Systemtenkning i komplekse operasjoner

[…] the solution to the “enigma of war” is that no such enigma exists. […] [Humans] can resort to co-operation, competition or conflict, strategies they variably mix, depending on [the situation]. - Dr. Azar Gat, War in Human Civilization

[W]ar is the worst imaginable way to create larger, more peaceful societies, [but] it is pretty much the only way humans have found. - Dr. Ian Morris, War! What is it Good for?

I 2006-08 gikk jeg Befalskolen for Etterretning og Språk. Hele utdanningsløpet på skolen dreier seg om å forstå og predikere andre individer, institusjoner og samfunn. I samme periode var Norges engasjement i Afghanistan under rask opptrapping. Jeg husker etterretningsutdanningen som preget av oppfattelsen av at krig hadde endret seg til noe nytt. Før leksjoner presenterte eldre instruktører seg ofte nesten unnskyldende som «kalde krigere», med henvisning til at deres forståelse av krig nå var utdatert.

Da jeg i 2009 skulle deployere til Afghanistan for første gang, ble refrenget av «annerledeshet» videreført. Områdebriefer beskrev Afghanistan med undertonen at det var et nærmest uforståelig komplekst «bakvendtland», der den minste feil kunne ødelegge for oppdraget. Den pashtunske æreskodeksen, pastun wali, og stadig skiftende slektsallianser og blodhevn ble omtalt mer som eksotiske kulisser enn et strategisk landskap vi kunne påvirke. Gjennom det hele undret jeg over at ingen tok opp de åpenbare parallellene med norsk historie, særlig som nedtegnet i Håvamål og Snorres kongesagaer. Eventuelt likhetene med Tredveårskrigen i Europa. Afghanistans situasjon innen variabler som analfabetisme, fattigdom, institusjonell umodenhet, blant mye annet, indikerer at disse likhetene verken er tilfeldige eller overraskende. Desto mer ironisk er det at samtlige nasjoner som stilte styrker til Afghanistan har blitt til gjennom gradvis statsbygging. De har alle gjennomgått minst én periode med borgerkrig, revolusjon eller frigjøringskamp, eventuelt vært brikker i slik krig. Vesten burde vært selvlærte eksperter på statsbygging. Kanskje har vi vært det. Hadde vi hatt Harald Hårfagre eller Gustav II Adolf som analytikere i Afghanistan hadde trolig situasjonen vært fullstendig logisk for dem (av etiske hensyn burde de trolig ikke hatt kommando..). 

Disse tankene har jeg videreført i forskning og undervisning som hovedlærer for emnet Complex Operations på Krigsskolen. Emnets hensikt er å starte kommende offiserers utvikling mot alle konflikter som faller utenfor høyintensiv forsvarskrig av NATO-territorium. Hovedutfordringen er å skjære gjennom den desorienterende, overfladiske «annerledesheten» ved slike konflikter. Grunntanken er at det er mer likt enn ulikt i hvordan mennesker bruker vold som verktøy, under gitte overordnede forhold. Både emnet og dette kapittelet har to sentrale problemstillinger; (1) Finnes det analytiske rammeverk som er mer effektive for å forstå krig enn de vi lenge har brukt? (2) Hvordan kan eventuelt forbedret forståelse omsettes til større måloppnåelse i praksis? 

Jeg innleder artikkelen med å redegjøre for utfordringene ved nåværende analytiske rammeverk (eller mangelen på det). Deretter presenterer jeg styrkene og utfordringene ved det alternative rammeverket Complex Operations har tatt i bruk, komplekse adaptive systemer. Kapittelet avslutter med å skildre hvordan et kull på Krigsskolens operative linje benyttet denne forståelsen i et øvingsscenario, i møte med tilfeldigheter, usikkerhet og tenkende aktører. 

Induksjonsproblemet og upresis kategorisering av kriger

Et av Clausewitz viktigste sitat sier: «Den første, mest avgjørende oppgaven til en hærfører er å identifisere hva slags krig man er i ferd med å gå inn i, og ikke prøve å gjøre den til noe annet enn den er» (Clausewitz, 1989, s. 88). På papiret er utsagnet så selvsagt at det kan være lett å skumme forbi. Samtidig minner Michael Howard (1981, s. 13) oss på at mange av historiens militære nederlag, og tilhørende menneskelige tap, stammer fra å feile i denne oppgaven. Et velkjent ordtak berører kjernen i problemet; «Generaler forbereder seg alltid på å sloss forrige krig, særlig hvis de vant den.» Dette er den militærteoretiske versjonen av «induksjonsproblemet», først formulert av vitenskapsfilosofen David Hume i 1739. Bare fordi et fenomen eller en årsakssammenheng har forekommet tidligere, er det ingen logisk garanti for at det vil gjenta seg. Militærteori er særlig sårbar for induksjonsproblemet på grunn av én generell og én spesifikk utfordring.

Den generelle utfordringen er at historiefaget har vært den dominerende akademiske tradisjonen militærteori baserer seg på (Høiback, 2012, ss. 60-61). Samtidig har militærhistorikere og praktiserende offiserer forskjellig kunnskapsfokus. Historikeren er trenet i metode og systematisk, kritisk analyse. Tradisjonell historie har imidlertid først og fremst utforsket det unike og kontekstuelle ved utvalgte kriger, og vært skeptisk til enhver form for generell prediksjon (Howard, 1981). Offiseren som skal forvalte vold i en kommende krig trenger imidlertid nettopp en prediksjon av hva som vil være effektivt. Når historikere kvier seg for å møte behovet, må offiseren selv gjøre det, med mindre akademisk trening og ofte med sterkt tidspress. Resultatet blir gang på gang upresist utvalg av kilder og videreføring av visse observasjoner, mens sentrale kontekstuelle faktorer blir oversett. I moderne tid blir problemet forverret av den spesifikke induksjonsutfordringen til militærteori; den altoverskyggende innflytelsen til de to verdenskrigene.

