Et filosofisk utsyn på studiet av krig

«Are we overthinking or underthinking?» - General Stanley McChrystal.

Krigskunst (1521) er den eneste boken Niccolò Machiavelli (1469–1527) skrev som ble utgitt mens han ennå levde. Det er unektelig litt merkelig. Man skulle tro at oppskriften på å vinne krig var noe makthaverne i Firenze ville holde helt for seg selv. Bystatens mange fiender kunne også lese. En mulig tolkning er at myndighetene vurderte boken til ikke å ha noen praktisk betydning. 

Machiavelli hadde brukt en gammel romersk bok om krig, Flavius Vegetius Renatus’ De re militari (Om militære forhold) som forelegg. Den boka ble skrevet en gang på 400-tallet e.Kr., og var følgelig som et ekko fra en særdeles fjern fortid. Den nevnte ikke kanoner og andre kruttvåpen med et ord, av den enkle grunn at slikt ikke var funnet opp da De re militari ble skrevet. Machiavelli var derfor heller ikke spesielt opptatt av kruttvåpen, og mente de i beste fall kun var egnet til å skremme bønder. Machiavellis manglede forståelse og interesse for kruttvåpen, som hadde kommet til Europa på 1300-tallet, kan ha gjort at sensuren oppfattet boka hans mer som en nostalgisk kuriositet, enn som en manual for krigføring. 

I tråd med datidens idealer presenterte Machiavelli sine teorier i form av en fiktiv samtale mellom historiske personer. Den fant sted i den florentinske adelsmannen Cosimo Rucellais hage, hvor den mest sentrale av samtalepartnerne var den italienske condottieren Fabrizio Colonna (c. 1450–1520). Det var han Machiavelli brukte som sin «buktalerdukke». På Machiavellis tid hvilte et arguments troverdighet på personlig erfaring og et kjent navn, ikke på vitenskapelige funn. Siden Machiavelli ikke hadde militær erfaring fra krig selv, manglet han den nødvendige troverdigheten og måtte følgelig låne den av Colonna. Grunnen til at leseren skulle feste lit til det de fant i Krigskunst var fordi det var Colonna som sa det, ikke denne sivile byråkraten Machiavelli, tilsynelatende. 

Selv om Machiavelli bommet på mye i boka, gjorde det faktum at han skrev på italiensk – ikke på latin – ham til en pioner innen demokratiseringen av kunnskap. Før Machiavellis tid ville det også vært nærmest meningsløst å skrive en «brukermanual» for krigføring. Krigere leste ikke bøker (Eriksen, 2006, s. 277). Mange regner derfor Krigskunst som den første moderne lærebok om krig, og startpunktet for den skriftlig baserte studien av krig, slik vi kjenner fenomenet i dag. 

I vår sammenheng er det mest interessante at Machiavelli hadde beskjedne ambisjoner på bokas vegne. Alt i forordet satte han gaffelen i noe som har kjennetegnet studiet av krig fram til denne dag:

Enn skjønt det kan oppfattes som hovmod at jeg som aldri har ledet styrker i strid, gir meg i kast med å skrive hvordan det skal gjøres. Jeg ser imidlertid ikke noe galt i å begå med ord det andre har gjort med gjerning. De feil jeg begår med min penn, kan rettes opp av andre på samme vis og uten større farer enn dem jeg selv har utsatt meg for. De feil, derimot, som begås av virkelige hærførere, lar seg verken oppdage eller erfare uten at samfunn påføres skade og stater går i oppløsning (Machiavelli, 2012, s.33).

Machiavelli følte altså et behov for å unnskylde seg. Hva hadde han med å skrive om ledelse i krig, som selv aldri hadde praktisert faget? Andre virksomheter hadde ikke det problemet, i hvert fall ikke i samme grad. Ingen forventet at Copernicus hadde vært på månen, langt mindre på sola. En medisiner trengte heller ikke å ha hatt alle de sykdommene han forsøkte å behandle. Helt annerledes i krigskunsten. 

I iveren etter å unnskylde seg rev Machiavelli overende hele prosjektet. Ved å forsikre oss om at «de feil jeg begår med min penn, kan rettes opp av andre på samme vis og uten større farer enn dem jeg selv har utsatt meg for» sier han at ord og bokstaver kun finnes på papiret og har ingen konsekvenser for praktisk handling. Men hva er da vitsen med å skrive boka, eller å lese den? Er slikt kun tidtrøyte for arbeidssky akademikere? At den teksten du nå sitter med eksisterer, antyder at vår generasjon har et annet syn på dette. Teoretisering kan få praktiske konsekvenser. 

