Adaptiv ro: Et begrep for ledelse i krise

I en verden preget av plutselige sjokk, teknologiske skifter og global usikkerhet, settes lederes beslutningsevne og mentale fleksibilitet på prøve. Under slike forhold oppstår behovet for en ny type kriseledelse som kombinerer besluttsomhet med tilpasningsevne. Dette omtaler jeg som adaptiv ro. Begrepet beskriver en lederstil hvor handlekraft balanseres med åpenhet for læring og endring. Mens tradisjonell kriseledelse ofte er forbundet med rask respons og stramme kommandolinjer, utfordrer mer komplekse kriser som pandemier, energiknapphet eller geopolitisk ustabilitet denne modellen. Adaptiv ro innebærer evnen til å ta avgjørelser under press, samtidig som man bevarer fleksibilitet og perspektiv (Heifetz et al., 2009).  

Denne artikkelen utforsker hvordan denne tilnærmingen har vokst frem i næringslivet, hvordan den relaterer seg til eksisterende teorier som sensemaking, ambideksteritet og VUCA-ledelse, og hva dette innebærer for deg som leder.

Kriseledelse i praksis: Fra rigiditet til fleksibilitet

Tradisjonelle krisehåndteringsmodeller har lenge vært preget av tydelig rollefordeling og hierarkisk beslutningstaking. I mange sammenhenger fungerer dette fortsatt, men i stadig flere kriser, og særlig de som utvikler seg over tid, har virksomheter erfart at slike modeller har begrensninger. For eksempel viste koronapandemien at selskaper med desentraliserte beslutningsprosesser og sterke tverrfaglige team klarte å tilpasse seg raskere enn de med sentralisert kontroll (Sott & Bender, 2025).  Det samme observeres i globale forsyningskjeder: Maersk responderte på krigen i Ukraina ved å gi lokale enheter større handlingsrom, samtidig som ledelsen koordinerte strategisk retning (Bruno, 2025). Slike grep vitner om en ny type kriseledelse hvor struktur kombineres med smidighet.

Kjernen i adaptiv ro er derfor ikke bare hva lederen gjør, men hvordan det gjøres. Det handler om å utvise handlekraft uten hastverk, og å utøve kontroll uten mikrostyring. Adaptive ledere makter å være besluttsomme og samtidig åpne for korreksjon underveis (Heifetz et al., 2009). De erkjenner at kriser utvikler seg uforutsigbart, og at effektiv respons krever både beslutningsevne og kapasitet til å lære i sanntid (Sott & Bender, 2025). 

Sensemaking: Å skape mening i usikkerhet

En nøkkelkomponent i adaptiv ro er sensemaking. Det er lederens evne til å tolke uklare signaler og skape forståelige narrativer. Weick (1995) beskrev sensemaking som prosessen hvor individer og organisasjoner gir mening til uforutsigbare hendelser. I krisesammenheng handler dette om å identifisere hva som skjer, hvorfor det skjer, og hvordan det kan håndteres. Ledere som behersker sensemaking, bidrar ikke bare til operativ fremdrift, men også til psykologisk trygghet for sine ansatte (Mallender, 2016).

Et eksempel finnes i Unilevers håndtering av inflasjonsutfordringer, hvor konsernledelsen ga klare rammer, men tillot lokale team å definere sine egne tiltak. Gjennom kontinuerlig tilbakemelding og justeringer ble strategien løpende tilpasset. Dette er en praksis som hviler på nettopp sensemaking (Bruno, 2025). Denne dynamiske tilnærmingen står i kontrast til rigide planer som raskt mister relevans i et endret situasjonsbilde.

Ambideksteritet: Balanse mellom drift og endring

Et annet sentralt perspektiv i adaptiv ledelse er ambideksteritet. Det er evnen til å balansere effektiv drift (exploitation) med utforskning av nye løsninger (exploration) (Birshan & Seth, 2023). McKinsey (2023) fremhever at de mest robuste virksomhetene i usikre tider er de som evner å spille både forsvar og angrep. Dette innebærer å optimalisere eksisterende prosesser, samtidig som man eksperimenterer med nye.