De to verdenskrigene har forstyrret påfølgende offisersgenerasjoners evne til å forstå krig som fenomen. Verdenskrigene var totale i omfang, og erfaringene fra dem dominerer fortsatt utviklingsbanen til moderne taktikk og materiell. De er like dominerende innen strategisk tenkning, da de på mange måter utgjorde toppunktet av krig innenfor det europeiske statssystemet. Disse to krigene har derfor antatt en form for «gullstandard» for hva krig generelt er. Vi har glemt at dette var to spesifikke kriger, i spesifikke kontekster. De forstyrrer også forståelse av krig ved å skape en uvitenskapelig, ubevisst kategorisering av kriger mellom de som på ene siden ligner på verdenskrigene, og de som ikke gjør det. Jo mer en krig ligner på verdenskrigene, jo mer «Krig» er de. Det mest beskrivende eksempelet er begrepet Military Operations Other Than War (MOOTW) (United States Joint Chiefs of Staff, 1995). De analytiske utfordringene er åpenbare. Hva legger man i «War», og hvor går grensen til «Other Than»? Det samme ser vi i beslektede begreper som irregulær eller ukonvensjonell krig. Hvor går grensen til det regulære eller konvensjonelle? Den mest graverende praktiske svakheten ser vi i bredden av hva som sorteres under MOOTW (United States Joint Chiefs of Staff, 1995, s. ix); humanitær bistand, håndheve sanksjoner og embargoer, kontraterror, fredsbevaring, opprørsbekjempning, eller støtte til opprør, blant annet. Selv overfladisk lesing av denne listen avslører at det er så stor intern forskjell mellom disse operasjonstypene at begrepet har minimal analytisk verdi.

En akademisk versjon av kategoriene «krig» og «noe annet» er «nye kriger»-tradisjonen. Begrepet refererer til Mary Kaldors bok New and Old Wars (2012), men tilsvarende tanker finner vi hos Martin van Creveld (1991) og Rupert Smith (2006). Et sentralt poeng hos dem er at en eller annen gang etter andre verdenskrig oppstod en ny form for krig, underlagt så ny dynamikk at gamle teorier ikke var gyldige. Tekstene beskriver riktignok korrekte kjennetegn ved siste tiårs kriger. Samtidig er de to kategoriene «gammel» og «ny» så brede og udefinerte at de er liten hjelp til å predikere en konkret konflikt. I boken Krig uten stat skildrer Orningen og Østerud (2020) krigføring i Europa under middelalderen, før formaliseringen av det nåværende statssystemet. Her viser de uomtvistelig hvor lite som er nytt med Kaldors «nye» kriger.

Andre kategorier har svakheter i motsatt retning. De knyttes for tett mot en spesifikk kontekst, og ofte mot de mest synlige, overfladiske kjennetegnene. Eksempler er «kommunistisk opprør»  (Galula, 1964; Thompson, 1966) eller «etnisk konflikt». I Krigens Vitenskap utdyper Henning-A. Frantzen (2012, ss. 486-492) de mange overlappende begreper som florerer rundt alle kriger som ikke ligner på verdenskrigene. Hvert begrep inneholder riktignok reell innsikt og verdifulle nyanser. Utfordringen er at de vanligvis baseres på nyligste konflikt, samtidig som bøkene skrives som håndbøker med uforholdsmessig generell gyldighet. Når neste konflikt ikke er lik den forrige, men heller ikke ligner på verdenskrigene, tyr offiserene til forenklede prinsipper og praksis utviklet for en helt annen situasjon. Det motsatte er også et problem. Hvis overfladiske faktorer er ulike, overser offiserer fort relevante lærdommer fra andre kriger, særlig hvis disse inntraff lenger tilbake i tid. 

Både i Korea og Vietnam kjempet USA mot fiender med kommunistisk ideologi, i Asia. Faktorer som geografi, kultur og militær og politisk situasjon gjorde imidlertid Koreakrigens divisjonsmanøvre ineffektive i Vietnam. Her burde amerikanerne sett nøyere på erfaringer fra arabisk motstand mot det Ottomanske riket under Første verdenskrig, Boerkrigen i 1900, eller sågar Napoleons spanske «magesår».  Erfaringer med FNs fredsbevaring på Sinai-halvøyen gav feilaktige og dødelige forventninger for FN i Libanon, til tross for de samme blå hjelmene, lignende geografi, og flere av de samme aktørene. Forventninger basert på operasjoner i Kosovo gjorde norske styrker mer sårbare i Afghanistan, til tross for at begge var NATO-oppdrag etter FN-mandat. I Den Demokratiske Republikken Kongo og Mali var det langt mer nødvendig for FN-styrker å studere kamp mot geriljastyrker enn erfaringer fra Kypros eller Libanon. Undervisningen i Complex Operations har derfor fjernet det tematiske skillet mellom «opprørsbekjempning» og «fredsbevarende operasjoner». Det er for stor intern variasjonen i disse gamle kategoriene, og enda viktigere, for store overlapp i konfliktdynamikk og militære behov mellom dem.

