Hæren er en fredsorganisasjon som fortløpende utvikler evne til krigsoperasjoner. Kampkraften ligger i brigadene. Med tre brigader tar Hæren et kraftfullt skritt for å løse nåværende oppdrag og møte nye oppgaver.
Vi tre leder Hærens nåværende og framtidige kampavdelinger. Som brigadesjefer har vi det utøvende ansvar for å forsterke slagkraften til Norges landstridskrefter, for å styrke vår nasjonale landstridsevne. Det er ikke vår oppgave å vurdere hvorvidt, og i hvilken grad, den er blitt forsømt. Vårt oppdrag er å produsere Hærens stridsevne, å utvikle kampkraften til vårt landforsvar – fordi det er nødvendig.
Stortinget ga marsjordren i fjor: Hæren skal bestå av en grunnstruktur med tre brigader, fire regiment og Hærens våpenskole. Alle er etablert, inklusive våre tre brigader i ulike stadier av oppbygging og utvikling. Hæren leverer; på politisk beslutning og nasjonalt behov. Vi er i rute, men har det travelt, selv om politiske og strukturelle mål, i variabel grad, ligger et godt stykke fram i tid, mot 2036. Det er tidshorisonten for gjeldende langtidsplan. Militære strukturmål vil i praksis alltid være bevegelige mål. Dynamiske omgivelser krever at vi alltid er på marsj, alltid utvikler strukturene og styrker stridsevnen. Det gjør vi i Hæren best innenfor kjente rammer: Brigadene.
Vi tre brigadesjefer i Hæren har mye til felles, men arbeidsoppgavene våre er ganske forskjellige: Brigade Nord er eldst og har kommet lengst, men er ikke i mål; Finnmarksbrigaden er ny med etablerte avdelinger, men ikke komplett; Brigade Sør er ny, helt i støpeskjeen og skal formes. Brigaden er fellesnevneren, rammen. Innenfor brigaden produserer vi kampkraften, forsvarsevnen.
Fra venstre: Brigade Nord står samlet under nordlyset i Setermoen skytefelt under en øvelse september 2022, og fra opprettelsen av Finmarksbrigaden i august 2025. Foto: Ole-Sverre Haugli og Helene Sofie Thorkildsen
Hvorfor brigadestruktur?
La oss ta for oss brigaden. Hvorfor holder vi fast på en århundregammel ramme for landmilitær styrke i vår tid, med ekstrem rask teknologisk utvikling og store endringer i hvordan krig føres, med høye krav til kontinuerlig utvikling av krigens kunst, våre kognitive evner og vår kulturell forståelse; kort sagt: Til våre individuelle og kollektive militære ferdigheter?
Fordi brigaden virker. Fordi den gis oss en fleksibilitet og soliditet, en tilpasningsevne og kampkraft som fortsatt viser sin verdi. Se bare slagmarkene i Ukraina! Brigaden er derfor ikke bare historie. Den er også mer enn en norm innen NATO og en gjenkjennbar størrelse blant allierte. Brigaden er fortsatt en klok konstruksjon for å møte en løpende militær utvikling, for å løse ethvert landmilitært oppdrag med effektivitet – og effekt.
Brigaden er et system. Den er sammensatt av elementer som kan settes sammen på en rekke forskjellige måter, med ulike størrelser og kapasiteter; hvor alle komponentene forsterker hverandre.
Brigaden er et system av systemer som leverer når alle delsystemene er på plass og virker, eller som vi sier i Hæren: Samvirker. Brigaden er et samvirksystem hvor komponentene skal virke sammen i en landmilitær sammenheng, men like viktig: Sammen med andre deler av Forsvaret, med allierte og med de ikke-militære elementene i totalforsvaret. Brigaden som system er kjent. Omgivelsene kjenner den.
Brigadesystemet er fleksibelt. Det er ekstremt fleksibelt! Fra enhver brigade, komplett med alle Hærens våpengrener og troppearter, kan vi stille et utall ulike styrkebidrag, for å løse ethvert landmilitært oppdrag, hjemme og ute: Fra enkeltpersoner via mindre, ofte spesialiserte, enheter til hele kompanier og bataljoner – og, om så trengs: hele brigaden. Alt oppdragstilpasset.
Brigaden er et verktøyskrin. Vi produserer landmilitær kompetanse og kampkraft. Ulike oppdrag krever forskjellige løsninger. Hvorfor trenger vi da en komplett brigade, med alle våpen? Fordi det er innenfor rammen av det totale samvirkesystemet at de enkelte elementer blir trent og øvd, testet og utviklet. Og mest av alt: Det er helheten i og samvirket innenfor en brigade som utvikler kompetansen – og leverer kampkraften.
Brigaden må være komplett. Helheten er en forutsetning. Den er en organisme; som et orkester. Ta ut strykerne fra symfoniorkesteret? Uhørt! – hvis det skal lyde. Like lite som en kan fjerne én gruppe fra et samstemt orkester eller én komponent fra en seilende fregatt, kan man eliminere én funksjon fra en samvirkende brigade – hvis den skal virke. Fjerne propellen fra et krigsskip? Utenkelig! Det blir som å fjerne artilleriet fra en hærbrigade. Da er kampflyet enklere; eller er det det? Kampflyet som plattform er ikke bare en maskin i lufta. Det er et svært system, med både synlige og lett begripelige elementer, og mange, mange flere forutsetninger. For å få det til å fly – til å virke.
