I årene etter det legendariske slaget ved Waterloo i 1815 satt en ganske frustrert mann og grunnet over livet. Det hadde ikke fart med ham helt slik han kunne ønske. Han hadde selv nesten vært til stede ved det nevnte slaget, men bare nesten. Av ulike grunner kunne han heller ikke regne med at en slik mulighet skulle dukke opp igjen. Han var også en smule for frittalende, og var derfor karrieremessig parkert en godt stykke inn på et nokså begivenhetsløst sidespor. Å få utmerke seg som dristig militær sjef i store slag ville nok forbli en guttedrøm.
Men han kunne gjøre noe annet, noe han selv hadde større kontroll på, nemlig å skrive en bok: «For det var mitt ærgjerrige mål å skrive en bok som ikke ville være glemt etter en to–tre år, en bok som den som interesserte seg for temaet kanskje kunne ta fram mer enn én gang.» Han skulle aldri få vite hvor godt han lykkes. Dette ble skrevet for mer enn 200 år siden, men først nå har boka han skrev endelig kommet ut i sin helhetlige form på norsk.
Boken jeg snakker om er selvfølgelig Carl von Clausewitz’ Om krigen, som Vidarforlaget med god hjelp av Jacob Børresen ga ut i desember 2020. Men hvorfor er utgivelsen av en gammel bok en så stor begivenhet at det fortjener en kronikk?
Det faller ganske naturlig for vår generasjon å tro at utviklingen har gjort at vi vet mer, og kan mer, enn folk som levde i tidligere tider. Det generelle utdanningsnivået i samfunnet og vitenskapelige framskritt hinsides forestillingsevne, i kombinasjon med informasjonsteknologiens eksplosive utvikling, har gjort at vi tilsynelatende er de smarteste og klokeste menneskene som noensinne har levd på jorda. Men er det så sikkert? Snarere kan den voldsomme utviklingen ha gjort at vi har mistet noe på veien? Kanskje kan det høye tempoet og den enorme tilgangen på data gå utover kunnskaps- og refleksjonsdybden? Vi må anta at folk før oss kan ha kjent til ting vi enten har glemt eller aldri har visst. Vi må holde den muligheten åpen at i enkelte sammenhenger kan folk som har levd før oss vært visere enn oss. Etter mitt syn gjelder dette spesielt innenfor militære spørsmål, til tross for den enorme militærteknologiske utviklingen de siste 200 år. Eller kanskje nettopp derfor.
Det er liten tvil, stadig etter mitt syn, om at folk som Clausewitz og hans lærer og mentor Gerhard von Scharnhorst tenkte langt mer avanserte tanker om krig og strategi enn det vi gjør i dag. De levde før spesialiseringen kom så langt at offiserer sluttet å lese filosofi og følge den vitenskapelige forskningsfronten. Og de levde i en tid hvor også topp- og stabsoffiserer kom nær krigens kaos og gru, samtidig som det var kort vei til den sivile toppledelsen. Det er en uvant tanke, at vi kan lære av folk som har levd for lenge siden, ikke bare fordi de tenkte annerledes enn oss, men fordi de tenkte langt bedre.
Wolfgang Amadeus Mozart er ikke en god komponist til å være 1700-tallskomponist. Han er en av historiens beste komponister, om ikke den beste, helt uavhengig av at han aldri fikk høre kjendiser synge med autotune på fargefjernsyn eller noen gang fikk sette sine ben i en synthesizer. Heller ikke Platon eller Shakespeare blir dårligere av at tiden går, eller av at iPhone kommer ut i nok en ny versjon. Selv om mye har blitt bedre med årene, gjelder ikke det menneskets evne til å reflektere og å uttrykke seg. Selv om Apples telefoner blir stadig bedre, kan vi ikke si det samme om musikk, litteratur eller filosofi.
Clausewitz var som de andre nevnte herrer hvit, mann og etter hvert middeladrende, men til tross for det, har også han stadig noe å fortelle oss. Om krigen er en bok som ikke kjenner dagens spørsmål og diskusjoner, og kan derfor gjøre en bedre jobb som korrektiv, og med å gi oss overhøyde, enn det bøker som kom ut i går kan. Om krigen er ikke heseblesende opptatt av å være tidsaktuell, og er derfor heller ikke alltid litt for sent ute til å være relevant. Ditt møte med et slikt verk blir derfor både individuelt og uforutsigbart. Du får noe annet ut av det enn jeg gjør, noe som tilsier at vi begge bør lese den. Søk derfor til kilden! Clausewitz’ bok gir oss impulser og ideer, i den ene eller andre retning. Den gir oss anledning til å tenke, til å undres, og til å føle, om så viktige tema som krig og fred. Hva mer kan man be om?
Foto: Carl von Clausewitz by Wilhelm Wach (Wikimedia)
Kronikken er finansiert av Eckbos Legat
