Utdanningsreformen; best når det gjelder, eller bare godt nok?

Utdanningsreformen; best når det gjelder, eller bare godt nok?

. 7 min read

Steinar Skaar

Pensjonert major og Dr./Emeritus ved Luftkrigsskolen.

I den, ikke helt etterrettelige, men ikoniske guttedrømfilmen Top Gun (1986), fremstilles hensikten med militær utdannelse, noe upresist og tendensiøst, som at man skal bli den beste; «best of the best». Tom Cruise alias «Maverick» sendes til «Top Gun», eller mer presist, men noe mindre sexy; «United States Navy Strike Fighter Tactics Instructor program» for å bli nettopp det; «best of the best». Top Gun er fiksjon, men betydningen av å være god for å oppnå suksess i krig og konflikt er det vanskelig å være uenig i. Den amerikanske generalen Douglas McArthur uttrykte om dette i en tale til elever ved den amerikanske krigsskolen West Point at “in war there is no substitute for Victory”. Det er fullt mulig å problematisere McArthurs utsagn, men det får bli en annen diskusjon. I krig deles det som kjent ikke ut sølvmedaljer og skal man komme noen vei i slike sammenhenger må man være best, i hvert fall tilstrekkelig mye bedre enn motstanderen slik at man ikke sendes hjem med halen mellom bena. Kriger vil man jo helst ikke tape, det fører ofte med seg en rekke svært utilfredsstillende konsekvenser som tap av; territorium, demokrati, liberale rettigheter, samfunnssystem og ikke minst liv, for å nevne noen. Dessuten er det svært kostbart.

Så «Maverick» sendes altså til Top Gun for å bli best, eller i hvertfall en av de beste, omtrent slik vi sender våre unge kvinner og menn til toppidrettsgymnas for senere å bringe heder og ære til nasjonen. Sølv er uansett nederlag som Kupper’n utrykte det (de litt yngre kan google for å finne ut hvem Kuppere’n var). Budskapet i Top Gun er at den, riktignok i glamorisert og idealisert Hollywoodsk ånd, synes å mene at for å bli «best of the best», må man øve, trene og ikke minst utdannes. Slikt kommer ikke av seg selv må vite, men mer om det senere.

For noen ganske få år siden var artikkelforfatteren, sammen med gode kolleger fra Luftkrigsskolen, på studietur til det danske Forsvarsakademiet, det danske motsvaret til den norske Forsvarets høgskole. Danskene hadde nettopp gjennomført en betydelig reform av sitt militære utdanningssystem, ikke helt ulikt den utdanningsreformen som nå er gjennomført for den militære utdanningen i Norge. Det var to begreper som var hovedtema for den danske reformen hvis opprinnelse kan finnes i økonomisk teori, hhv; «just in time» og «just enough».  Den militære utdannelse skulle altså sørge for at studentene fikk den utdannelsen de trengte på det tidspunktet de trengte den (just in time) og at de fikk akkurat passe utdannelse (just enough). Utdannelse er som kjent kostbart, og det var lett å få inntrykk av at store mengder overkvalifiserte offiserer slett ikke var i noens interesse. Utover at «just in time» og «just enough» signaliserer en grunnleggende problematisk tilnærming til utdanning og kunnskapsdannelse, står begrepene også i et nokså åpenbart motsetningsforhold til å bli best.  Det norske Forsvarets utdanningsreform har bemerkelsesverdig mange likheter med den danske; ikke minst at «godt nok» synes å være et slags gjennomgående mantra.

Som leseren sikkert har forstått er artikkelforfatteren lett kritisk til forestillingen om at «godt nok» er et greit utgangspunkt for den militære utdannelsen. Nå kan det riktignok innvendes at Forsvarets utdanningsreform hadde som sin primære hensikt å frigjøre midler fra det militære skolesystemet som kunne brukes på investeringer og operativ virksomhet. Det er tross alt dette som gir kampkraft og operativ evne. Mengder av folk som sitter årevis på skolebenken derimot, gir begrenset eller ingen kampkraft. Det er formodentlig denne forestillingen som har brakt oss begrepet «utdanningsfravær».