Fra lite til enda mindre

Om Machiavelli befinner seg på den andre siden av den vitenskapelige revolusjon enn det vi gjør, ble ikke situasjonen spesielt mye bedre under opplysningstiden. På det sene 1700-tall gjorde den walisiske general og leiesoldat Henry Humphrey Evans Lloyd seg følgende hjertesukk:

Det er alminnelig enighet om at ingen kunst eller vitenskap er vanskeligere enn krigen, men likevel, og som følge av en uforklarlig selvmotsigelse i den menneskelige psykologi, bruker de som omfavner denne profesjonen liten eller ingen energi på å studere den. Det virker som om de tror at litt overflatisk kunnskap om noen ubetydelige og ubrukelige bagateller er alt som skal til for en stor offiser. Denne oppfatningen er så utbredt at lite eller ingenting av dette undervises for tiden i noen armé, overhodet. Det soldatene faktisk lærer av ulike og skiftende teknikker er basert på rene innfall (Howard 1965, s. 5). 

Lloyd overdrev utvilsomt en smule, og svartmalte nok situasjonen med den hensikt å gjøre sine egne teoretiske arbeider mer etterspurt. Det fantes militære bøker, fagtidsskrift og skoler, som Den Frie Mathematiske Skole i Christiania. Lloyds poeng er nok at selv om slikt fantes, var ikke de militære praktikerne spesielt opptatt av systematisk tenkning og formell utdanning. Det var andre ting enn bøker og skoleresultater som gjorde deg til general. Det viktigste var å være født i rett adelsfamilie. 

I generasjonen etter Lloyd dukket også de i dag kjente militære lærestedene opp, som The Royal Military College, Sandhurst (1801) U.S. Military Academy, West Point (1802), og franske Saint-Cyr-l'École (1802). Men også etter etableringen av slike skoler var gjennomgangsmelodien at teori bare i begrenset grad kunne berike evnen til krigføring. En tidligere kadett ved West Point, Ulysses S. Grant (1822–1885), Nordstatenes øverstkommanderende under den amerikanske borgerkrigen (1801–1865), hadde for eksempel lite til overs for boklig baserte studier av krig, og mente at altfor mange av hans kolleger ikke forsto hva som var viktig:

They knew what Frederick did at one place, and Napoleon at another. They were always thinking about what Napoleon would do. Unfortunately for their plans, the rebels would be thinking about something else. I don’t underrate the value of military knowledge, but if men make war in slavish obedience to rules, they will fail. No rules will apply to conditions of war as different at those which exist in Europe and America. Consequently, while our generals were working out problems of an ideal character … practical facts were neglected. To that extent I consider remembrance of old campaigns a disadvantage … War is progressive (Vagts 1959, s. 28).

Om Grant tenderte mot antiintellektualisme skal situasjonen ha vært enda verre i den amerikanske marinen: «Compared to the Army with its wealth of professional literature, we [in the navy] may be liked to the nomadic tribes of the East who are content with the vague traditions of the past» (Hattendorf, 2002, s. 7).

Selv feltmarskalk Helmuth von Moltke (1800–1891), den prøyssiske generalstabssjefen som var kjent for sin intellektuelle kapasitet, så heller ikke større nytte i å studere strategi for inngående: cxx«The teachings (Lehre) of strategy go little beyond the first premises of sound reason; one may hardly call them a scholarly discipline (Wissenschaft). Their worth lies almost entirely in practical application» (Moltke, 1993, s. 174). I krig veide karakterstyrke tyngre enn forstand (Moltke, 1993, s. 172).

Moltke kan også ha spissformulert seg, men det er ikke tvil om at mange militære opplevde en spenning mellom den handlende og den tenkende mann. Om Leopold von Brenckenhoff (1749–1799) hadde fått valget mellom en armé av villmenn og en «army of educated troops whose officers [were] experts in the sciences and philosophy», ville han ha foretrukket de førstnevnte, av den enkle grunn at: «Philosophy clarifies our mind and makes us better human beings, but worse soldiers» (Gat 2001, s. 65). Dette sa Brenckenhoff på Lloyds tid, men vi finner fremdeles spor av slike strømninger fram til denne dag.

