Arbeiderpartiet i våre hjerter

Jeg tilhører den store gruppen av kinogjengere som ble svært begeistret for Blücher. Innenfor de budsjettrammer som gjelder for norske filmer, synes jeg teamet bak filmen har løst oppgaven på en utmerket måte. Noen kritiske røster er det selvfølgelig alltid. En observatør mener for eksempel at Birger Eriksens bragd er sammenlignbar med å re opp sengen om morgenen, og derfor ikke noe å ta på vei for. Andre mener at Arbeiderpartiet, nok en gang, kommer i et dårlig lys i denne filmen. Det er det siste jeg skal bruke noen ord på her.

At fem års beinhard okkupasjon og 10 000 falne nordmenn avstedkom en jakt på syndebukker etter krigen er ikke det minste rart. At Adolf Hitler sto bak både krigen og angrepet på Norge tvilte ingen på. Diskusjonen i ettertid handlet altså ikke om hvem som hadde ansvaret for at angrepet kom, men for at angrepet lyktes. At den sittende regjeringen 9. april 1940 kom i søkelyset er opplagt, men de som fikk det meste av skylden for alt som gikk galt var selvfølgelig offiserene.

Alt i politisk fangenskap på Møllergaten 19 i 1941, satt major Odd Lindbäck-Larsen og filosoferte over hvordan det kunne gå så galt at hele landet nå var hærtatt av en fremmed makt. Hva det norske folk mente, var ifølge Lindbäck-Larsen lett å fastslå, de var overbevist:

«om at offiserene for en vesentlig del var forrædere, for øvrig udugelige. Det er åpenbart at mange direkte tror de er skyld i at vi tapte. Det kommer som et helt selvfølgelig grunnlag for samtalene. Det er ikke engang vondt ment når de snakker om det til en offiser. Det er ganske enkelt slik – akkurat som blindhet, alderdomssvakhet og idioti er fakta som en vel kan ønske annerledes, men ikke kan bebreide dem som lider av det. Det er helt eventyrlig.»

At godeste Lindbäck-Larsen syntes at folkedomstolens kjennelse var urettferdig, er lett å forstå. I den militære undersøkelseskommisjonen av 1946 sin rapport, finner vi for eksempel følgende beskrivelse av stemningen i Norge før 1940:

«Den avvisende holdning som administrasjonen og de bevilgende myndigheter inntok overfor selv beskjedne forslag til styrkelse av forsvaret, måtte gi de militære sjefer inntrykk av at det ikke var noen alvorlig forsvarsvilje hos styresmaktene [...] En visste også at det materiell en hadde var meget mangelfullt på grunn av manglende bevilgninger og at mannskapene hadde en dårligere oppøving enn i noe annet land. […] Noen klar uttalelse om at kampen i tilfelle av overfall skulle tas opp med alle til rådighet stående midler forelå ikke fra ansvarlig hold, og de mangelfulle forhåndsregler som ble tatt i tiden etter krigsutbruddet i september 1939 tydet nærmest på det motsatte.»

Det er som man skjønner grunn til å tro at Lindbäck-Larsen følte at de politiske myndigheter ikke hadde spilt Forsvaret spesielt godt i årene opp mot 1940, uavhengig av partifarge, og at det de militære tross alt hadde fått til var ganske bra, alt tatt i betraktning.

At også herrene Halvdan Koht og Johan Nygaardsvold følte seg dårlig behandlet etter krigen er nok også hevet over enhver rimelig tvil. At Høyre, eller de borgerlig velgerne, ikke hadde større til overs for de to overrasker selvfølgelig ingen. Det ligger i det politiske spillets karakter. Det som nok plaget de to mest var behandlingen de fikk av Arbeiderpartiet.

Både Koht og Nygaardsvold ville gjerne bli stilt for riksrett etter krigen. På den måten ville alle sider ved den manglende beredskapen og den famlende beslutningssyklusen før 9. april bli belyst. Men det var mange som var komfortable med at det var de to som fikk spille syndebukkens rolle, spesielt i Arbeiderpartiet. Nygaardsvold fikk derfor heller ingen anledning til å regissere sin egen avgang som statsminister. Han ble i praksis kastet, av sitt eget parti. Forståelig nok ville Arbeiderpartiet i 1945 se fremover, ikke bakover, og det ble ikke vist nåde. Gubben ble sjaltet ut. Det eventuelle Nygaardsvold-hatet som sved mest var nok det Arbeiderpartiet selv sto for.

Nygaardsvold er på ingen måte den eneste som har blitt kastet under bussen i den partipolitiske maktkampens hete. En bitter Grete Faremo kalte for eksempel prosessen for et «politisk røvertokt» da hun i 1996 ble ofret av statsminister Torbjørn Jagland. Igjen og igjen ser vi at følelser og enkeltskjebner ikke får komme i veien for partiets interesser. Partiet og makta kommer først. Og det er nok også slik vi må forstå professor Kjetil Ansgar Jakobsens bønn i Aftenposten om at norske filmskapere må slutte å spre hat mot Arbeiderpartiet.[i] Enten er du med oss, eller så er du mot oss. Noen nøytral posisjon finnes ikke.

Foto: Fangebilde av Odd Lindbäck-Larsen i Møllergaten 19/Wikimedia commons