Over norm?

Første gang jeg skrev tjenesteuttalelse for andre enn studenter og elever kom min egen sjef stormende inn på mitt kontor. Han spurte: «Jeg var sikker på at de to du har i seksjonen din er flinke folk. Er de ikke det?» «Visst er de det», svarte jeg, «men hvorfor spør du?» «De to tjenesteuttalelsene du har skrevet tyder på det helt motsatte.»

 Oberstens poeng var at mine to tjenesteuttalelser ga et godt og dekkende bilde av mine to medarbeideres innsats og kvaliteter, men at det ikke er slik man skriver tjenesteuttalelser. Sjangeren forlangte atskillig flere superlativer enn jeg har i mitt aktive vokabular, og alle kryss måtte stå helt til høyre i rubrikkene. Alt måtte være ‘over norm’. «Vil du ikke at major X skal kunne bli bataljonssjef?»

Mine to var utvilsomt supre folk, og har siden skikket seg vel, men supermennesker var de ikke. Ikke de heller. Men jeg tok obersten på ordet, og blåste så mye varmluft inn i tjenesteuttalelsene at de nesten sprakk.

Dette er ingen kommentar til hvordan tjenesteuttalelser skrives i Forsvaret i dag. Til det vet jeg for lite. Man finner heller ingen forslag her til hvordan man kan komme seg ut av en eventuelt uheldig praksis, uten å skape a lost generasjon. Om én sjef bestemmer seg for å skrive mer edruelige tjenesteuttalelser, vil de som mottar disse få et alvorlig handicap i forhold til dem som fremdeles nyter godt av de inflaterte versjonene.

Her er temaet hva denne «over-normismen» gjør med oss mer generelt, og med arbeidsplassene våre. På nettet finner jeg for eksempel et utsagn fra Mister-over-norm-himself, John Hammersmark: «Jeg pleier å si at det er to ting man ikke kan hoppe bukk over. Det ene er å stille høye krav, det andre er at de involverte individene i teamet du leder, må ønske og akseptere å gjøre den jobben det koster å tilfredsstille høye krav.»[1] Dette evangeliet tas i dag stort sett for gitt, og man stiller sjeldent spørsmål ved det. Men hvor viktig er det egentlig å stille høye krav? Og hvor lurt er det?

En av Storbritannias fremste generaler under andre verdenskrig, feltmarskalk William Slim, antyder en litt annen logikk enn den godeste ‘Hammers’ forfekter: «Arméer vinner ikke kriger ved hjelp av noen få supersoldater, men ved den gjennomsnittlige kvaliteten til den jevne avdeling.»[2] Er det ikke slik ellers i livet også? Hva om alle spillerne på et fotballag ønsker å gjøre det lille ekstra, hele tiden? Hva om alle gjerne vil avgjøre kampen? Hva om alle musikerne i et orkester har konstant lyst til å vise publikum at nettopp de tilfredsstiller høye musikalske krav?

Også på museet der jeg jobber er vi glade i folk over norm, som går i tet, og som pick up the ball and run with it. Vi er avhengig av slike. Men vi er enda gladere i lagspillerne som ikke stikker av med ballen, men som holder et jevnt og forutsigbart trekk i pulkdraget. Vi synes de er best som jobber aerobt, og som ikke brenner sitt lys i begge ender. Vi liker de trofaste som ‘leverer’, jevnt og trutt.

Museumsdrift er ingen sprintøvelse. Livet er heller ikke det. Det er fint, og enkelte ganger nødvendig, at noen bryter ut av mønsteret og finner nye veier, men om alle gjør det, hele tiden, blir det kokos. Er det ikke slik på andre arbeidsplasser enn de museale også? Trenger vi å være den beste utgaven av oss selv? Makter vi? Hele tiden? Orker vi et slikt (arbeids)liv? Å være større enn seg selv tar på i lengden, og jeg tror ikke produktiviteten blir større av det heller, på sikt.

Hva med heller å ta sikte på å være en bærekraftig utgave av seg selv? Eller en autentisk og oppriktig versjon av seg selv? Hva er galt med bare å være seg selv? Men skal du klare å være deg selv, må du ha et selv å være. De fleste av oss har nok med det. En altfor enøyd og heseblesende jakt på «over norm», er følgelig litt under norm i min bok.

Foto: Anette Ask/Forsvaret