Den som kanskje har gått lengst i denne retningen er den pensjonerte amerikanske oberstløytnanten Ralph Peters, som i slagskyggen av frustrasjonene i Afghanistan og Irak i 2007 skrev at: «Pragmatism is at the heart of America’s cultural and economic success, and it long remained the key to our military success. When we began to theorize, we began to lose. In the military context, theory is a killer. Theory kills both actively and passively» (Peters, 2007, s. 25). Konsekvensen av dette burde være åpenbar: «You should never let any full-time university professor near any form of practical responsibility, and you should never let a rising officer near a professor» (Peters, 2007, s. 26). Peters var heller ikke redd for hva slike holdninger som han forfektet kunne avstedkomme av beskyldninger mot ham: «The natural charge against the arguments advanced here is ‘anti-intellectualism’. And the accusers would be exactly right» (Peters, 2007, s. 27).

Historikeren Bernard Brodie (1910–1978), som lenge før Ralph Peters ble født var dypt bekymret over de amerikanske offiserenes manglende evne til systematisk tenkning, ga Peters indirekte støtte, selv om det neppe var hensikten. Han skrev i 1949, altså i en tid hvor USA fremdeles vant sine kriger, at: «The purpose of soldiers is obviously not to produce books, but one must assume that any real ferment of thought could not have so completely avoided breaking into print» (Freedman, 2013, s. 146). Grunnen til at man ikke finner flere lesverdige bøker skrevet av offiserer om strategi og krigføring, er ikke at offiserer ikke skriver, men at de ikke tenker. 

Dette er ikke bare et amerikansk fenomen. Da en britisk kavalerioffiser vurderte å søke på den nyopprettete Staff College, for mer enn hundre år siden, fikk han følgende gode råd av sin kollega: «Well, I will give one piece of advice, and that is to say nothing about it to your brother officers, or you will get yourself jolly well disliked» (MacMillan, 2013, s. 303.) General sir David Richards la heller ikke skjul på hva han på 1980-tallet syntes om institusjonen: «While I was at 11^th Armoured Brigade I was selected to go to Staff College in Camberley. Again I did not much want to go but Malcolm Watson, the eccentric, amusing but wise Major in the headquarters responsible for our administration, who had become a great friend, explained in his unique and rather comical way that I would bloody well do as the Army told me» (Richards, 2014, s. 46). 

Vi finner også spor av slik tankegang her i Norge. Da daværende kommandør Jacob Børresen i 1993 utga boken Kystmakt, skrev kontreadmiral Kjell Prytz i forordet: «Sjøoffiserer flest er mer praktisk enn teoretisk interessert fordi de har et praktisk yrke. Dersom de skriver, er det gjerne jordnært og har normalt et kortsiktig siktemål. Glødende interesse for å sette strategiske problemstillinger under debatt, hører derfor ikke til de meste fremtredende trekk ved den norske sjøoffisersstand» (Børresen, 1993, s. 13). Dette gjelder ikke bare Sjøforsvaret.

Da Forsvaret reformerte sitt utdanningssystem i 2017 var målet å kunne tilby: «…tilstrekkelig utdanning basert på den enkeltes kompetansebehov…» og «…sikkerhets- og forsvarspolitisk forskning med nødvendig kvalitet…» (Forsvarsstaben, 2017). Ingen annen høyere utdanningsinstitusjon i Norge ville hatt så beskjedne målsetninger for sitt reformarbeid, og ingen andre utdanningsinstitusjoner i Norge ville med et slikt program ha sluppet igjennom akkrediteringskontrollen til Nasjonalt organ for kvalitet i utdanninga (NOKUT). Samtidig som Forsvarets høgskole tok avstand i fra kravene i Universitets og høgskolelovens formålsparagraf om at «Universiteter og høyskolers formål er å: a. tilby høyere utdanning på høyt internasjonalt nivå. b. utføre forskning og faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid på høyt internasjonalt nivå», ba de altså om å få bli akkreditert, noe de behørig ble.

Brusehoder som Ralph Peters og Forsvarets utdanningsreform må imidlertid ikke få oss til å tro at boklig lærdom alltid har vært uglesett i Forsvaret. Det er lett å glemme at offisersstanden, sammen med prester og jurister, utgjorde det unge Norges tre intellektuelle pilarer (Slagstad, 2001, s. 28). Krigsskolen er langt eldre enn Universitetet i Oslo. Et av Nordens eldste fagtidsskrift er Norsk Militært Tidsskrift, som ble etablert i 1830. Også i dag brukes det mye ressurser på å studere krig, men fremdeles er det som vi har sett en ganske utbredt oppfatning om at det er begrenset hva teori og systematisk tenkning har å bidra med i krig. Ingen kunst eller vitenskap er vanskeligere enn krigen, men likevel står teoridannelse og systematisk tenkning svakere i Forsvaret enn man skulle tro. I det følgende skal vi se på mulige forklaringer på hvorfor.

Hvorfor er det slik?