Fra det foregående ser vi hvordan induksjonsproblemet får strategiske konsekvenser når offiserer prøver å tvinge nye konflikter inn i kategorier bygget på en annen kontekst. Samtidig peker Michael Howard på at historie fortsatt er eneste måten å lære, før neste krig inntreffer. David Hume selv vedgikk at eneste praktiske kilde til kunnskap er gjennom observasjon av noe som har skjedd. Ren deduksjon, fra generelle regler til spesifikke slutninger, er umulig. De generelle reglene må bygge på noe. Det som imidlertid er mulig er å erkjenne at historie brukes mer effektivt når det avdekker grunnleggende dynamikk som går igjen på tvers av konflikter. Fra dette kan vi bygge generelle analytiske modeller, hvor historiefaget igjen kommer inn for å falsifisere og justere modellene. Historiefaget og klassiske tekster om «irregulære» kriger spiller derfor en støttende rolle i Complex Operations. Den vitenskapelige kjernen er kompleksitetsteori og systemdynamisk metode. 

Deduktiv kunnskap: Konflikt som komplekse adaptive system

«Complex» i emnetittelen er ikke hentet fra hverdagstale, som synonymt med «komplisert» eller «vanskelig». Snarere refererer det til vitenskapstradisjonen kompleksitetsteori, og særlig underdisiplinen komplekse adaptive systemer (KAS). Vi finner slike systemer på mange områder, som i biologi eller sosial aktivitet. Noen sentrale fellestrekk definerer komplekse systemer (Holland, 1992). De består av et stort antall komponenter som samspiller på en ikke-lineær måte. Innenfor emnets tema er fattigdom og voldsbruk to fremtredende variabler som eksemplifiserer ikke-linearitet. Med økende fattigdom øker befolkningens misnøye og vilje til voldelig opprør. Denne sammenhengen avhenger imidlertid av samspillet med andre faktorer (Justino, 2012). Når fattigdom blir for ekstrem, mister befolkningen det sosiale overskuddet til å organisere motstand. Eksisterende makthavere kan motvirke opprør med økt voldsbruk, enten truet eller faktisk utøvet. For hardhendt og upresis voldsbruk, blir imidlertid konfliktdrivende og selvforsterkende.

Her kommer vi inn på et annet kjennetegn på kompleksitet; fremvoksende (emergent) atferd. Vi kan ikke forstå systemets atferd ved å studere delelementer i isolasjon. Statlige tiltak for å forbedre levestandarden til en misfornøyd gruppe burde fungere konfliktdempende. Hvis en lokal rival av gruppen tolker det som at en selv blir nedprioritert og relativt svekket, kan det snarere resultere i forhøyet samlet konfliktnivå. Komplekse systemer er også selvorganiserende. Juridisk har en sentralregjering myndighet over lokale grupper innen sitt folkerettslige territorium. Innen konfliktsystemet har imidlertid ikke regjeringen en privilegert hierarkisk plass i forhold til andre faktorer. Det er den fremvoksende dynamikken som avgjør den reelle påvirkningskraften i systemet. Det kan være klimaendringers effekt på økonomisk grunnlag, eller rivalers økende evne og vilje til kamp, for å nevne noen få. I adaptive systemer er likevel ikke dynamikken helt tilfeldighet. Systemer blir adaptive når de inneholder agenter. Det vil si aktører med evnen til å oppfatte systemet og ut ifra dette tilpasse seg for å oppnå egne mål. Dette utgjør forskjellen mellom politisk konflikt, et KAS, og meteorologi, et komplekst samspill mellom blinde naturkrefter. 

Komplekse adaptive systemer tilbyr en rekke kunnskapsmessige styrker som analytisk rammeverk for krig. KAS-tradisjonen er ydmyk overfor hvor stor grad av prediksjon som er mulig for komplekse problemer. I tillegg erkjenner den at slike problemer aldri kan «løses» endelig. Det mest realistiske man kan håpe, er å finne fremtredende leverage points, innflytelsespunkter, og gjennom disse teste ut hvordan forskjellige tiltak påvirker systemet.  Forskning rundt KAS er iboende flerdisiplinær, og kombinerer kvalitativ og kvantitativ analyse. Det er særlig interessant at her kan samfunnsvitenskap trekke veksler på utvikling innenfor avansert dataanalyse og simulering, inkludert maskinlæring og kunstig intelligens. Harald Høiback (2012, s. 116) trekker frem studie av sosiale mekanismer som en tilnærming som spenner på tvers av gamle skiller mellom induktivt-deduktivt og kvalitativt-kvantitativt. Cedric de Coning ligger i forskningsfronten på FN fredsoperasjoner. I Adaptive Peace Operations (Coning, 2020) fremhever han verdien til kompleksitetsteori i fredsoperasjoner. Samtidig er teorien bak dette konseptet vel så gyldig for opprørsbekjempning og andre stabiliserings- og statsbyggingsoperasjoner. Dette underbygger påstanden om at det kategoriske skillet mellom fredsbevaring og opprørsbekjempning er faglig kontraproduktivt.

Alle former for krig er menneskelig samhandling, og kan således forstås som KAS. På krigsskolen er det likevel, enn så lenge, kun Complex Operations som benytter denne analyserammen. Hovedårsaken er ganske enkelt at det var innenfor dette kunnskapsområdet de gamle analyserammene var minst effektive. Øvrige fag innen taktikk og strategi gjør mer klassisk bruk av historie, statsvitenskap og militære reglementer. Fullskala krigen mellom Ukraina og Russland underbygger hvor mye som er tidløst når satte nasjonalstater legger sin fulle tyngde inn i krig mot hverandre. På dette feltet treffer kunnskapen fra verdenskrigene bedre. Systemtenkning har likevel også her trolig potensial for å bryte opp og utfordre forsteinede oppfatninger av hva som er tidløst og hva som endrer seg i nåværende og fremtidig kontekst. Det krever i så fall andre modeller enn de Complex Operations bruker. En sentral læresetning i KAS-metode er at man modellerer det aktuelle problemet, ikke hele systemet. Et KAS er i sin natur så sammensatt at én modell aldri kan gjengi alle aspekter av det. 