Det kan her være på sin plass med en liten digresjon. I disse dager publiseres boken Militærmakt i Nord, redigert av Tormod Heier. I boken drøftes de strategiske sikkerhetsutfordringer som Norge antas å stå overfor i tiden fremover og hva dette kan bety for hvordan Norge skal innrette sitt forsvar. Bokens forord er forfattet av Forsvarssjef Eirik Kristoffersen. Kristoffersen har en imponerende tjenestebakgrunn og har nok lært seg ett og annet om krig og fred og sånt på et nivå som er få forunt. I forordet skriver Kristoffersen flere ting, blant annet at «den som klarer å se gjennom kaoset, utnytte egne fortrinn og en motstanders svakheter, har størst sjanse til å vinne». Han fortsetter videre med en anekdote om hvordan spesialstyrkenes trening på entring av skutesider også ble relevant i Kabul. Skutesider var det få av i Afghanistan, mens loddrette vegger derimot fantes i stort monn.  Kristoffersens hovedanliggende er, må man anta, at man vet aldri hva man får bruk for av det man har lært, men man får jammen sørge for å bli ganske god på det. Utover det litt besynderlige i at Forsvarssjefen vektlegger en anekdote hentet fra et grunnleggende taktisk nivå i forordet til en bok om strategi og nokså overordnede problemstillinger er poenget godt; man vet aldri hva man får bruk for, men sørg for å bli så dyktig som mulig, «best of the best» om man vil. Forsvarssjefen synliggjør derfor det som er denne artikkelens hovedanliggende; i militær sammenheng er det viktig å være god, veldig god. Jeg antar uten videre at «godt nok» neppe er ambisjonen hverken for norske spesialstyrker, norske jagerflygere eller andre utøvere av den militære profesjon. Det gir jo i beste fall bare en andreplass og det er, som nevnt over, en ganske dårlig ide.

Kristoffersens forord tydeliggjør imidlertid også et annet perspektiv. Det er, på mange måter, det taktiske nivået som «er» Forsvaret, i forordet illustrert med viktigheten av å kunne klatre opp bratte vegger. Dette er formodentlig knyttet til forestillingen om at kampkraft først og fremst skapes gjennom trening og øving på det klassiske militære håndverket, det å kunne seile båtene, fly flyene, utnytte artilleriet eller, for den saks skyld, klatre opp bratte vegger bedre enn motstanderen. Tilbringer man for mye tid på skolebenken, for eksempel på en av Forsvarets krigsskoler, får man som kjent ikke gjort svært mye av dette, man har «utdanningsfravær» fra det som egentlig betyr noe.

Men, som Forsvarssjefen innleder med, skal man «vinne» må man, utover å kunne sitt militære håndverk, kjenne seg selv, sin motstander og den kontekst man opererer i. Kritisk tenkning og evne til læring blir derfor av avgjørende betydning fremholder han. Den dyktige offiser må med andre ord også utvikle og trene sin analytiske muskel, ikke bare ferdigheten til å skyte med kanon eller slippe bomber. Dette er også, skal man ta Forsvarssjefen på ordet, svært viktig for å skape kampkraft og operativ evne. I min nå avsluttede, men likevel ganske lange, karriere i Forsvaret var det dessverre ofte slik at «kritisk tenking» og «evne til læring» i begrenset grad kjennetegnet tjenesten ved de operative avdelingene. Joda, det skjedde veldig mye bra, men fokuset var å bli god på taktiske og stridstekniske greier, for min egen del hvordan man best kunne forhindre at en motstander ødela flystripene våre med bomber og raketter.

Offiserenes, og nå etter hvert spesialistenes, evne til kritisk tenkning, perspektivrikdom, helhetstenkning, evne til læring og evne til å systematisk utvikle ny kunnskap (FoU) utvikles derfor etter mitt syn best ved Forsvarets skoler; krigsskolene og stabsskolen hvor det er velutviklede og høykompetente miljøer for slikt. Her utvikles det altså operativ evne og kampkraft med andre midler og på andre måter enn ute ved de operative avdelingene, men det er like fullt det det dreier seg om; utvikling av operativ evne og kampkraft. I parentes bemerkes derfor at å bruke begrepet «utdanningsfravær» om slik kompetansebyggende virksomhet, enn så lenge Forsvarets daglige virksomhet i all hovedsak er utdanning og trening, synes noe underlig.

