Disinformation: Former Spy Chief Reveals Secret Strategies for Undermining Freedom, Attacking Religion, and Promoting Terrorism av Ion Mihai Pacepa og Ronald J. Rychlak er et dyptpløyende verk, og som avdekker hvordan desinformasjon har blitt brukt som et politisk våpen for å forme globale narrativer.
Boken kombinerer Pacepas unike erfaring som tidligere offiser i Romanias etterretningstjeneste Securitate med Rychlaks juridiske ekspertise som professor og rådgiver for Vatikanets FN-delegasjon. Ved hjelp av historiske eksempler og personlige beretninger avslører forfatterne hvordan Sovjetunionen og deres allierte manipulerte vesten, svekket religion og støttet terrorisme. Med dagens debatter om «fake news» og digital propaganda er Disinformation mer aktuell enn noensinne. Ikke minst på bakgrunn av regjeringens strategi mot desinformasjon. I flere omganger presenterer boken historiske eksempler som leseren ikke forventer, og jeg har derfor lest noen kapitler flere ganger. Forfatterne skriver svært kritisk mot Sovjetregimet og kommunismen som ideologi, naturlig nok med tanke på deres bakgrunn.
Forfatternes: En unik innsikt i etterretningens verden
Generalløytnant Ion Mihai Pacepa var en sentral skikkelse i Romanias kommunistregime under diktator Nicolae Ceausescu, men hoppet av til USA i 1978 som den høyest rangerte etterretningsoffiseren fra Østblokken. Avhoppet førte til at Ceausescu utlovet en dusør på én million dollar for hans død. Pacepa levde under beskyttet identitet i USA, og døde fredelig i en alder av 92 år i 2021. Hans tidligere bok, Red Horizons (1987), ble smuglet inn i Romania og kringkastet av Radio Free Europe. Boken bidro til å undergrave Ceausescu-regimets legitimitet, og utdrag ble lest opp under diktatorens rettssak i 1989. En TV-serie basert på Pacepas avhopp er å finne på strømmetjenesten HBO Max med navn Spy/Master, dog mer actionfylt enn det virkelige liv.
Ronald J. Rychlak, medforfatter, er en anerkjent jurist og professor ved University of Mississippi, med erfaring som rådgiver for Vatikanet. Hans tidligere verk, som Hitler, the War, and the Pope, har fått ros fra Vatikanet som «definitivt». Sammen skaper Pacepa og Rychlak en kombinasjon av innsiderkunnskap og akademisk analyse, som gir boken troverdighet og dybde.
Hva er desinformasjon?
Boken definerer konseptet desinformasjon som et strategisk verktøy, og forskjellig fra misinformasjon. Mens misinformasjon innebærer forfalskede nyheter spredt i eget land, eksempelvis russisk propaganda i russiske medier, er desinformasjon mer subtilt. Det involverer å plante manipulerte historier i internasjonale eller vestlige medier for å gi dem økt troverdighet. Forfatterne understreker at desinformasjon ofte inneholder «korn av sannhet» for å gjøre løgnen mer overbevisende.
Historiske eksempler: Fra Potemkinbyer til Arafat
Et sentralt eksempel i boken er Sovjetunionens desinformasjonskampanje mot pave Pius XII. Forfatterne argumenterer for at Pius XII ble feilaktig fremstilt som passiv i møte med nazismen, til tross for bevis på at han arbeidet for å redde jøder under Holocaust. Boken viser hvordan KGB systematisk bygget opp denne narrativen ved å spre små løgner som gradvis formet et falskt bilde. Et eksempel er Sovjetunionens kampanje mot pave Pius XII (1939–1958), der han ble fremstilt som «Hitlers pave». Narrativet var ifølge forfatterne en bevisst løgn for å svekke Vatikanets autoritet. Jeg forventet å finne denne casen som mindre interessant å følge med på, men boken evner å presentere det på en lettfattelig og skremmende aktuell måte. Særlig når deler av undergravingen av pave Pius XII involverer oppsett av teaterstykker med falske fremstillinger, og som overtid maler over pavens reelle handlinger. Svartmalingen blir samtidig dagsaktuell ved at bøker i ettertid henviser til teaterstykket eller halvsitater, og til slutt har et narrativ festet seg og siteres ad infinitum.
Store norske leksikon nevner debatten om Pius XIIs saligkåring, der «kritiske røster» stiller spørsmål ved hans manglende fordømmelse av naziregimet.