Det er flere grunner til at teoretiske studier står relativt svakt i militære kretser. For det første finnes det ingen lovmessigheter i krig, og uten naturlover ingen skikkelig vitenskap: «a true scientific product is not possible from the study of strategy» (Jablonsky, 2014). Krig er også så komplekst at selv om det skulle finnes lovmessigheter vil de ikke ha større praktisk nytte. Som T.E. Lawrence skrev: «Nine-tenths of tactics were certain enough to be teachable in schools; but the irrational tenth was like the kingfisher flashing across the pool, and in it lay the test of generals» (Lawrence, 1997, s. 183).

Tradisjonelt har også lederstillinger i krig gått til folk på bakgrunn av hvem de er, ikke for hva de kan eller vet. Det har også preget synet på betydningen av systematisk kunnskap. For mye skolegang kunne ødelegge karakteren. Krig er også et kontroversielt tema, ikke bare å gjennomføre, men også å studere. Ingen får Nobelprisen i fysikk for å utvikle en bedre langdistanserakett. Militær tenkning lider også under «kroppslighetens tyranni», på en helt annen måte enn det de fleste andre fag gjør. Vi forlanger ikke av en byplanlegger at vedkommende selv har vært utsatt for en trafikkulykke. For en offiser er det annerledes. I det følgende skal vi grave litt dypere i hver av de ovennevnte punktene.

Epistemologi og mangel på lovmessigheter

Satt på spissen, er kjernen i moderne vitenskap å finne de lovmessigheter som gjelder i et system. Gullstandarden er Newtons gravitasjonslov. Med den kan man med matematisk nøyaktighet beskrive en hel rekke fenomener både på jorden og i verdensrommet. 

Også i krigføring finner vi innslag av naturlover, som for eksempel når man skal beregne elevasjonsvinkler og kruttladninger for å treffe et mål med kanon, eller konstruere et nytt kampfly. Det var slike behov Den Frie Mathematiske Skole og andre militære læreranstalter skulle dekke. Men når det gjelder kjernen i strategi og krigføring, det vil si å påvirke motstanderens vilje ved hjelp av vold, finnes det ingen vanntette lovmessigheter. Vi vet ikke om et velrettet kanonskudd fra en av våre kanoner vil få fienden til å gi opp, eller slåss enda mer innbitt enn før. Det avhenger også av hva vår motstander tror om hva vi tror om hans fremtidige vurderinger, og så videre.

Militærteori har av ovennevnte grunner alltid slitt med å levere det den lover. Et eksempel var da den franske general Robert-Georges Nivelle i desember 1916 erstattet general Joseph Joffre som fransk øverstkommanderende. Han ble valgt fordi han hadde funnet ut av hvordan den tyske hæren kunne slås: «Jeg har hemmeligheten» (Keegan og Wheatcroft, 2002). Mindre enn et halvt år etter fikk også han sparken etter ikke bare å ha mistet nær en halv million mann i resultatløse offensiver, men også for å ha forårsaket store mytterier og gjort seg fortjent til kallenavnet ‘slakteren’.

I Afghanistan fikk de allierte styrkene, med USA i spissen, til slutt tjue års erfaring med å bekjempe lavteknologisk folkelig motstand, uten at man av den grunn fant ut av hva som fungerte best. ISAF hadde overlegent best teknologi, mest penger og uendelig mange flere doktorgrader enn Taliban og andre opprørsgrupper i området, men de maktet aldri å løse gåten ‘opprørsbekjempelse’. 

Grunnen til at det virker så håpløst vanskelig å utvikle en militærteori som virker, er ikke fordi offiserer er spesielt tungnemme. Grunnen er selvfølgelig at motstanderen lærer også. Heller ikke de allierte generalene under første verdenskrig var de eslene som de senere ble beskylt for å være. Ingen yrkesgruppe opplevde så raske og dyptgripende endringer som det de gjorde. Den krigen som sluttet i 1918 lignet overhode ikke på den som hadde startet i 1914. Problemet var, selvfølgelig, at de på den andre siden av frontlinjen var minst like lærevillige: «on the Western Front, each side gradually learned from its mistakes, but often applied that learning only to find that its adversary had learned a little more» (Howard, 2004, s. 53). 

Dette er et konkret og militært uttrykk for den paradokslogikken som gjelder i alle typer konkurransesituasjoner. Tradisjonelle forskningsobjekter, være seg enzymer eller metallegeringer, bryr seg ikke om noen observerer dem, eller lager teorier om dem. Det er derfor tradisjonelle eksperimenter virker så godt. Helt annerledes er det med krig og strategi: «what works well today will not work well tomorrow, precisely because it worked well today. Mount Everest cannot plan and act deliberately to defeat assaults that already have ‘shown their hand’; strategic adversaries will do exactly that» (Gray, 1999, s. 42). 