Forsvarets skoler har utviklet spisskompetente miljøer på ledelse, militær kontekstforståelse og analyse som i begrenset grad finnes andre steder i Forsvaret eller på sivile utdanningsinstitusjoner for den saks skyld. For offiserene, hvis hovedanliggende er «å kunne planlegge, lede og gjennomføre militære operasjoner» skulle man derfor tro at utdanning som vektla kontekstforståelse, metodekunnskap, utvikling av analytiske evner og forståelse for ledelsesverktøy var av særlig og overordnet viktighet; at det var viktig å bli svært god, kanskje best, også innenfor disse områdene.

Mange har skrevet om dette tidligere, blant annet Dag Henriksen og Harald Høiback, men jeg tror det gjerne kan gjentas. Der hvor resten av samfunnet beveger seg i en stadig mer utdannelseskrevende retning, er dette ikke tilfellet for den delen av militær utdanning som gir formalkompetanse. Mastersyken har, for å si det mildt, på ingen måte truffet det militære utdannelsessystemet. Det brukes betydelig mindre midler på utdannelse ved Forsvarets skoler nå enn før reformen og utdannelsen er blitt kortere.  Det er endog en uttrykt ambisjon om at mange, kanskje de fleste, av kadettene skal gis et ettårig kvalifikasjonskurs gitt at de tidligere, som et minimum, har en sivil bachelorutdanning. Selv om enkelte nok vil hevde at reformen også var en kvalitetsreform er det liten tvil om at både ressursnedtrekket og den reviderte utdanningens innretning og lengde signaliserer at det reelle ambisjonsnivået er at den militære utdannelsen skal være «god nok».

Det er imidlertid vanskelig å se at moteverdenens tese om at «less is more» er en god tilnærming for å lykkes med noe av det mest kompliserte som finnes; altså oppnå suksess i krig og konflikt. Opplevelsen til mange av lærekreftene ved Forsvarets skoler er at der hvor det tidligere var en viss mulighet til faglig fordypning og utvikling av kontekstforståelse er dette i stort monn erstattet av en hamsterhjultilnærming; korte fagemner med lite rom for fordypning og derfor en faglig harelabb.  Dette er ingen kritikk av verken lærerne ved Forsvarets skoler eller elevene. Lærerne er overmåte dyktige og elevene likeså, men de hadde fortjent noe bedre.

Så derfor, la meg gå tilbake til utgangspunktet for artikkelen; holder det med «godt nok», eller må ambisjonen for den militære utdannelsen faktisk være å sørge for at de fremtidige offiserene blir «best når det gjelder»? Krig og konflikt har alltid vært en kompleks og krevende affære som stiller store krav til de som skal drive med slikt. Samtidens konflikter stiller om mulig enda større krav til offiserene og befalet enn tidligere. Utover å beherske det militære håndverk må de i stor grad kunne forstå og operere i situasjoner som, i mangel av et bedre ord, kan beskrives som kaleidoskopiske; de er flyktige og det som var sant i går er feil i dag. De beste offiserene må derfor kunne tenke kritisk, de må kunne forstå og analysere komplekse situasjoner, de må være metodisk sterke, de må kunne lede med faglig integritet og omtanke, de må ha en velutviklet evne til læring og de må, etter mitt syn, være bevæpnet med en solid dose empiri og teori om «krig og fred og sånt». Svaret er derfor gitt; vi må ha sørge for at elevene våre får den beste utdannelsen slik at vi får de beste offiserene og de beste spesialistene. Dette poenget er antagelig viktigere for en småstat som Norge enn for en stormakt; vi har, tross alt, ikke så mange å ta av og våre ressurser er begrenset.

Jeg argumenterer derfor for at det allerede nå er på tide med en evaluering av utdanningsreformen. Evalueringens hensikt må ikke være å undersøke om man nådde dens opprinnelige målsettinger, den var jo først og fremst en innsparingsreform. Snarere bør evalueringen kunne tydeliggjøre hvilken kompetanse, kunnskap og ferdigheter våre offiserer og spesialister trenger i fremtiden for å bli «best» og hvilke konsekvenser dette vil ha for norsk militær utdanning. Man kunne jo begynne der ved neste korsvei med håp om at det er slike vurderinger som skal å gi form og farge til den militære utdannelsen, ikke et eksplisitt innsparingspotensial. Kunne det derfor eksempelvis og avslutningsvis vært klokt med en utdanningsutredning som del av den neste forsvarsutredningen?


Foto: Forsvaret

Er du enig/uenig med artikkelen eller har en kommentar? Ta kontakt med redaksjonen og send inn ditt synspunkt. Bruk gjerne style guiden vår.