Den største utfordringen med å analysere krig som KAS er å finne den nyttigste balansen mellom å gjengi en kompleks virkelighet, og å bygge en modell som er håndterbar. «Alle modeller er feilaktige, men noen er mer nyttige enn andre», sa statistikeren George Box. Sitatet viderefører prinsippet kjent som «Ockhams barberkniv». Forklaringsmodeller bør inneholde så få elementer som mulig, men så mange som nødvendig. Figur 1 viser det beryktede «spagettidiagramet», et forsøk på å modellere den strategiske situasjonen i Afghanistan rundt 2009. Selv med nesten hundre delelementer vil modellen aldri gjengi den faktiske virkeligheten. Samtidig er den så «grådig» at den blir analytisk ineffektiv. 

Modellen ble laget av sivile konsulenter, utvilsomt med beste intensjoner og innsats (PA Consulting Group, 2010). Vi kjenner ikke det interne samspillet mellom konsulentene og de involverte offiserer. Produktet tyder imidlertid på at offiserene ikke fikk verktøyet de trengte for strategisk planlegging. Det er sannsynlig at manglende fortrolighet med analyse av komplekse problemer gjorde dem til for passive mottakere. Konsulenter behersker kanskje generelle verktøy og metodikk for kompleks analyse. Offiserer kan imidlertid ikke belage seg på at konsulentene også skal vite hva som må til for å legge militære operasjonsplaner og omsette forståelse til resultater på bakken. Dette er offiserens kjerneansvar. For å være aktive bidragsytere må de beherske kompleks systemtenkning. Det må modnes over tid, og det starter på Krigsskolen. 

Polity-modellen

Emnet Complex Operations prøver å bygge en nyttig systemforståelse av krig ved å starte fra første prinsipper. Det vil si grunnleggende antakelser som vi er tilstrekkelig sikre på, og som er generelle nok til at vi kan bygge en kjernemodell fra dem. Det mest lovende utgangspunktet er Clausewitz kjernepåstand at «krig er fortsettelsen av politikk, med tillegget av voldelige midler». Begrepet «politikk» trenger imidlertid ytterligere definisjon. En vanlig misoppfatning av Clausewitz sitat er å likestille politikk generelt, med politikk utøvet i en moderne stat. Sistnevnte kjennetegnes av formelle strukturer, institusjoner og prosesser, inkludert for militærmakten. Mange aktører i kriger etter 1945 har ikke hatt denne formaliserte sammensetningen.  Complex Operations imøtekommer dette med å introdusere Harold Lasswells (1936) generelle definisjon av politikk. Her er politikk alle prosesser som regulerer «hvem som får hva, når, og hvordan». Dette gir oss et mer generaliserbart utgangspunkt for å forstå krig som politisk verktøy. 

Polity, eller politisk enhet, er et sentralt begrep i emnet. En polity kan være alt fra en nasjonalstat, en lokal stamme, et kriminelt kartell eller en opprørsgruppe. Alle disse politiske enhetene har vold som ett av sine handlingsalternativer. Beslutningen om å faktisk benytte vold skjer dernest ut ifra en kombinasjon av rasjonalitet, fiendtlige følelser og tilfeldighetenes spill, helt i henhold til Clausewitz «treenighet» (1989, s. 89). 

Det analytiske grunnlaget for Complex Operations er Polity-modellen(Figur 2). Modellen baserer seg på forståelsen av at når mennesker organiserer seg i grupper for å oppnå grunnleggende mål som overlevelse og velstand, utviser vi svært lik atferd under like forutsetninger (Morris, 2010, ss. 41-44). Alle samfunn må sanke ressurser fra omgivelsene for å overleve. Ressursene må bearbeides og fordeles. Jo heldigere og mer vellykket et samfunn er, jo større vokser det. Når samfunnet vokser, legger det samtidig mer press på ressurstilgangen, og intern fordeling pleier å bli gradvis mer ulik og urettferdig. Konflikt rundt fysiske ressurser og fordeling er tidløse kilder til krig. Den mest grunnleggende nytteverdien til voldsbruk har alltid vært å tilrive seg eller forsvare ressurser fra rivaler. Dette inkluderer ofte å absorbere rivalen inn i egen politiske enhet.

Mennesker opplever imidlertid ikke disse prosessene med klinisk objektivitet. Som art har vi et behov for å forklare og rettferdiggjøre det som skjer rundt oss. Vi tilskriver verdier, symbolikk og mening til verden, ofte metafysisk og religiøst. Definisjonen for hvem som er innenfor og utenfor, samt hvem som har myndighet i en polity eksisterer til syvende og sist kun i menneskers kollektive oppfatning. Modellen representerer dette gjennom variabelen «legitimitet». Den omtaler grad av aksept for både eksisterende identitetsgrense (slekt, klan, etnisitet, religion, ideologi osv.) og maktstruktur (oligarki, diktatur, teokrati, demokrati osv.). Videre bruker modellen «verdenssyn» som samlebetegnelse for alle sosialt konstruerte faktorer som denne legitimiteten bygger på. Noen fremtredende komponenter av verdenssyn er språk, opplevd felles historie og slektskap, religion eller politisk ideologi. Internt i enhver polity eksisterer det en kontinuerlig dragkamp mellom ulik makt- og ressursfordeling, og legitimitet. Både historisk og i dag blir store økonomiske og sosiale ulikheter rettferdiggjort av samfunnets rådende verdenssyn. Jo sterkere dette verdenssynet er, jo mer urettferdighet aksepterer befolkningen. Legitimitet er likevel ikke betingelsesløs. 