Bokens mest engasjerende del kommer når konseptet «desinformasjon» er etablert og kampanjen mot pave Pius XII er grundig gjennomgått. Her skinner Pacepas innsiderperspektiv, og han trekker de lange linjene i desinformasjonens historie og engasjerer som om en tar del i en historietime. Han introduserer begrepet «Potemkinbyer» – falske fasader brukt for å skjule virkeligheten – og viser hvordan dette har vært en sentral metode i russisk og østlig etterretning i århundrer. Pacepa dissekerer sovjetiske lederes strategier, fra Khrusjtsjovs tilsynelatende liberalisering til Putins moderne Russland. Han argumenterer overbevisende for at signalene om sovjetisk reform etter Stalin, som destaliniseringen, ofte var desinformasjon ment å villede Vesten. Mest slående er hans analyse av hvordan Russland under Putin gikk fra å være styrt av KGB (nå FSB) til å bli en stat der FSB i praksis er staten. Denne skarpe skildringen av desinformasjonens utvikling, det vil si fra historiske knep til moderne politikk, gjør boken til et fascinerende dypdykk i mekanismene under Den kalde krigens.
Et annet fascinerende eksempel er KGBs rolle i å skape personen Yasser Arafat.
Ifølge Pacepa forvandlet KGB, i samarbeid med rumensk etterretning, den egyptiskfødte Mohammed Yasser Abdel Rahman Abdel Raouf Arafat al-Qudwa al-Husseini til den palestinskfødte Yasser Arafat, leder av PLO. Han ble utstyrt med falske dokumenter, en ny fortid og opplæring ved KGBs spesialskole øst for Moskva. Boken beskriver hvordan Sovjetunionen, via Ceausescu, overbeviste president Jimmy Carter i 1978 om å anerkjenne Arafat diplomatisk, ved å fremstille ham som en moderat leder som ville omdanne PLO til en lovlydig eksilregjering. Denne kampanjen kulminerte i at Arafat mottok Nobels fredspris i 1994 for Oslo-avtalen, til tross for at PLO var knyttet til over 13 000 terrorhandlinger mot israelere i 2002 alene. I 2004 døde Arafat, noe bokens forfattere hevder er på bakgrunn av å være til bry for KGB (da FSB). Pacepa hevder at Arafat ble forgiftet av stoffet polonium-210, en metode KGBs benyttet for å eliminere brysomme individer. NRK skrev i 2013 at det i ettertid ble funnet 18 ganger høyere nivåer av polonium-210 i Arafats lik enn normalt, noe som indikerer mulig forgiftning. Dette gir forfatterne mer troverdighet i deres beskrivelse av Arafat som et verktøy innen desinformasjon. Denne delen av boken er kanskje mest polariserende for norske lesere som gjerne ser på Oslo-avtalen som en diplomatisk seier. Likevel er dette bare ett av de mange eksemplene som belyses, og som også heldigvis er godt begrunnet.
Bokens relevans i dag
Disinformation er høyaktuelt i en tid der desinformasjon sprer seg raskt gjennom sosiale medier. Forfatterne trekker paralleller til moderne fenomener som valgmanipulasjon og polarisering, og boken fungerer som en advarsel om hvordan små løgner kan forme globale narrativer. Bokens styrke ligger i Pacepas unike innsiderperspektiv og de konkrete eksemplene som avslører østlige etterretningstjenesters metoder. Jeg ville anbefalt å samtidig se intervjuet med en annen kjent Sovjet avhopper, Yuri Bezmenov, og hans “The Four Stages of Ideological Subversion” fra 1984.
Boken får meg til å tenke på et tidligere innlegg her i Stratagem relatert til kinesisk investering innen norsk akademia. Særlig hvordan norske lærde forfekter samarbeid med Kina på en nærmest desperat måte, til tross for risikoen dette innebærer. Dette minner om hva forfatteren Michael Crichton skrev om farene rundt manglende helhetlige vurderinger: «They don’t have intelligence. They have what I call “thintelligence.” They see the immediate situation. They think narrowly and they call it “being focused.” They don’t see the surround. They don’t see the consequences». Det er mangelen på å se det store bildet som lar døren til desinformasjon og påvirkning stå åpen.
Disinformation er et fascinerende og tankevekkende verk som avdekker desinformasjonens makt, fra sovjetiske kampanjer til moderne utfordringer. Boken er spesielt verdifull for lesere interessert i etterretning, historie og politikk. For de som ønsker mer innsikt i hvordan manipulasjon av narrativ former verden, er Disinformation å anbefale. Ikke minst en påminnelse om å stille spørsmål ved det vi leser.
Bokomslag: Amazon