Under operasjonene i Afghanistan forsøkte amerikanerne å fange denne paradokslogikken, og skrev i sine doktriner dypsindigheter som: «The More You Protect Your Force, The Less Secure You Are» og «Sometimes Doing Nothing is the Best Reaction» (US Arny, 2006). Den praktiske nytteverdien av slike råd for den enkelte offiser og soldat syntes imidlertid å være noe begrenset. Uansett intensjoner og hensikt ble alle som én i den vestlige styrken, paradokser eller ikke, kastet ut av Afghanistan i august 2021. 

Kanskje var Carl von Clausewitz langt nærmere sannheten enn sine nær 200 år yngre amerikanske kolleger da han skrev at:

Krigens prinsipper er ekstremt enkle og innenfor den sunne fornufts rekkevidde […] Store kunnskaper og dyp lærdom er på ingen måte nødvendig, ei heller ekstraordinær intellektuell kapasitet […] Krig er uten tvil vanskelig, men vanskeligheten er av en form som ikke løses av store genier [….] Krig kan sammenlignes med en komplisert maskin med enorm friksjon, slik at kombinasjoner som var lett å planlegge på papiret, kun kan gjennomføres med store anstrengelser. Det militære sjefer trenger er altså en enestående viljestyrke (Clausewitz, 2003, s. 60-61). 

Våre motstandere i Afghanistan var ikke smartere enn oss, men hadde en langt sterkere viljestyrke. Det er ikke et ukjent fenomen. Som Ho Chi Minh fortalte de franske kolonialistene i Indokina: «You will kill ten of our men and we will kill one of yours, and in the end it will be you who tire of it» (Hackworth, 2020, s. 487). For tyskerne i to verdenskriger skortet det verken på viljestyrke eller kunnskaper, men etter hvert på evnen til å føre krigen videre. Teori kunne ikke redde dem.

Dette betyr ikke at vi hadde lyktes bedre i Afghanistan, eller andre steder, om vi avskaffer alle militære utdanningsinstitusjoner. Snarere tvert imot. Som den tyske generalen, og de facto generalstabssjef etter første verdenskrig, Hans von Seeckt minnet oss på: «Det er et langt skritt fra kunnskap til kompetanse, men fra uvitenhet til kompetanse er det enda lenger.» Grunnen til at teori og systematisk tenkning ikke har den plassen i Forsvaret som det har i andre fagfelt, er ikke at teori og systematisk tenkning er bortkastet, men at slikt har langt mindre synlig effekt enn i mange andre fagfelt. Napoleon skal ha registrert det samme, og mente angivelig at i krig som i prostitusjon er amatører ofte bedre enn de profesjonelle. Det er selvfølgelig ikke helt sant, også han la vekt på utdanning, men han fikk fram poenget. Krig avgjøres ikke av teori og kunnskap alene, derav de moderate forventningene til fruktene av akademisk arbeid. 

Ideologiske skylapper

Til tross for at selve forskningsobjektet må ta hovedskylden for at teori og systematisk tenkning ikke har en spesielt høy stjerne i Forsvaret, finnes det også andre grunner til at det er slik. Historisk sett ble militære lederoppgaver gitt til adelen, ikke til de mest begavede eller dem med den beste utdannelse. Kanskje familien i sin tid hadde blitt adelige fordi en eller annen stamfar hadde utmerket seg i et slag, men heller ikke militær kompetanse er arvelig. Det er ingen automatikk i at en sønn av en hertug har det som kreves for å lede militære operasjoner, og det var derfor også ganske unaturlig å forlange at han hadde det. Militær leder ble du ikke fordi du kunne noe, men fordi du var noe. C.S. Foresters raljering over dette i boka The General, om generalene fra første verdenskrig, får fram poenget: 

The orders her husband wore were such as no mere general could ever hope to attain, and possessed the further recommendation that there was no «damned nonsense about merit» attached to them[…]Her Grace was sublimely confident in her share of the universal opinion that it was far better to receive distinctions for being someone than for doing something (Forester, 2014, s. 84). 