Hvis absolutt eller relativ fattigdom oppleves som uakseptabel, vil hele eller deler av befolkningen i en politisk enhet gi legitimitet til andre maktstrukturer. Dette følger ofte ett av to hovedmønstre. Hvis rådende polity-sammensetning mister legitimitet hos majoriteten, resulterer det ofte i revolusjon, altså redesign av samfunnets maktstruktur. Hvis legitimiteten heller trekkes hos en minoritet, gjerne med sterke interne identitetsmarkører, resulterer det ofte i forsøk på å bryte ut og danne en ny polity med en snevrere inn-gruppe. Nytteverdien til vold i denne delen av modellen er å øke kostnaden av å trekke oppslutning. Rett og slett true eller faktisk bruke vold for å tvinge befolkningen til fortsatt oppslutning om maktstrukturer de finner illegitime.   

Det foregående belyser også at verdenssyn i seg selv er en sentral ressurs. Jo sterkere appell og tyngde et verdenssyn har, jo større evne har det til å fremme samarbeid og oppslutning selv i møte med både fattigdom og ulikhet. Derfor er det ikke overraskende at bruk av vold for å beskytte og fremme eget verdensbilde er en tidløs konfliktdynamikk. I situasjoner preget av økonomisk nedgang, blir verdikamp og oss-mot-dem tenking markant kraftigere (Gu & Wang, 2021). Verdenssyn kan være den mest synlige konfliktdriveren. Den menneskene selv er mest bevisst og kommuniserer tydeligst. Samtidig ser vi at denne faktoren primært har konfliktpotensial når kombinert med fysiske drivere som absolutt eller relativ fattigdom (Gat, 2017, ss. 250-251). 

Virkeligheten er mer uryddig enn polity-modellen kan gi inntrykk av. Slik er det med alle modeller. Politisk samhandling vil alltid bestå av overlappende polity, som mennesker i varierende grad slutter opp om. Grensene mellom enhetene er ofte uklare og skiftende.  Dette kan være slektskapsbånd, i forhold til en provinsregjering med delvis selvstyre, i forhold til sentralstaten. Det er nettopp slike konflikter modellen er laget for å synliggjøre. Mange komplekse kriger handler nettopp om å avklare hvilken politisk enhet som skal sitte igjen med den mest effektive kombinasjonen av ressursfordeling, legitimitet og voldsevne. 

Polity-modellen i undervisning

Polity-modellen strukturerer hvordan vi forstår en konflikt, uten å ta upresise snarveier til ferdiglagde kategorier. I tillegg uthever den de forskjellige funksjonene vold fyller i menneskelig politisk samhandling, altså det som gjør en konflikt til krig. Modellen er kjernen av undervisningen i emnets første halvdel. Forelesningene gjør minimal bruk av historiske eksempler. Dette er for å holde et tydelig skille mellom det som er universelt og generaliserbart, og hva som var tilfellet i en spesifikk kontekst. Samtidig er det behov for å knytte teorien opp mot hendelser i virkeligheten. Derfor jobber kadettene parallelt i grupper med historiske tilfellestudier.

Gruppeoppgaven er arenaen der kadettene bruker modellen for å velge hvilke kontekstuelle data som er sentrale å hente. Her bruker kadettene historie for å bekle modellen med faktiske detaljer, og på den måten teste og falsifisere den. Samtidig får de innføring i kvantitativ analyse av datasett som belyser de forskjellige polity-delelementene, blant annet hentet fra Verdensbanken (2024), Our World in Data (2024), og World Value Survey (2024). Fra dette utgangspunktet utforsker de hvorfor den aktuelle krigen forløp som den gjorde, fra strategisk ned til taktisk nivå, med operasjoner og trefninger. Her observerer de at voldsnivået og taktikkene i krigene i svært begrenset grad kan forklares av overfladiske faktorer som religion, ideologi eller etnisitet. Det finnes ingen «muslimsk», «kommunistisk», eller «europeisk» måte å sloss på. Viljen til vold predikeres best av å måle alvorsgraden av konfliktspørsmålene. Når vi kombinerer viljen til vold med aktørenes relative kampkraft og konfliktområdets militære geografi, forstår vi konfliktens taktiske forløp mer presist. Aller viktigst, legger denne forståelsen et grunnlag det er mulig predikere fremtidige taktiske behov fra.  

Emnets første halvdel handler om å forstå dynamikken i politisk konflikt, og hvordan aktører bruker vold for å oppnå sine mål. For kommende offiserer, med ansvar for å avpasse og utøve den faktiske volden, er det likevel utilstrekkelig med kun teoretisk og historisk innsikt. Ingenting er mer virkningsfullt enn å kjenne på kroppen hvor krevende det er å ta stilling til uklare, komplekse situasjoner, og oppleve konsekvensene av gode eller dårlige beslutninger. Derfor er siste halvdel av emnet bygget opp rundt et sammensatt scenario der kadettene er utøvere på flere nivå, ikke lenger bare observerende analytikere.

