Anmeldelse: The Arms of the Future - Technology and Close Combat in the Twenty-First Century

Jack Watling jobber som forsker ved Royal United Services Institute (RUSI) og står derav fritt til å dra konklusjoner av det han observerer, uavhengig av den siste mote innen trebokstavs koder. Boken er først utgitt i 2023 og trykket i flere opplag. Utvikling av moderne krig går fort med den Russo-Ukrainske krigen som driver. Jack Watling og Nick Reynolds (begge RUSI) har utgitt en oppdatering på den taktiske utvikling i krigen i februar 2025. Utviklingen i Ukraina bekrefter det konsept som Watling fremsetter i boken.

Boken er delt i tre deler, hvor del 1 har tittelen «From mechanized to informatized warfare» og er den delen hvor utfordringene ved operasjoner på dagens stridsfelt skisseres.  Del 2 heter «The armes of the future» og skisserer løsninger på identifiserte operasjonsproblemer. Del 3 har tittelen «The continuation of policy» kommer med forslag på hvorledes transformasjon av eksisterende landmilitær arv kan gjøres.

Stridsfeltet og striden

Bokens introduksjon påpeker at når krigens karakter endres så er det ikke nok å optimere det som finnes, men styrken må transformere til et samvirkesystem som er i stad til å føre krig og vinne. Krigføringskonsepter som for eksempel multidomene operasjoner (MDO) gjelder primært for korpsoperasjoner og høyere nivås krigføring. De løsninger som fremmes i boken er fokusert på taktiske operasjoner i landdomene og har en tidshorisont ut til 2050. Det taktisk og stridsteknikks nivå må fungere som et samvirkesystem for at landstriden skal kunne bidra til å nå fellesoperative eller politiske mål.

Krig akselerer utvikling av teknologi og det som var et forvarsel i krigen mellom Asjerbajan og Armenia om Nagarno-Karabakh i 2020 er nå en realitet i form av det «transparente» stridsfelt. En mer beskrivende omtale som tar høyde for effekten av villedning er «multisensor stridsfelt». [1] Noe som er kommet for å bli, og kan ikke av-oppfinnes.[2] Graden av transparens avhenger av været, lende, type og tetthet av sensorer.  Watling påpeker at utvikling på stridsfeltet påvirkes av følgende:

• Multi-sensor[3] stridsfelt     
• Et utfordret elektronisk spektrum
• Beskyttelse som illusjon
• Bakre enheter trenger ildkraft
• Strid i bebygget områder blir mer krevende.

Dronenes inntreden på stridsfeltet er behandlet her, men i korthet påvirker de ikke bare evnen til observasjon, men også dødelighet – det som blir observert kan ødelegges og det hurtig. Dronen gjør det mulig for infanterilag å overvåke stridsfeltet og levere presisjonsild.[4]   Men dronen kan ikke erstatte artilleri som all-værs taps-påfører.[5]

Fremveksten av et multisensor stridsfelt er resultatet av reduksjon av sensorens størrelse, prosessering av innhentede data og maskinlæring. Reduksjon i størrelse (miniatyrisering) gjør at aktive og passive sensorer kan opereres fra en og samme plattform og innhentede data fra disse kan fusjoneres på plattformen. Sensorer blunker ikke i motsetning til menneske, men målene for observasjonen kan manipulere hva som observeres, hvis de kjenner sin utstrålingsprofil.

Watling konstaterer at den maksimale vekt på en stridsvogn er 54t. Når maksvekt er nådd vil ett hvert forsøk på ytterlige beskyttelse bare ha begrenset verdi idet ødeleggelsesevnen har økt drastisk innen presisjon, rekkevidde og energi.  Økt vekt (pansring) vil redusere vognens mobilitet.  Leopard 2A8 vil ha sterke begrensinger på hvor den kan ferdes uten å ødelegge veinettet, dette vil begrense trening av ett fremtid operasjonskonsept. Watling skriver at Leopard er en av flere som ble designet for å sloss på det Nordeuropeiske platå. Min oppfatning er at den beste bruken av vognene er i Ukraina. Økning i presisjon, rekkevidde og energi fører ikke til at pansrede styrker blir foreldet eller at infanteri blir vesentlig mer overlevelsesdyktig. Pansrede styrker bringer tempo til stridsfeltet, men er mer fragilt og må derfor slåss annerledes.

