Varsko her… MILENG en forutsetning for militær kampkraft

Multidomeneoperasjoner (MDO) er en vedtatt målsetning i NATO, og Norge. MDO krever synkroniserte og koordinerte effekter på tvers av land‑, sjø‑, luft‑, cyber‑ og romdomenet. Evne til å opprette, opprettholde og gjenopprette infrastruktur er fundamentale forutsetninger for å kunne påvirke disse operasjonsmiljøene slik at MDO kan bli en realitet og ikke bare en ide. Denne artikkelen argumenterer for å reetablere MILENG (Military Engineering) på fellesoperativt og nasjonalstrategisk nivå. Fagfunksjonen må forankres i Forsvarsdepartementet og kobles til NATO‑doktrine, gjeldende instruksverket, retningslinjer for EBA, eiendomsstrategi og tildelingsbrev.

Historisk tilbakeblikk

På 1990‑tallet var militære ingeniørtjenestene gjennomarbeidede militærfaglige strukturer. Forsvarets bygningstjeneste (FBT) og Forsvarets Overkommando (FO) var bemannet med ingeniøroffiserer, støttet av et landsdekkende nett av ingeniørdistriktstaber i FBT, territorielle kommandoer i Hæren og fortifikasjonsmiljøer i Sjø- og Luftforsvaret. Denne helheten utgjorde et innarbeidet MILENG‑system som utviklet og forvaltet infrastruktur til støtte for Totalforsvaret, med etablerte prosedyrer for etablering, opprettholdelse og gjenopprettelse.

I tråd med anbefalinger i Forsvarsstudien 2000 ble dette systemet avviklet, ved at territorielle staber ble nedlagt, fortifikasjonsmiljøer avviklet og ved at FBT ble løftet ut av Forsvaret og omorganisert til et merkantilt rettet Forsvarsbygg. Parallelt gjennomgikk flere NATO‑land en tilsvarende dreining mot ekspedisjonsstyrker med et taktisk fokus. Krigen i Afghanistan er avsluttet, Ukrainia har blitt angrepet av Russland og Forsvarets fokus har igjen beveget seg i retning av et invasjonsforsvar. Med NATO doktrinen Allied Joint Doctrine for Military Engineering (AJP‑3.12), og Military Committee Policy for Military Engineering, MC 0560/2 løftes militær ingeniørvirksomhet igjen opp som en grunnleggende del av militære prosesser på alle nivåer.

MILENG, mer enn et stridsteknisk virkemiddel

Den fellesoperative virkeligheten er fysisk, det vil si at styrker må kunne flyttes (mobilitet), operere (infrastruktur og understøttelse), beskyttes (fortifikasjon, signaturkontroll) og overleve angrep (gjenoppretting). Alt dette er kjerneområder innen MILENG.

NATOs AJP‑3 beskriver MILENG som en funksjon på tvers av alle nivåer og alle typer operasjoner. Det er ikke bare ingeniørfag i snever forstand, men en bred, funksjonell tilnærming til hvordan forme de fysiske operasjonsmiljøene for å skape operativ fordel.

Funksjonen er tett integrert med fellesfunksjonene og er avgjørende for vår evne til å operere. Forsvarets evne til å styrkeprodusere og projisere militær kampkraft bygger på de fire innsatsfaktorene Personell, Materiell, EBA og IKT. Allierte styrker understøttes gjennom RSOM-I prosessen (Reception, Staging, Onward Movement and Integration).  RSOM-I forutsetter at nasjonal militær og sivil infrastruktur er dimensjonert for alle faser i konfliktspekteret. Dette er ingeniørdrevne prosesser, og uten MILENG blir militær kampkraft og tempo kortvarig, men med MILENG kan operasjoner planlegges og gjennomføres i en fellesoperativ ramme.

Krigen i Ukraina viser hva MILENG egentlig handler om

Krigen i Ukraina gir klare føringer for viktigheten av å satse på MILENG. I moderne krig er fysisk og digital infrastruktur like viktig som våpensystemer. Russiske angrep forsøker å knekke viljen til befolkningen og de militære styrkene ved å angripe strømnett, vannforsyning, transportårer og kommunikasjonssystemer. Ukraina har, gjennom improviserte ingeniørløsninger, desentralisert håndtering og systematisk gjenoppbygging, klart å opprettholde kritiske tjenester. NATO har identifisert dette og benytter nå disse erfaringene til å styrke alliansens evne til å opprettholde essensielle tjenester under krig.

Evnen til å raskt kunne gjenopprette infrastruktur handler direkte om motstandsvilje i befolkningen og kampkraft for de militære styrkene. Ukrainas håndtering av kombinerte cyber‑ og missilangrep på infrastruktur viser verdien av redundans, fleksibilitet, lokal beredskap og reserveløsninger. De skaper robusthet gjennom å kombinere digital modernisering med fysiske reserveløsninger.

Erfaringene tilsier at den som ikke kan beskytte, tilpasse, og gjenopprette infrastruktur, kan heller ikke føre moderne krig. Norske planer må derfor operasjonalisere MILENG‑krav for beskyttelse, hurtig reparasjon, tilpassing og reetablering. Vi må ha evne til å utføre dette før, under og etter angrep. Infrastruktur er kampkraft.

Overordnede styringsdokumenter

Hovedinstruksen for Forsvarsbygg slår fast at etaten skal være en beredskapsorganisasjon og en del av totalforsvaret. FB skal ha et operativt oppdatert planverk, ivareta rollen som nasjonalt kompetansesenter for sikring av bygg og ivareta rollen som fagmyndighet for Skyte og Øvingsfelt. Forsvarsbygg har ansvaret for å utrede og anbefale ulike alternativer for å best mulig understøtte Forsvaret og alliertes behov for infrastruktur.