Synet på verdien av militær kompetanse har selvfølgelig endret seg fra den tiden hvor man kunne bli offiser i ung alder. Nevnte Carl von Clausewitz’ svigerfar, Carl Adolph von Brühl (1742−1802), ble for eksempel innrullert i kavaleriet som femåring, og ble oberstløytnant som sekstenåring. Generalmajor ble han i en alder av 20 år (Bellinger, 2016, s. 17). Det betyr ikke at han var et stort militært geni. Han hadde ingen militær erfaring å snakke om, ei heller militære oppgaver. Det hele handlet som høyadelig om plassen i det sosiale hierarkiet, og ikke minst om inntektene han fikk som generalløytnant. Slik er det ikke lenger, men man finner fremdeles mer enn et snev av aristokrati i Forsvarets kultur. Et anekdotisk eksempel på det, er at den av mine studiekamerater fra Luftkrigsskolen som har nådd høyest i det militære hierarkiet, var den med de dårligst karakterene. En nødvendig, men ikke tilstrekkelig grunn til det, var at vedkommende var utdannet flyger, noe ingen av de med de beste karakterene var, som alle som én har sluttet i Forsvaret . 

Også for dem som ikke leder, men utfører, kan det være dumt å være for kontemplativt anlagt. Et av krigens viktigste dilemma er, av alle steder, fremragende uttrykt i kriminalsatiren om lommetyven Dickie Dick Dickens. Der befinner gjengen til Jim Cooper, kjent som Kjøtthue, seg i hagen til Dickie, med intensjon om å skyte ham så fort han viser seg. Jim Kjøtthue er utålmodig og beordrer småskurken Bonzo til å ringe på døra. Samtalen, i hørespillets episode 9, «Den svarte hannkatts hemmelighet», forløper slik:

Bonzo: Jeg?

Kjøtthue: Ja gutten min, nå kan du få vise å du duger til.

Bonzo: Åssen skal jeg gjøre det da?

Kjøtthue: Harry kan forklare deg akkurat hva du skal gjørra.

Bonzo: Men det kan jo være farlig. Hvis Dickies folk aner uro så? De dreper meg!

Kjøtthue: Det er flere enn deg som har mistet livet Bonzo, uten at verden har gått under for det.

Bonzo: Det var også en trøst.

Var nå egentlig dette en trøst? Hvorfor skulle Bonzo utsette seg for livsfare? Det var nok også slik de franske mytteristene tenkte våren i 1917. Hva får man egentlig igjen for å bli drept eller lemlestet? Kanskje best ikke å stille det spørsmålet i det hele tatt. 

Men om man likevel falt i slike tanker hadde militære sjefer tradisjonelt en løsning på det også. Som kong Fredrik den store sa: «Hvis en soldat under slaget ser seg rundt som om han har tenkt å rømme, eller så mye som setter foten på utsiden av linjen, skal nærmeste underoffiser stikke ham ned med bajonetten og drepe ham på stedet» (Palmer, 1986, s. 100.) Soldatenes frykt for sine egne underoffiserer måtte altså være større enn frykten for fienden. Angrep var en flukt fremover, fra det største til det mindre onde. Slik er det åpenbart ikke lenger, men elementer av dette ligger dypt forankret i den militære kulturen, som vi fremdeles aner konturene av i sersjantenes brøling. 

Så langt har vi sett at teori sliter med å levere, at militære ledere har aristokratiske trekk, som foretrekker å «muddle through – rather than think through – their problems», og at de som er tiltenkt rollen som kanonføde, heller ikke bør tenke for mye. Men det finnes også litt mer subtile grunner til at teoretisering ikke står spesielt høyt i kurs i militære kretser.

Et beskyttende lag av idioti

Den britiske psykologen Norman Dixon hevdet i sin tid at den viktigste egenskapen ved en offiser er å være temmelig dum: «De fleste mennesker har nå blitt vant til, ja nesten likegyldig til militær inkompetanse. På samme måte som alminnelig forkjølelse, plattfothet og det britiske været, er det akseptert som en del av livet, lett latterlig, men nokså uunngåelig» (Dixon 1976, s.17).

Ifølge Dixon er det ikke så uheldig som man skulle tro at det er tomsingene som trekkes mot Forsvaret. Hvis vi tenker over det, er det ikke grenser for hva oppegående offiserer kunne ha fått ut av de ressurser som stilles til deres disposisjon. For å redusere sjansen for militærkupp, må man følgelig sørge for at de ledende folkene i militæret er ganske sedate og fantasiløse: «such a class would have neither the motivation, nor indeed the skill, to turn upon the State» (Dixon 1976, s.50). I tillegg bør prosesser og strukturer gjøres så ineffektive at eventuelt handlekraftige offiserer som likevel har sneket seg inn, ikke får gjort stort uansett. 