Operasjoner på det multisensor stridsfelt med store landstyrker uten å bli oppdaget og destruert kan synes umulig. Det samme er å oppnå overraskelse som skal til for å skape den asymmetri som er nødvendig for å vinne på stridsfeltet. Men det finnes fortsatt skjul og dekning samt muligheter til villedning og manipulasjon av sensorbildet.

Spredning vil være nødvendig for å overleve, men det vil ikke skape avgjørelse. Den skapes ved konsentrasjon og angrep. Dette kan først gjøres når stridsmiljøet er formet. Watlings konsept for striden på et porøst (ikke-lineart) stridsfelt dominert av operasjonell posisjonskrigføring identifiser flere kritiske oppgaver som styrken må beherske. Dette er oppklaring, kontra-oppklaring og skjerming, forming, ødeleggelse, angrep, avvise, understøttelse, stabilisere og forberedelse av kommende operasjoner. Styrkestrukturen må være i stand til å utføre disse oppgavene. Dette skjer innen fire samvirkesystem; manøver, ild angrep og støtte i den operative enhet (divisjon/brigade).

 Watling fremmer også en ny inndeling av seiersteori og en ny inndeling av stridsfeltet, se fig 2 (fig 3, s 99 i boken). Seiersteorien er som følger; egen styrke må manøvrere for å bringe målet inn i mulighets sonen. Dette oppnås ved å blende, slå oppklaringen, slå ut artilleriet, jamme sambandet og føre frem egen oppklaring, kan styrken forme fienden slik at han sprer seg og avgir lende inntil fremrykningslinjen til målet er sikret slik at angrepet kan initieres, se fig 3 (fig 4, s 100 i boken). En operativ sjefs viktigste avgjørelse vil bli å konsentrere styrken og angripe når forutsetningen er tilstede. Mens det tidligere var et poeng å holde et høyt tempo med den konserterte styrken, så er det nå nødvendig å variere tempo for å holde fienden ute av likevekt og unngå at den konsentrerte styrken blir nedbekjempet.

Avslutning

Den største utfordringen når det oppstår endringer i krigens karakter er den mentale. Det er nødvendig å få gamle tanker ut for å gi rom for nye når det utropes nye konger av dronetidsalderen. Dronene sprer makt, og det er en nå-situasjon hvor det er nødvendig å gå fra akademiske diskusjoner til handling.[vi] Den mentale utfordringen ved innføring av 6. divisjonskonseptet på 1990-tallet var å gå fra brigadeoperasjoner til divisjonsoperasjon med en seiers teori. Den nye utfordringen nå å gå fra delvis 20 års kontraopprørsoperasjoner og delvis manøverorienterte brigadeoperasjoner til ett nytt divisjonsoperasjonskonsept med en ny seiersteori. 6. divisjon er ennå ikke gjenopprettet, men en av konklusjonene fra det forgående divisjonskonseptet var at landstyrken ville bli utmanøvrert uten med en divisjonskommando som ledelse. Den nye seiersteorien fremført av Watling er også manøverorientert, men med vekt på tidsriktig styrkekonsentrasjon og en ny forståelse av tempo. Leopard 2A8 er en politisk stridsvogn i industrisamarbeidet Tyskland-Norge. På grunn av dens tyngde kan den bli en hemsko i nytt stridskonsept idet konseptet neppe kan trenes i fullskala med stridsvogner som ikke kan ferdes utenfor vei. Uten trening – ingen stridseffekt.[vii] 

Stridsfeltet er operasjonelt blitt en posisjonsstrid på grunn av et stort omfang av sensorer på alt fra satellitter til droner og at alt som blir oppdaget kan i teorien ødelegges. Denne «transparens» er det nødvendig å gjøre noe med og villedning, attrapper som kjøpes inn og narretiltak vil måtte tillegges større vekt i utdanning og trening[viii]. Dette gjelder også det elektromagnetiske spektrum.[ix] Villedning for å oppnå overraskelse er et aspekt, det neste aspektet er å gjøre stridsfeltet multisensor sett fra våre enheters ståsted, hvilket vil kreve investeringer. Divisjonen må også settes i stand til å vinne kontra-oppklaringsstriden (sensorstriden) og forme fienden med bruk av ild og derved gjøre manøver og angrep mulig for å oppnå avgjørelse. Det å vinne kontra-oppklaringsstriden vil gi et overtak og legge grunnlaget for videre operasjoner – taktisk seier som del av den fellesoperative striden.[x]

Boken anbefales som et grunnlag for diskusjonen om videreutvikling av landmakten og føring av landstrid.