ANMELEDELSE: Hva skjer med verden? Norge mellom stormaktene

Iver Neumann, direktør ved Fridtjof Nansens Institutt, har skrevet en god og relevant bok om endringene i den politiske verdensorden, og hvilke konsekvenser disse kan få for Norge. Iver Neumann har  meget omfattende interesser og kunnskaper, ikke bare innen statsvitenskap, men også innen sosiologi og historie, noe som kommer tydelig fram i boken. I tillegg er han en meget ettertraktet foredragsholder med en formuleringsevne mange kan misunne. 

For å diskutere de ulike utfordringene Norge står ovenfor er boken delt i to deler. Del en: «En ny verdensorden» diskuterer den liberale verdensorden, og hvordan denne påvirkes av de mange endringene i staters adferd i dag. Dette gjelder dels normer og regler for adferd mellom stater, men også endringer i maktforholdet. Deretter drøftes hvordan endringer i USA, Kina, Russland og EU påvirker verdensordenen. Del to: «Hva kan Norge gjøre, og hva må gjøre?» drøfter de utfordringer Norge står overfor i en verden i endring, og hvordan de må og kan håndteres. Dette gjøres ved først å diskutere Norges plass i det internasjonal systemet, og deretter Norges utfordringer i forholdet til de forskjellige stormaktene. 

I sin diskusjon av verdensordenen tar Neumann utgangspunkt i imperiers ønske om å underlegge seg sine omgivelser. Dette ønsket kunne være legitimert ved religion og ideologi, men også makt og økonomi. De tidlige ordener var nødvendigvis regionale. Det var først da vestlige land for alvor begynte å konkurrere om innflytelse i den øvrige verden på 1700-tallet at behovet for en mer global «Orden» dukket opp,  En orden er viktig fordi det skaper forutsigbarhet, noe som er viktig for å forhindre uønskede konflikter. En internasjonal orden reflekterer maktforholdet mellom de sentrale statene,o g kan være unipolar, bipolar eller multipolar. Dette gjenspeiles i de traktater, normer og avtaler det oppnås enighet om. Den orden som skapes er imidlertid minst like viktig for de små statene i systemet som de store, fordi disse er mer sårbare og har mindre mulighet til selv å forsvare sine interesser. Endring eller oppløsning av en orden skaper derfor utfordringer for mindre stater.

Den liberale verdensorden, som ble etablert etter 1945, basert på rettsstat, demokrati og frihandel, skapte en forutsigbarhet og handlingsrom, var gunstig småstater. Den var imidlertid avhengig av amerikansk makt og politisk adferd. Ble den amerikanske maktposisjon svekket, eller at USA gikk bort fra å føre en politikk i tråd disse prinsippene ,ble den liberale orden svekket. Amerikas maktposisjon ble svekket allerede under president Biden, og Trump fører en politikk som bryter med viktige liberale prinsipper.

I kapitel 3 «Stormakter i endring: USA» diskuterer Iver Neumann hvordan president Trump har endret landet på en måte som ikke bare endrer USA, men også truer den liberale orden ved å undergrave de de verdier denne var basert på. Trump har også skapt usikkerhet om hvorvidt USA fortsatt er villig til å garantere NATO-lands sikkerhet, med mindre de selv å betaler mer for sikkerheten. Trump ønsker en utenriks- og sikkerhetspolitikk utelukkende basert på amerikanske interesser, og en ideologi som fremstår som il-liberal. Han er også mer opptatt av den økonomiske utfordringen fra Kina enn den militære trussel fra Russland. Samtidig fører hanen autoritær innenrikspolitikk som i stadig større grad basert på støtte fra milliardærer, teokrater og populister. 

Trump opptrer også stadig mer som en diktator. I tillegg til den utøvende makt, kontrollerer han også langt på vei den lovgivende makt, delvis på grunn av et splittet og svakt demokratisk parti. Han prøver også å få kontroll over den dømmende makt. Gitt denne utviklingen stiller Neumann derfor spørsmålet om Trump kan kalles en fascist. Han finner klare likheter mellom hans politikk og fascismen i Europa i mellomkrigstiden, som intens nasjonalisme, kvinnesynet, den instrumentelle bruken av Gud, forakten for kunnskap, og bruk av direkte aksjoner.