Øvingsscenario: Polity-konflikt i sentrale Mali 

Complex Operations bruker scenariobasert utdanning og øving for å gi kadettene erfaring med hvor krevende det er å omsette teoretisk forståelse til praktiske resultater. I skrivende stund benytter emnet et fiktivt, men realistisk scenario satt i Mali. Det konkrete scenariet er alltid satt ett år frem i tid, og kun dette siste året inneholder fiktive hendelser. Alt annet forholder seg til reell historikk. Kadettene kan derfor benytte ekte kilder og statistiske datasett for å analysere den overordnede situasjonen. Samtidig innebærer scenariet et hendelsesforløp som blir påvirket av kadettenes valg og interaksjon. Det finnes ingen akademiske tekster som retrospektivt har drøftet hva som var lurt og dumt. Kadettene må selv gå inn som aktører med egne mål, og gjøre så godt de kan i en uklar og sammensatt konflikt.

Situasjonen i Mali spesifikt er særlig velegnet for å eksemplifisere delaspektene ved polity-modellen. Militærkuppet i 2021 viste hvordan overlegen voldsmakt brukes for å overstyre mangler innen legitimitet. I tillegg viser forholdet mellom regjeringen og grupperinger i distriktene hva som skjer når ett politisk nivå, sentralstaten, ikke evner å fylle alle funksjonene til et polity på lokalt nivå. Nært hovedstaden, og hos den mest privilegerte etnisiteten, er det tilstrekkelig sammenfall mellom ressursfordeling, voldsmakt og legitimitet. I provinser dominert av fattigere etnisiteter er det få positive insentiver for å slutte opp om staten. Samtidig besitter ikke staten tilstrekkelig voldsevne til å tvinge fullstendig oppslutning. Resultatet er alternative lokale polity, definert langs etniske linjer, som regulerer «hvem som får hva, når, hvordan». I fraværet av nasjonalt voldsmonopol utviser også lokale polity seg imellom atferd vi kjenner igjen fra internasjonale forhold. Dette inkluderer skiftende allianseforhold, sikkerhetsdilemma, samt målrettet krigføring. Det resulterende voldsnivået har gjort Mali til en av de dødeligste FN-misjonene gjennom tidene. Et øvingsscenario i slike rammer tilbyr et mikrokosmos der kadettene opplever sentrale dynamikker ved konflikt og krig generelt.

Rammefaktorene for øvelsen er at en norsk bataljon skal overta ansvaret for noen distrikter i sentrale Mali, som del av en FN fredsbevarende styrke. Beskyttelse av sivile er et hovedelement i oppdragets mandat. Scenariet spilles ut over fire utdanningsuker, der kadettene jobber fra overordnet planstabsnivå før avreise, via taktisk hovedkvarter i operasjonsområdet, til praktiske operasjoner i felt. Hver fase inkluderer en form for flersidig øving der forskjellige aktørers mål og handlinger interagerer. 

Polity-modellen er synlig i hvordan kadettene tilnærmer seg situasjonen. For det første, er det ingen automatikk i at de stempler ikke-statlige aktører som fiender, bare fordi de er i forskjellige grader av konflikt med sentralstaten. Analysearbeidet starter heller med utgangspunktet at menneskene i operasjonsområdet i all hovedsak er ute etter å sikre så trygge og verdige liv som mulig. Befolkningen gir sin oppslutning til den aktøren som fremstår som beste veien til dette målet. Dette åpner for en nyansert forståelse av konfliktdynamikken. Polity-rammeverket hjelper kadettene med å identifisere blandingsforholdet mellom konfliktårsaker. Kanskje viktigste innsikten fra modellen er at verdenssyn og identitet ofte er de mest synlige, uttalte årsakene til konflikt, men sjeldent de dypeste driverne. I den aktuelle provinsen inntreffer det meste av volden langs konfliktlinjer mellom de etniske gruppene Dogon og Fulani. Etnisk tilhørighet begrunner voldsspiralen. Dypere analyse viser imidlertid at begge gruppenes økonomiske grunnlag er avhengig av vann- og beiteforhold som er under dobbelt press fra befolkningsvekst og klimaendringer. Etnisitet lar seg ikke endre. Økonomisk forbedring, på den annen side, kan påvirke i hvor stor grad etnisitet er et stridsspørsmål. Begrepsapparatet i KAS inkluderer «innflytelsespunkter». Dette er deler av systemet som, hvis påvirket på en gitt måte, muligens vil skape store endringer i systemet som helhet. I denne situasjonen identifiserte kadettene konflikten mellom Dogon og Fulani som et sentralt innflytelsespunkt. Her fremstod forbedring av grunnleggende økonomiske forhold som den mest lovende tilnærmingen. Kadettene så sin rolle som tilretteleggere for lokalt forankrede kompromissløsninger. Nytteverdien til voldsmakt i denne rollen var å fylle maktvakuumet til sentralstaten. De måtte avskrekke og sanksjonere mot voldsbruk mellom grupperingene lenge nok til at konstruktive løsninger fikk en sjanse til å fungere.

Denne analysen gjorde det også tydelig hvilke aktører som er helt uforenelig med akseptabel utvikling, såkalte «spoilere». I dette scenariet er spoilerne den islamistiske terrorgruppen JNIM. Gruppen fremmer lokal konflikt for å bevare egen rekruttering og handlefrihet. Voldsmakt har en mer aktiv nytteverdi mot spoilerne. Et robust FN-mandat åpner for proaktiv voldsbruk for å beskytte sivile. Her er den største utfordringen å lokalisere legitime mål hos en fiende som skjuler seg blant sivile. I tillegg har de som del av sin strategi å forårsake sivil følgeskade for å forsterke voldsspiralen. 