Ved å rekruttere sløvsekker demper man også krigens ødeleggelser. Ifølge Dixon har pattedyr en innebygget sperre mot å ta livet av artsfrender, men siden vi mennesker evner å slåss på lang avstand, sørger vi ubevisst for å (gjen)innføre sperren organisatorisk ved å innføre en mengde meningsløst byråkrati, og rekruttere lite initiativrike folk:

So strange are these phenomena that one is forced to consider the hypothesis that at some level in the minds of those who direct national aggression there lurks a contrary motive, a need to pull their punches. Since man is the only species which through his ability to kill at a distance cannot avail himself of those automatic inhibitors of interspecies aggression which are commonplace with other animals, it is possible that he quite unconsciously uses other means to achieve the same purpose (Dixon 1976, s.66). 

Dixon skrev sin berømte bok på 1970-tallet, men skal vi tro Patrick Hennessey, som deltok for britene under operasjonen i Afghanistan, har kanskje ikke så mye endret seg: «XV Platoon had taken Dixon to heart. Loved his idea that good generals differed from bad only in the degree to which they resisted the psychopathy of the very organization they served» (Hennessey, 2009, s.76.) 

Kroppslighetens tyranni

Det finnes kanskje og en siste grunn til at verdien av teoretisering står svakere i Forsvaret enn andre steder. Det forventes ikke at de som forsker på trafikksikkerhet selv har blitt påkjørt av trikken, eller at en lege har hatt alle de sykdommer han forsøker å behandle. Men i den militære verden er det en forventning om nettopp det. 

Thus veterans from throughout the political spectrum condemn mere intellectual musing, depict themselves as flesh-witnesses, and stress that only harsh bodily conditions produce authentic and reliable truth by separating the mental chaff accumulated in peacetime from the wheat. The intellect may toy with these truths, commenting on them, inventing theories about them, thinking up arguments to contradict them – yet this is all delusive, because the intellect can have no idea what it is talking about (Harari, 2008, s.10).

Carl von Clausewitz var også inne på dette forholdet. I en leseverdig passasje i Om krigen, tar han leseren med ut på slagfeltet. Jo nærmere man kommer fienden, desto verre er opplevelsen: 

Her er luften fylt av vislende kuler som med en kort, skarp lyd forkynner sitt nærvær, idet de suser rett forbi øre, hode og sjel. Og i tillegg til alt dette slår medfølelsen, ved synet av de lemlestede og de falne, jamrende slag mot vårt bankende hjerte. En nykomling vil ikke stifte bekjentskap med noen av disse forskjellige farenivåene uten å føle at tankens lys her beveger seg gjennom andre medier og brytes i andre stråler enn i akademisk virksomhet (Clausewitz, 2020, s.116).

At tankens lys beveger seg gjennom andre medier og brytes i andre stråler på slagfeltet enn i akademisk virksomhet er åpenbart med på å redusere verdien av den rene akademiske virksomhet. Om Clausewitz er den fremste militære tenker gjennom alle tider, blir britiske Julian Corbett ofte løftet frem som den største blant de sjømilitære tenkerne, og han hadde en tilsvarende bekymring: «For a civilian to approach the elucidation of such points without professional assistance would be the height of temerity». (Corbett, 1905, s.x.) 

Det er verdt å legge merke til at andre fagtradisjoner enn den militære har utviklet seg på en annen måte. Det er for eksempel intet oppsiktsvekkende ved at en som studerer statsvitenskap ikke selv har erfaring som politiker eller har partipolitiske ambisjoner. Det er snarere tvert om. En aktiv politiker som forsøker å skrive generelt og teoretisk om statsvitenskapelige spørsmål blir ofte mistenkt for ikke å være helt nøytral og disintersted. At statsvitenskap i dag oppfattes som et fullverdig forskningsfelt ved universitetene skyldes nok i stor grad at man ikke forventer at en professor i statsvitenskap har en politisk bakgrunn. Strategi og militære studier har ikke kommet helt dit.

De ovennevnte punktene er alle av generisk karakter. De gjelder alle steder. Men det finnes også noen historiske og kulturelle forhold som gjør at militær tenkning i Norge kanskje ikke er som tenkning andre steder.

Norge som fredsnasjon

Det er ikke spesielt å hevde at man er spesiell, men Norges forhold til krig, og til studiet av krig, er utvilsomt litt spesiell. Vi er et av få land i verden som ikke vant vår endelige selvstendighet uten krig. Mens andre «unge» stater i vår nærhet, som Polen og Finland, har generaler som sine landsfedre, har vi polfarere, forfattere og skipsredere. At vi fikk æren av å dele ut Nobels fredspris preget nok også vårt syn på krig. Heller ikke andre verdenskrig produserte mange helter i Norge fra de regulære militære styrkene. Nordmenn dyrket også offerrollen i langt sterkere grad enn det for eksempel finner, briter og franskmenn gjorde, noe som kom til syne da Winston Churchill besøkte Norge i mai 1948. Da ble han til stadighet presentert for ledende folk med fartstid fra tyske konsterasjonsleire: «Dere har visst et helt aristokrati av ‘suffereres’, har dere ikke?» (Njølstad, 2008, s. 347).