Denne dobbeltheten utfordrer mange ledere, særlig i krisesituasjoner hvor presset for å løse problemet ofte overskygger behovet for læring og innovasjon. Likevel viser forskning at virksomheter som vektlegger ambideksteritet, oppnår større organisatorisk motstandskraft (Birshan & Seth, 2023). Ledere må derfor utvikle ferdigheter i å veksle mellom struktur og fleksibilitet. 

VUCA-ledelse: Navigasjon i det uforutsigbare

VUCA-begrepet (Volatility, Uncertainty, Complexity og Ambiguity) ble først brukt i militær kontekst, men har senere funnet anvendelse i næringslivet. Johansen (2012) introduserte det såkalte VUCA Prime, hvor hver utfordring møtes med en tilsvarende kapasitet: visjon mot volatilitet, forståelse mot usikkerhet, klarhet mot kompleksitet og smidighet mot tvetydighet.

Denne modellen gir praktisk støtte til ledere som ønsker å utvikle adaptiv ro. Ved å etablere en tydelig visjon skapes retning selv i turbulente situasjoner. Ved å fremme smidighet og eksperimentering legges det til rette for læring og tilpasning. VUCA-kompetanse handler dermed ikke om å redusere usikkerhet, men om å lede effektivt i den (SolutionsHub, 2023).

Hva dette innebærer for deg som leder

Å utøve adaptiv ro er ikke en medfødt egenskap, men et sett av ferdigheter og holdninger som kan utvikles. Først og fremst kreves mental robusthet. Forskning viser at ledere som lykkes i kriser kjennetegnes av indre kontroll, høy toleranse for usikkerhet og evne til emosjonell regulering (Ramchandani, 2020). De klarer å utvise ro, ikke fordi situasjonen er under kontroll, men fordi de vet hvordan de skal håndtere ukontrollerbare forhold.

Dernest er god kommunikasjonsevne avgjørende. Effektiv kriseledelse bygger på lederes evne til å skape mening gjennom tydelig, troverdig og tillitsskapende kommunikasjon (Riggio & Newstead, 2023). Ledere som evner å formulere meningsfulle narrativer om krisens natur og konsekvenser, bidrar til å opprettholde både retning og kollektiv mestringstro. Dette forutsetter også emosjonell intelligens og moralsk dømmekraft, og er egenskaper som blir særlig avgjørende når informasjon er mangelfull og konsekvensene store.

Til slutt må lederen være forankret i en organisasjon som tillater fleksibilitet. Det innebærer klare roller og ansvar, men også kultur for tverrfaglig samarbeid, eksperimentering og læring. Uten slik forankring blir adaptiv ledelse sårbar og avhengig av enkeltpersoners innsats. Med organisatorisk støtte derimot kan adaptiv ro bli en kollektiv kapasitet, og et konkurransefortrinn i uforutsigbare omgivelser (Sott & Bender, 2025). 

Oppsummering

Adaptiv ro representerer en sammensatt form for kriseledelse der besluttsomhet og fleksibilitet ikke står i motsetning, men fungerer i gjensidig avhengighet. Gjennom sensemaking, ambideksteritet og VUCA-kompetanse, kan ledere skape handlekraftige og tilpasningsdyktige organisasjoner. I møte med stadig mer komplekse utfordringer blir evnen til å handle raskt uten å forhaste seg, og endre kurs uten å miste retning, avgjørende. Det er dette som skiller reaktiv respons fra effektiv ledelse. Adaptiv ro er med andre ord ikke bare en personlig egenskap, men en ledelsesfilosofi for en verden i endring.

Foto: Jesper Vigander Edwin / Forsvaret