Hvilken type infrastruktur er best for en militær enhet i strid? Hvordan skal vi sørge for at vi har riktig infrastruktur tilgjengelig for forsvaret av Norge? Erfaringer fra Ukraina gjør at vi kanskje må tenke nytt.
Infrastruktur, eiendom bygg og anlegg (EBA) er en sentral innsatsfaktor i produksjonen av forsvarsevne. Militære styrker må ha hensiktsmessig infrastruktur i fredstid, men også i krise og en eventuell krig. Det inkluderer kaserner, spisesaler, trenings- og øvingsfelter og all EBA som er nødvendig for å drive styrkeproduksjon i fred. Det inkluderer også operasjonsrom, fjellanlegg, flyplasser, havner, lagerfasiliteter og all annen EBA som også brukes i en krise eller krig. EBA er en sentral innsatsfaktor, men det er også en ressurs det tar forholdsmessig lang tid å anskaffe. Derfor kan vi ikke bare bygge for fred.
Ressursene som skal brukes i krise og krig må i all hovedsak være klare i fredstid.
Vi har god oversikt over hva vi trenger i fredstid. Men hvilken EBA er best egnet for bruk i krig? Et eksempel på dette er spørsmålet om fortifikasjon eller spredning. Skal vi grave oss ned, eller skal vi spre oss utover? Dette er en spørsmålsstilling som har engasjert militære strateger i alle historiske epoker.
Fortifikasjon eller spredning?
Fortifikasjon har alltid hatt betydelig militær verdi. La oss ta et eksempel: Under den tyske invasjonen i 1940 ble Greåker fort utenfor Sarpsborg bemannet av norske hærstyrker, som kom i trefning med fremrykkende tyske soldater. Fortet var egentlig bygget for unionsoppløsningen med Sverige, og var allerede i 1940 delvis utdatert. Likevel erfarte de tyske styrkene at det er vanskelig å angripe en fortifikasjon. De historiske kildene er ikke entydige, men ifølge Wikipedia kom det i april 1940 til en skarp trefning. Det antydes at nordmennene drepte i underkant av 30 tyske angripende soldater, mens på norsk side ble bare 2 soldater såret. Etter to timer overga likevel de norske styrkene seg. Fortifikasjonen leverte den nødvendige beskyttelsen, men de norske soldatene manglet ammunisjon og hadde mangelfullt og dårlig vedlikeholdt utstyr.
Greåker fort er utdatert, og ikke i operativ bruk i dag. Fortifikasjon er imidlertid en høyst aktuell strategi. Vi har bygget fjellanlegg og bunkere som spiller en stor rolle for flere våpengrener og våpensystemer i dagens forsvar. Evnen til å bygge og bruke anlegg som er tilstrekkelig sikret gjennom fortifikasjon er i kontinuerlig utvikling i Forsvarsbygg. I samarbeid med øvrige NATO-partnere drives det mye forskning på hvordan fortifikasjon skal utvikles for å virke best mulig.
I andre situasjoner er spredning et bedre alternativ. Store ansamlinger av ressurser, enten det er personell, våpen eller annet materiell, innebærer alt for stor risiko. En rekke av dagens systemer er bygd opp med spredning som strategisk konsept der operativ drift sikres selv om en eller flere av enhetene slås ut. Det er av den grunnen NATO finansierte en rekke flyplasser rundt om i Norge, for å ha tilgang til mange flystriper for operasjoner.
Spredning er en militær strategi som stiller andre krav til fleksibel, enkel og flyttbar infrastruktur. Også her jobber Forsvarsbygg med nye, innovative konsepter som har som formål å stille nødvendig EBA til rådighet effektivt og raskt, i en situasjon der spredning er nødvendig.
Ja takk, begge deler
En militær leder vet at fortifikasjon eller spredning er ikke et ensidig valg. I en moderne nasjonal beredskap må selvfølgelig begge strategier benyttes. Gjerne samtidig, og i kombinasjon med ytterligere tilgjengelige strategier som også bidrar til å redusere risiko, blant annet evne til å forsvare installasjoner, hemmelighold, narreinstallasjoner, kamuflasje, økt redundans i systemene og flere andre typer tiltak. Forsvaret av Norge bruker alle disse strategiene, og arbeider hele tiden med å optimalisere verdien av fortifikasjon, så vel som nye former for infrastruktur som fremmer spredning.