Norges generelle forkjærlighet for fred, har nok også satt sitt preg på det norske akademias forhold til krig. Som emeritus professor Torbjørn Knutsen ved NTNU skriver: 

Kan krig studeres vitenskapelig? Naturligvis kan den det. Det er lange tradisjoner for dette i mange land. Også i Norge. Men her har studiene vært dominert av sosiologer som har betraktet krig som et uakseptabelt avvik fra en normaltilstand av orden og fred. De har fremstilt krig som en sykdom og betraktet vitenskapelig forskning på krig som et slags epidemiologisk prosjekt; de har samlet opplysninger om kriger i store datasett som de har gransket ved hjelp av statistiske teknikker for å finne mønstre og regulariteten. Hensikten har vært å identifisere krigens årsaker slik at de etter hvert kunne utvikle en kur for denne lidelsen. Den norske forskningen har, kort sagt, vært mer opptatt av fredsforskning enn av krigsstudier (Knutsen, 2014).

Også enkelte av de få sivile akademikere som faktisk har brukt tid på å tenke på krig har følt et behov for å unnskylde seg. Da statsviter Jens A. Christophersen (1925−1997) skrev et forord til en sterkt forkortet utgave av Carl von Clausewitz Om krigen, som kom i 1972, la han ikke skjul på hva han syntes om arbeidet: «Det er alltid med en viss betenkelighet en gir seg til å skrive om et militært emne. Krig er nå engang ikke det en gjerne beskjeftiger seg med» (Christophersen, 1972, s. ix). Vi foretrekker fred her i landet, også som forskningsprosjekt, noe ikke bare de sivile forskningsmiljøene bærer preg av, men også de militære.

Konklusjon

I dette kapittelet har vi sett at få fag har et mer ambivalent forhold til sin egen faglighet enn krigsstudier. Det er så ambivalent at det knapt kan regnes som et fag. Så lenge feltet har eksistert, fra Machiavelli og fram til nå, har det alltid lurt en «epistemologisk krise» under virksomheten. Både våre med- og motstandere kan alltid gjøre noe annet enn det vi har forutsatt i våre teorier. Flaks, uflaks og tilfeldigheter kan også velte ethvert militærteoretisk byggverk. Men selv om systematisk militær tenkning ikke kan garantere suksess, er alternativet ikke å slutte å tenke, snarere tvert imot. Men militærteori er dessverre ingen oppskrift på militær seier:

Teorien eksisterer for at ingen skal måtte starte med blanke ark og hver eneste gang være nødt til å skaffe seg oversikt over temaet og gjennomgå det. De skal i stedet finne stoffet lett tilgjengelig og oversiktlig. Teorien skal tjene til å utdanne den kommende sjefen, eller mer presist, å veilede ham i hans selvstudier, men den skal ikke følge ham på slagmarken, slik en klok lærer vil lede og stimulere den unge mannens intellektuelle utvikling uten å holde ham i hånden gjennom resten av livet (Clausewitz, 2020, side 156).

Militærteori er følgelig som alle andre verktøy. Nyttig om du vet hva du gjør, men utretter ikke mirakler: 

Theory can indeed be quite useful in the maturation of military commanders and in the development of martial institutions, but it is not always necessary and by no means perfect. It should thus be studied assiduously but used with caution (Winton, 2011, s. 853.)

Lesetips

• Clausewitz, C.v. (2020) Om Krigen (1832). Oslo: Vidarforlaget. Om krigen er ikke bare «the greatest but the only truly great book on war.»
• Høiback, H (2021) En kort introduksjon til Carl von Clausewitz – Krigens filosof. Oslo: Cappelen. Boka gir en innføring i Clausewitz som person, tiden han levde, boka han skrev og dens virkningshistorie.
• Hackworth, D.H. (2020) About Face: The Odyssey of an American Warrior (1989). New York: Simon & Shuster. Sannsynligvis den beste boken som er skrevet om hvordan moderne krig egentlig er, og om hvorfor man mister troen på den militære institusjonen, dens ledere og deres politiske foresatte.

Foto: Evgeniy Maloletka / Defense of Ukraine Twitter