Men det er også ulikheter, som mangelen på militære falanger, og at fascismen var kapitalkritisk. Han mener heller at Trump-regimet kan defineres som mafiøst. Dette skyldes for eksempel kravene om beskyttelsespenger av ulik karakter. Forretningsmannen Trump viser sitt rette ansikt her. De mange tollene Trump etabler i mange sammenhenger, viser en del av den samme tankegangen. Bruken av toll som et sentralt virkemiddel i utenrikspolitikken har også blitt mye viktigere etter at Neumann skrev boken. Det underliggende problemet er imidlertid Trumps adferd og selvbilde. Han fremstår som en bølle med et ego uten like, som alene vet ,og derfor kan bestemme, hva som er sannhet. Derfor forventer han at alle gir ham rett, noe som fører at andre lands ledere må «smiske» for ikke å komme i unåde. Dette skaper nye rammer for internasjonal politikk. Dette er i store trekk Iver Neumanns budskap. Det er imidlertid to land som ikke tilpasser seg Trump på denne måten: Kina og Russland.

Kina fremstår som Trumps fremste motpart i den internasjonale (u)orden i dag. Neumann mener at Kinas hovedmål er å sikre seg en fremtredende posisjon i den eksisterende liberale verdensorden, ikke å bryte den ned. Kina har nytt godt av dens verdier, som delvis har vært en forutsetning for landet posisjon i verden i dag. Spesielt gjelder dette frihandelen, som har vært helt avgjørende for Kinas økonomiske vekst. Kina har i dag et BNP på høyde med USA, men militært sett er det først og fremst en regional makt, og dets «myke» makt er ikke i nærheten av den amerikanske. Trump stolte på den amerikanske økonomiske styrke og satte i gang en tollkrig mot Kina, men kineserne, i motsetning til europeerne, svarte med samme mynt. og i første omgang  roet det hele seg ned. Det andre problemet i forholdet mellom de to land, som Neumann diskuterer er Kinas erklærte mål om å erobre Taiwan. Dette vil skape en ny sikkerhetspolitisk situasjon i Øst-Asia, fordi Japan og Sør-Korea ville føle seg truet, og USA vanskelig kunne la være å involvere seg. Et annet problem er Kinas støtte til Russland i Ukraina-konflikten, og muligheten for at Russland blir avhengig av Kina, og kanskje mer og mer blir en kinesisk vasallstat.

Russisk utenriks- og sikkerhetshetspolitikk beskrives ofte som uforutsigbar, gjerne med utgangspunkt i Winston Churchills berømte sitat at «Det er en rebus innhyllet i et mysterium inne i en gåte», men han fortsetter: «men kan finnes en nøkkel ... Russlands nasjonale interesser». Et lands interesser har som regel en ideologisk del og en mer praktisk del, basert på sikkerhet og økonomi.

Iver Neumann sier mye om den første delen hvor historie, religion og filosofi er viktige faktorer, men også geografi. Sammen skaper disse et slags nasjonalt selvbilde, som skaper utenriks- og sikkerhetspolitiske interesser og ambisjoner.

Neumann mener at den Russlands politiske ideologi er en kombinasjon av fascistiske og kommunistiske elementer. Begge deler hadde utgangspunkt i russiske eksilmiljøer. Den filosofen som kanskje har påvirket Putin mest var eksilrussereren Ivan Iljin, som ble preget av fascistiske og nazistiske tanker i 1930-årene. Av dagens filosofer er Aleksandr Dugin den viktigste. Trump er derfor ikke alene om å være påvirket av fascisme! En annen eksilbevegelse fra mellomkrigstiden  som også påvirket russisk tenkning var «eurasianistene», som understreket Russland rolle som senter på det  eurasiske kontinent både geografisk og politisk. Tanken om Russlands særpreg og storhet har imidlertid først og fremst religiøs begrunnelse, basert på at Russland definerte seg som «det tredje Rom» og arvtaker etter Konstantinopel og Roma.

Disse tankene er fundamentet for begrepet «Den russiske verden» (Russkij Mir), som omfatter etniske og språklige russere (pluss hviterussere og ukrainere), samt medlemmer av den russisk-ortodokse kirke. Den presenteres som en motvekt mot den «vestlige verden», og skal gi Russland myk makt, samt legitimere politikk. «Den russiske verden» er ideologisk, ikke geografisk, definert, med de utfordringene dette medfører for Russlands naboland. Også her finner vi likheter med Trumps politikk, som i tillegg til autoritære trekk, har bred støtte fra konservative kristne. I tillegg bør det vel også nevnes at den korrupsjonen i Russland også når slike høyder at også dette landet kan karakteriseres som en mafioso-stat. Jeg regner med at Putin også ville ha sans for slagordet «Make Russia great again». Likhetene mellom Trumps politikk og Russland er derfor skremmende!