Voldens nytteverdi i praksis

Under gjennomføringen av emnet i 2024 inntraff en kjede av hendelser som demonstrerte voldsmaktens utfordringer og muligheter i komplekse operasjoner. Det hele startet under første uken av øvelsen. Kadettene fyller da rollen som en operasjonell planstab med oppgave å designe den overordnede operasjonsplanen. Som beskrevet over, hadde kadettene god forståelse for den sammensatte konfliktdynamikken i operasjonsområdet, på teoretisk nivå. En militær operasjon skal imidlertid skape resultater i den fysiske, virkelige verden. Elementer i modellen må knyttes til faktiske mennesker, på fysiske steder, som utfører konkrete handlinger. Selv KAS-modeller vil aldri fange opp alle nyansene dette innebærer. I dette tilfellet åpnet nyansene for en serie feilslutninger fra kadettene, som i sum skulle ende med alvorlige taktiske og etiske utfordringer.

Kadettene hadde allerede identifisert konflikten mellom Dogon og Fulani som et sentralt innflytelsespunkt i systemet. En relevant faktor i operasjonsdesignet var derfor hvor i provinsen de to gruppene befant seg. Både åpne kilder og fiktive etterretningprodukter formidlet et uklart og sammenblandet bosettingsmønster. I tillegg var særlig fulani-bosetting skiftende, da gruppen er semi-nomadisk. I sin innledende analyse utviste imidlertid kadettene et tilsynelatende ønske om å forenkle situasjonen. Heller enn en fragmentert sammensetning av enklaver og soner med varierende grad av nærhet mellom gruppene, produserte kadettene et kart med linjalrett deling av områdene til de to gruppene. Ethvert kart som skal illustrere sosiale faktorer vil være upresist. Dette spesifikke produktet var imidlertid så feilaktig at det forringet vurderinger hos nivåene nedover i den norske styrken.

Den kunstig rette linjen mellom grupperingene etablerte seg som en sannhet, idet kadettene antok roller lenger ned i organisasjonen. Byer, landsbyer og andre bosettinger ble definert til å tilhøre en av de to etnisitetene. Da feltøvelsen begynte, ønsket kadettstyrket å etablere dialog med fulani-gruppene i området. De hadde presist vurdert at fulani var tettest tilknyttet terrorgruppen JNIM, men at riktig påvirkning kanskje kunne redusere samarbeidet hvis deres interesser ble ivaretatt på annen måte. Kadettene hadde imidlertid feilberegnet hvor fulani var bosatt. Enda verre, de var for sikre på at de faktisk hadde vurdert riktig. Derfor hadde ikke kadettene planlagt med å måtte rekognosere aktivt i området for å bli kjent med hvem som bodde hvor. De var for sikre på vurderinger gjort i forkant. Da disse vurderingene bommet, forårsaket det en markant forsinkelse før de lyktes med å opprette dialog med fulani-ledere. Nordmennene innledet samarbeid med dogon, mens fulani fikk forsterket sitt inntrykk av å være politisk marginalisert. Kadettene erfarte her at enhver analysemodell kun er et forsøk på å gjengi virkeligheten. Så fort som mulig må vurderingene etterprøves. 

Dette innledende feilskjæret burde vært mulig å hente inn. Uheldigvis akselererte det en dynamikk som allerede lå latent i konflikten. KAS-rammeverket hadde gitt kadettene forståelse for at konflikten var sammensatt og at det ikke var klare linjer mellom «venner» og «fiender». Likevel hadde det vært et gjennomgående tema under stabsanalysene hvorvidt fulani-gruppen var mer fiendtlig, på grunn av deres overlapp med JNIM. Dogon-gruppen hadde ligget på skalaen mellom «alliert» og «usikker», mens fulani hadde ligget mellom «usikker» og «fiendtlig». Da fulani innledningsvis opplevde å bli marginalisert av den norske styrken, ble påfølgende interaksjoner mer spente. Nordmennene vurderte trusselnivået høyere i fulani-områder. Gradvis ble dette befestet i den norske ledelsens situasjonsforståelse. Ved planlegging av konkrete oppdrag ble fulani stadig tydeligere omtalt som en motstander. Det hele toppet seg under et oppdrag der norsk medisinsk personell skulle assistere med å gjenåpne en lokal helseklinikk. Dette skulle være en udramatisk bruk av militære styrker, en «lavthengende frukt» for å innlede et godt forhold til sivile. Klinikken var imidlertid plassert mellom bosetninger av dogon og fulani. Under ordremøtet før oppdraget ble fulani-landsbyen merket med et rødt fiendesymbol da kompanisjef ga oppgaver til sikringsstyrken. Dette påvirket innstillingen underordnede ledere og soldater dro ut med. Da sivile fulani-individer naturlig nok dukket opp og ønsket medisinsk hjelp, ble de møtt av norske og maliske regjeringssoldater innstilt på at disse var en trussel som måtte holdes unna. De påfølgende døgnene så en raskt forverrende voldsspiral av hevnangrep mellom gruppene. Det nådde bunnpunktet da en dogon-folkemengde angrep nærmeste fulani-bosetting. De norske styrkene klarte å avverge det verste utfallet, men under sammenstøtene endte de med å skyte en dogon-sivil i selvforsvar. Det samlede forløpet demonstrerer hvor uforutsigbare årsakskjeder som kan oppstå i komplekse system med vekselvirkende aktører, særlig når grunnleggende interesser er truet. Tilsynelatende små feilvurderinger eller tilfeldigheter kan gjøre at velmente og ikke-voldelige handlinger forverrer konflikten.

