissance operators to small state NATO SOF. Small Wars Journal. Hentet fra: https://smallwarsjournal.com/jrnl/art/defying-stereotypes-untapped-potential-integrating-female-reconnaissance-operators-small
Steder, F. et al. (ed) (2016). Countering hybrid warfare: The best uses of SOF in a Pre-article V scenario. Published online by CTX and FFI. Hentet fra: https://www.ffi.no/no/Publikasjoner/Documents/CTX_Countering%20Hybrid%20Warfare.%20The%20best%20use%20of%20SOF%20in%20a%20pre-article%20V%20Scenario.pdf
Szayna, T., Larson, E., O’Mahony, A., Robson, S., Schaefer, A., Matthews, M., Welser, W. (2016). Considerations for Integrating Women into Closed Occupations in the U.S. Special Operations Forces. RAND Corporation. Hentet fra https://www.rand.org/pubs/research_reports/RR1058.html
Tversky, A., & Kahneman, D. (1974). Judgment under uncertainty: Heuristics and biases. Science, 185(4157), 1124-1131.
Westberg, A. (2016). To See and Not to Be Seen: Emerging Principles and Theory of Special Reconnaissance and Surveillance Missions for Special Operations Forces. Special Operations Journal, 2(2), 124-134.