Dette er tydelige operative forventninger med direkte MILENG‑implikasjoner.

FDs retningslinjer for EBA (FD REBA) krever helhetlig planlegging, standardisering og hurtigløp for prioriterte prosjekter, samt integrerte beredskapskrav knyttet til RSOM-I, NATO Security Investment Program (NSIP) og Supplementary deefense cooperation agreement between Norway and the United States of America (SDCA) innen verdibevaring og nybygg.

Dette er operative premisser som må besluttes og følges opp av en tydelig fagfunksjon.

Eiendomsstrategien gjør infrastruktur til en likeverdig innsatsfaktor som personell, materiell og IKT. Strategien krever at en helhetlig eiendomsplan er koblet til Forsvarssjefens gjennomføringsplan, leirplaner, LCC‑baserte finansieringsmodeller for verdibevaring og en skjerpet SØF satsning.  Strategien presiserer når staten bør eie formålsbygg og når leie/lease er klokt, for å sikre rett kost, tid og ytelse. Alt dette forutsetter samlet ingeniørledelse og fagkompetanse.

Tildelingsbrev 2026 spesifiserer tre delmål, som er fremskaffe, forvalte og beredskap. Dette krever at MILENG blir ansett som en forutsetning for robusthet, designvalg og tempo, og ikke bare som en støttefunksjon.

MILENG, karriereparadokset i forsvarssektoren.

Ved Krigsskolen Linderud utdanner Forsvaret rekordmange ingeniører med en unik kompetanse. Dette er kadetter som spesialiserer seg i å forstå hvordan infrastruktur påvirker militær evne, hvordan terreng påvirker militære operasjoner, og hvordan mobilitet og beskyttelse omsettes til kampkraft. Behovet har blitt identifisert og Forsvaret rekrutterer godt, men personellet forsvinner. Militære ingeniører mangler karrieremuligheter, og valget disse offiserene står ovenfor som majorer blir derfor, enten å forlate faget og bli generalister, forlate forsvarssektoren helt, eller gå til Forsvarsbygg og miste militære karrieremuligheter og gradsmessig utvikling. Slik bygges kompetanseflukt inn i dagens tjeneste og karriereplaner.

Paradokset oppstår der hvor Forsvaret forventer at Forsvarsbygg skal ivareta MILENG‑rollen, og det er et mål å redusere antallet militære stillinger utenfor Forsvaret. Tildelingsbrevet til Forsvarsbygg, beskriver tydelig at militær kompetanse er knapp, og etatene skal nøye vurdere hvilke stillinger som virkelig må være militære. Forsvarsbygg holder derfor antallet militære stillinger nede ved å bemanne mest mulig sivilt, og basere MILENG kompetansebehovet på innleide konsulenter. Begge disse føringene kan ikke oppfylles samtidig. I skjæringspunktet mellom operativt behov og teknisk leveranse, oppstår det et kompetansemessig vakum.

MILENG på fellesoperativt og nasjonalstrategisk nivå

For å sikre en helhetlig kobling mellom operasjonskrav, EBA‑politikk og allierte standarder er det nødvendig å etablere en nasjonal fagmyndighet for MILENG. En slik funksjon må kunne tilføre strategisk ingeniørfaglig tyngde til nasjonale fellesoperative plan- og beslutningsprosesser, og være relevant og operativ i alle konfliktfaser. Den må også kunne håndtere og redusere dagens karriereparadoks innen MILENG-faget.

Det forutsetter et tett og strukturert samarbeid mellom FD, Forsvarsstaben (FST) og Forsvarsbygg (FB) for å sikre at MILENG-perspektivet integreres i sektorens plan- og utviklingsprosesser. Forsvarsstaben må reetablere en robust MILENG-funksjon innen plan- og utviklingsdomenet. Samtidig må Forsvaret inkludere relevante tjenestestillinger i Forsvarsbygg i sine karriere- og tjenesteplaner.

Forsvarsbygg må på sin side få et tydelig oppdrag om å bidra aktivt til å bevare, videreutvikle og forvalte MILENG‑kompetansen i sektoren. Dette vil legge til rette for livslange karriere- og tjenesteløp for MILENG‑ingeniørene som utdannes ved FHS, og samtidig sikre at forsvarssektoren har tilgang på nødvendig ingeniørfaglig kompetanse.

Med en slik tilnærming vil Forsvaret kunne etterleve kravene i AJP‑3 om integrering av MILENG på alle stabsnivåer.

Fra støttefunksjon til strategisk virkemiddel

Alle snakker om MDO. Færre snakker om hva som faktisk gjør MDO mulig. Det er evnen til å forme det fysiske operasjonsmiljøet, skape mobilitet, gi beskyttelse og gjenopprette funksjoner etter angrep, som gjør det. Når Hovedinstruks, FD REBA, Eiendomsstrategien og Tildelingsbrev peker ut retning og mål, er det på tide å etablere MILENG som en operasjonell og strategisk fagfunksjon. MILENG må ha en tydelig organisering, et sammenhengende karriereløp i sektoren, og det må være klare rollefordelinger mellom FD, FST og FB. På denne måten kan norsk tilnærming til MDO bli noe mer enn en ambisiøs tanke, og heller bli et realistisk målbilde.

Foto: Johannes Bærhaugen / Forsvaret