Neumann kommer også inn på Russlands syn på seg selv som en stormakt, ønsket om å bli behandlet som en slik, men han burde ha konkretisert dette mer fordi det kan være viktig for å forstå denne delen av russisk politikk. Russland har, i motsetning til USA, tradisjonelt sett på seg selv, ikke bare som en stormakt, men også som et truet land, som ikke kan forvente hjelp fra andre,. To påståtte sitater fra tsar Aleksandr III (1881-1894) understreker dette: «Russlands grenser er sikre bare når det er russiske soldater på begge sider av grensen» og «Russland har bare to allierte; hæren og flåten».  

Under den Kalde krigen var det akseptert at de to viktige stormaktene skulle ha rett til å kontrollerte sine nærområder, men etter 1990 mente Russland at det fortsatt var en stormakt som kunne kreve dette. Dette aksepterte ikke USA, og da Vesten, som en konsekvens av dette gikk inn for at alle land fritt skulle kunne velge sin alliansetilknytning ble dette sett på i Moskva, ikke bare som en nedvurdering, men også som en potensiell trussel. Flere analytikere mener derfor at NATO-utvidelsen var en medvirkende årsak til Ukraina-krigen.

Iver Neumann går deretter over til å diskutere  EU, og hvordan det har utviklet seg fra et primært økonomisk samarbeid til å bli mer sikkerhetspolitisk orientert. Denne utviklingen ble forsterket både av Ukraina-krigen og av amerikansk unilateralisme og økonomiske trusler. I forholdet til Trump må EU også prøve å redde det som reddes kan av den liberale verdensorden, redde NATO, samt demokratiet innen EU. Resultatet er at EU blir utsatt for trusler både fra Russland og USA. Iver Neumann mener at den mest pressende oppgave er å forsvare Europa. både gjennom å gi støtte til Ukraina og å bygge opp egen styrke av frykt for et mulig fremtidig russisk angrep. Mange planer er lagt på dette området, men det gjenstår å se hvor enkelt det blir å gjennomføre dem. Trusselen fra Trump er dels sikkerhetspolitisk og gjelder hans planer om å nedprioritere NATO og Europa, samt hans ambisjoner når det gjelder Grønland. I tillegg er også hans tollpolitikk en trussel. Svaret på dette har dels vært forhandlinger, dels «smisking». Trumps støtte til il-liberale politiske partier i Europa, spesielt Ungarn, er også et problem. 

Neumann avslutter sin globale rundtur med å diskutere den øvrige verden. Også her har Trumps politikk medført rystelser. De mange og store nye tollmurene er ett problem. De medfører at land som India knytter sterkere bånd til Kina. Trump vil også påvirke situasjonen i Latin-Amerika, dels ved å hindre illegal innvandring, dels ved å støtte autoritære og motarbeide liberale regimer. De største utfordringene ligger imidlertid i Midtøsten. Trump støtter Israel på grunn av hans hjemlige støttespillere, men samtidig er Gulfstatene viktige av økonomiske årsaker. Gaza-problemet fremstår her som en verkebyll som må løses på grunn av motsetningen mellom disse to partene, Etter boken kom ut har Trump forsøkt å «trumpe» gjennom en løsning. Men i skrivende stund er det høyst uklart om han vil lykkes.

I siste del av boken diskuterer Neumann hvordan endringene i det internasjonale system kan påvirke Norge. En liberal verdensorden basert på demokratiske verdier, internasjonal rettsorden og frihandel var gunstig for en demokratisk småstat som Norge, men hva skjer nå? Men også den sikkerhetspolitiske posisjon blir påvirket. Økt spenning gjør Norge mer utsatt på grunn av den økte strategiske betydning av Nordområdet, samtidig som vi ikke føler like sikre på amerikansk hjelp i en krisesituasjon. Dette kan i noen grad kompenseres ved Sveriges og Finlands NATO-medlemskap, og ved at EU styrker sitt forsvar. Internasjonale organisasjoner som er viktige for Norge har blitt svekket, De liberale verdier preger heller ikke våre samarbeidspartneres innenrikspolitikk på samme måte som tidligere. Neumann argumenterer for at Norge bør få en sterkere tilknytning til EU, men heller ikke dette vil nødvendigvis fremstå like attraktivt som tidligere. EUs forsvarsplaner er usikre, anti-liberale er på rask fremmarsj i mange land, samtidig som dagens regjeringer både i EU og England fremstår som svake. Mye kan skje!

Iver Neumann har gitt oss en meget god innføring i de problemer verden og Norge står ovenfor. Vi blir klokere, men kanskje også forvirret på et høyere nivå! De som ønsker mer av det samme kan også ta en titt på siste nummer av Internasjonal Politikk, eller pløye seg gjennom «Trump 2.0 og internasjonal politikk. En spesialrapport fra Senter for geopolitikk».