I kontrast demonstrerte den avsluttende sekvensen i feltøvelsen hvordan voldsbruk også kan redusere overordnet konfliktnivå. Det krever imidlertid at volden rettes presist mot mål som oppfattes som legitime av så stor del av befolkningen som mulig. Parallelt med å forsøke å avhjelpe den etniske konflikten, jobbet den norske styrken med å kartlegge aktiviteten til terrorgruppen JNIM. Etter hvert som nordmennene fikk bedre dialog med lokale ledere og sivile, ble deres etterretningsgrunnlag mer presist. Til slutt avdekket de at JNIM hadde en lokal base i en avsidesliggende landsby, der de organiserte krigere og forberedte en selvmordsbomber til et større angrep. Over tid hadde norsk situasjonsforståelse erkjent at store deler av fulani-gruppen ikke støttet terrorismen til JNIM, særlig ikke de eldre stammelederne. For staten og dogon var JNIM en åpenbar motstander. En angrepsoperasjon rettet inn mot JNIM-basen hadde derfor gode muligheter for å bli oppfattet positivt av flere viktige aktører. Samtidig var det avgjørende at kadettstyrken minimerte sivile tap for ikke å spille rett inn i kommunikasjonsstrategien til JNIM. For å oppnå dette benyttet kadettstyrken en rekke verktøy og teknikker. De samarbeidet med lokale kontakter og brukte forskjellige kommunikasjonskanaler for å skille fiender fra uskyldige. Situasjonsbestemte engasjementsregler satte soldatene på bakken i stand til å bruke deres overlegne ildkraft kun mot legitime mål. I en særlig imponerende enkelthendelse avstod en kadett fra å bruke våpen inn mot en uoversiktlig folkemengde, selv om striden raste rundt henne. Da fiendens selvmordsbomber avslørte seg inne i folkemengden, omstilte kadetten umiddelbart og skjøt selvmordsbomberen før denne fikk satt av bomben. Deretter omstilte hun tilbake og hjalp de sivile i nærhetet å komme seg i sikkerhet fra den ueksploderte bomben. Operasjonens taktiske utfall ble dernest utnyttet inn i kommunikasjonsstrategien mot dogon og fulani, med budskapet at regjeringen og FN var troverdige sikkerhetsgarantister.   

Oppsummering

Emnet Complex Operations fokuserer på konflikter der det er mer nyansert hvordan voldsmakt kan være et effektivt politisk verktøy. Her er to sentrale utfordringer retningsgivende for pensum og undervisningsdesign; (1) å forstå den aktuelle konfliktdynamikken på sine unike premisser, og (2) oppnå sammenheng mellom strategiske mål og praktisk voldsutøvelse.

Den første utfordringen tilsier en systemdynamisk tilnærming, spesifikt underdisiplinen komplekse adaptive systemer. Denne vitenskapelige retningen er datadrevet og jobber deduktivt for å utvikle generaliserbare analysemodeller. Samtidig er den utviklet for problemstillinger der det verken finnes sikre eller varige løsninger. Complex Operations benytter polity-modellen for å strukturere den universelle kjernen av krig, forstått som vold benyttet som verktøy i alle varianter av politisk samhandling. Denne delen av emnet lener tungt på det rasjonelle aspektet ved krig, justert av kulturell subjektivitet og irrasjonalitet. 

Den andre utfordringen krever at kadettene aktivt får erfare interaksjon med flere aktører i en kontekst preget av usikkerhet og skiftende rammebetingelser, der alvorlige interesser står på spill. Emnet tilnærmer seg dette gjennom et sammensatt øvingscenario der kadettene fyller roller på gradvis lavere kommandonivå. Alle nivåene er knyttet til en form for interaktivt spill, fra flersidige kartøvelser, via meldingsspill i kommandoplass, til feltøvelse med rollespillere. I denne delen av emnet er det forventet, sågar ønskelig, at kadettene begår feil og erfarer motgang. Det er avgjørende at de sitter igjen med en ydmyk tilnærming til hvor begrenset evne til prediksjon som er realistisk, og hvor krevende selv det å lykkes delvis er. Det irrasjonelle og subjektive ved krig, samt tilfeldighetenes spill, er fremtredende ingredienser.   

I sum ser vi at Complex Operations har mer universell relevans enn kun de oppdragstyper vi forbinder med utenlandsoperasjoner. Ved å studere krig under mindre stabile politiske forhold enn moderne nasjonalstater, kommer vi på mange måter nærmere den konseptuelle og historiske kjernen av krig. 

Lesetips 

Følgende litteratur kan stimulere til videre refleksjon rundt krig og samfunn som komplekse adaptive systemer.

• Thinking in Systems av Donella H. Meadows er en klassiker innen systemdynamisk tilnærming til komplekse problemer. Boken er skrevet for ikke-spesialister, og fokuserer på disiplinens filosofi, begreper og sentrale metode. Meadows bok benytter primært eksempler fra miljøvern og næringsliv. Derfor er det behov for bøker som søker etter den universelle kjernen av krig som menneskelig atferd.
• War in Human Civilization, av Azar Gat, og War! What is it good for? av Ian Morris er blant de fremste her.
• Pillars of the Earth av Ken Follet et skjønnlitterært mesterverk som skildrer hvordan menneskeliv kan fortone seg når polity-situasjonen ikke har stabilisert seg. Satt i England på 1100-tallet, minner det oss på at også europeiske nasjoner har gjennomgått samme dynamikk som vi ofte sender fredsbevarende styrker til i dag.

Foto: 93rd Mechanized Brigade / Defense of Ukraine Twitter