I denne sammenhengen kan vi hente lærdom fra krigen i Ukraina. Det er en tragisk krig, som har endret den sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa. Norge støtter Ukraina i landets kamp for frihet. Vi støtter med ressurser, og vi samarbeider om utdanning og opplæring av ukrainsk personell. I all sin grusomhet er det samtidig vårt ansvar å analysere hvordan krigen forløper, og vurdere hva det betyr for våre egne strategier. Selv om det sjelden er en god ide å forberede seg på forrige krig, er det noen refleksjoner vi kan gjøre oss som kan bidra til å forsterke våre egne handlemåter, eller kanskje etablere noen nye.
I dette analysearbeidet er selvfølgelig mange vurderinger gradert, og kan ikke deles med offentligheten. Det er imidlertid også noen temaer som kan diskuteres offentlig. Her følger en liten oppsummering av noen av disse:
Fortifikasjon er ikke utdatert
Krigen i Ukraina er en ny krig, men den følger på mange områder vante spor. Utstrakt og langvarig bombing av relevante mål er et vesentlig virkemiddel for begge sider. Evnen til å beskytte kritisk infrastruktur med fortifikasjon er fortsatt avgjørende. Fortifikasjonen må være oppdatert med tilstrekkelig beskyttelse mot nye våpensystemer. Dette er et lite «våpenkappløp» i seg selv, der Norge ligger langt fremme. Vi har god forskning på temaet, og vi har etablert et godt samarbeid med allierte partnere. Det innebærer at vi kan mye om etablering av sikre anlegg. Kunnskapen må imidlertid hele tiden fornyes, og det pågår mye forskning på hvordan fortifikasjon kan bli enda sterkere. Vi skal ikke gå i detalj på det her, men det er viktig at vi evner å bruke oppdatert kunnskap. Et fortifikatorisk anlegg er ikke ferdig når det er ferdig bygget, det må hele tiden oppdateres.
Skillet mellom sivil og militær viskes ut
Krigen i Ukraina har dokumentert at angriperen i liten grad skiller mellom sivile og militære mål. Kritisk sivil infrastruktur innen særlig energi, men også kommunikasjon, transport og andre områder anses som mål. Det samme gjelder fullstendig sivile mål som boligblokker og forsamlingsområder. Dette innebærer at det må forberedes og iverksettes tiltak for å øke beskyttelse og redundans også på disse områdene.
Behovet for å beskytte egne forsyningslinjer, våpen- og ammunisjonslogistikk og lagre er fortsatt sentralt. Våpenutviklingen har i større grad gjort det mulig å angripe logistikkmål langt inne på fiendens område, noe som ytterligere øker beskyttelsesbehovet.
Dette er en situasjon som stiller store krav til evnen til beskyttelse. Langvarig evne til luftvern er viktig. Redundans og evnen til å opprettholde og gjenoppbygge energidistribusjon og kommunikasjonslinjer er viktig. Verdien av et godt forberedt og trent totalforsvar vil være fremtredende. Samfunnet må være forberedt på å kunne forsvare og håndtere alle former for angrep, alle steder i landet.
Re-etablering må planlegges
En langsiktig konflikt med pågående bombing over tid øker behovet for gjenoppbyggingskapasitet. Ukraina har for eksempel vist en imponerende evne til raskt få opp igjen strømnettet og reparere skadet infrastruktur, selv om dette bombes gjentatte ganger. Landet har ifølge åpne kilder minst 70 team med 1500 ingeniører som raskt rykker ut, reparerer og får strømmen tilbake. Den samme tankegangen kan brukes på andre kritiske infrastrukturområder, men lærdommen er klar: Evnen til ikke bare å etablere og opprettholde, men faktisk også å gjenopprette kritisk infrastruktur er avgjørende. Vi må ha reparasjonskapasitet, backup-løsninger og kontinuerlig evne til å re-etablere både sivil og militær infrastruktur som angripes.
Dette må være planlagt i forkant, slik at nødvendige beredskapsavtaler er på plass i tide. Denne kunnskapen, og evnen til å raskt kunne reparere skader, må også inkluderes når vi bygger ny infrastruktur i dag. Det kan tenkes at vi bør bygge med løsninger som gjør gjenoppbygging enklere.
På Greåker i 1940 var personellet på plass. De hadde EBA, men de manglet materiell. Den ubalansen må vi ikke la skje igjen. Det er vårt ansvar å sørge for at dagens soldater har tilgang til alle innsatsfaktorene de trenger – til rett tid og med riktig kvalitet.
Vi trenger både bomberom og knappetelt.
Foto: Torbjørn Kjosvold / Forsvaret