Brigaden har mye mer materiell og mange flere funksjoner enn de fleste andre militære stridsmidler. Like fullt er brigaden ett system. Den er, som alle moderne militære system, komplisert. Essensen, helheten som må til for at den skal skape effekt, er derimot ikke så vanskelig å forstå. Nøkkelen ligger i å erkjenne at et urverk trenger alle finstilte komponenter – hvis det ikke skal sinke. Eller stanse opp.
Hvorfor landstridsevne?
La oss sette systemet brigade inn i et enda større system. Forsvaret er mer sammensatt enn noen gang. Fortsatt har vi de tre tradisjonelle forsvarsgrenene; Hæren, Sjøforsvaret og Luftforsvaret. Heimevernet er i praksis en forsvarsgren; Cyberforsvaret og spesialstyrkene likeledes. Vi har alle komplementære oppgaver, dels i eget domene, stadig oftere domeneoverskridende.
Snart skal vi som nasjon feire Hærens 400-årsjubileum. Norge fikk sin nasjonale hær i 1628; Marinen kom til i 1814, da vi ble løsrevet fra Danmark. Luftforsvaret ble opprettet under siste krig, tuftet på Hærens og Marinens respektive flyvåpen, fra 1912. Historien har vist oss nødvendigheten av å verne om vårt store og svært krevende landterritorium: Åpenbart fra bakken, og fra sjø og luft, cyber og rom.
Forsvaret, med forsvarsgrenene og de øvrige funksjonene, i samspill med resten av forsvarssektoren, er ett stort samvirkesystem. Utenpå dette kommer totalforsvaret. Innerst trengs landstridskrefter. Landforsvaret, med Hæren, Heimevernet og spesialstyrker, er det indre lag av nasjonalforsvaret; nærmest der folk bor og jobber, der nasjonale myndigheter og kritisk infrastruktur er.
Teknologi blir stadig viktigere, men vil aldri helt erstatte mennesker: Vi trenger fortsatt, alltid, soldatene på bakken. Flere enn de vi har i dag; og langt de fleste i landforsvaret.
Krig handler om kontroll. Sjøkontroll og luftkontroll er viktig for krigens gang. Landkontroll er avgjørende for krigens slutt; for forhandlingsposisjonen. Slik vi ser det i Ukraina i dag.
Norge vil neppe igjen bli angrepet som i 1940, eller ved en massiv innmarsj østfra, som Hæren øvde på å møte under den kalde krigen. Like fullt: Ingen eventualitet skal utelukkes, og vi skal være forberedt på å møte enhver utfordring. Stortinget forutsetter at Hæren skal kunne utkjempe en krig, møte en motstander og ta tilbake kontrollen over eventuelt tapt territorium. Alene og med allierte.
Kampkraften til Hæren må derfor først og fremst innebære evne til motangrep. Det er alltid ekstremt krevende. Det krever en landstridsevne bygd opp over tid. Det krever brigader som virker.
Vi hadde på det meste, under den kalde krigen, 13 brigader. De siste par tiårene har vi bare hatt én redusert brigade. Når vi nå igjen får tre brigader er vi tilbake på en akseptabel minimumsløsning som gir betydelig økt beredskap, kampkraft, utholdenhet. Og vi reetablerer reell troverdighet som reduserer angrepslysten til den som måtte ville oss ille. Også slik virker brigaden og Hæren, landstyrkene og Forsvaret som det skal. Avskrekkende.
Hvilket erfaringsgrunnlag?
Brigaden er Hærens historiske kjerne. Trolig var den første krigsinnsatsen innenfor rammen av en brigade (og med det som fantes da, dvs. infanteri, artilleri, kavaleri og forsyninger) i kampene ved Bysjön i 1644, ledet av kommanderende general Hannibal Sehested. Det var under Hannibalfeiden og i krig med Sverige at den nye norske hæren utkjempet sitt første slag. Og vant – med en brigade.
Vi har høstet historiske erfaringer som hær, som forsvar og samfunn gjennom minst fire hundreår. Én erfaring kom raskt, og vi kjenner den igjen fra vår tid: Ikke før var hærordinansen som grunnla Hæren i 1628 signert av kong Christian 4., så ble den fatale feilen gjort, for senere å bli gjentatt, på ny og på ny: Når krigen er over bygges militærmakten ned. Når krig igjen truer finnes kanskje penger, men tiden blir for kort til å gjenoppbygge en virksom struktur med trente soldater, øvde avdelinger, og nok materiell. Som i mellomkrigstiden, da forsvarsevnen var svekket og alvoret ble oppfattet for sent.
Med de tre brigadene vi nå får på plass, bygger vi et nytt fundament for en generisk landstridsevne. Logikken er like enkel som lærdommen har vært dyrekjøpt, gjennom Hærens og Forsvarets historie:
Nasjonen må hele tiden holde seg med en militær struktur som er solid nok til at den alltid gir oss en tilfredsstillende beredskap, og har evnen til raskt å etablere enda større og mer utholdende kampkraft, om utviklingen krever det. Kjernen i denne forsvarsevnen vil av åpenbare grunner alltid være landstyrker og landmilitær stridsevne. Kjernen i dette landforsvaret er Hærens brigader.
Stortinget har lagt den politiske forutsetningen ved å vedta etableringen av tre hærbrigader. Vi tre brigadesjefer, i samvirke med alle dyktige medarbeidere i Hæren, er i full gang med å skape denne kritisk viktige, generiske og troverdige landmilitære forsvarsevnen. Hvorfor? Først og fremst for å produsere styrke som forhindrer krig på norsk jord. Om nødvendig med evne til å utkjempe en krig.
Foto: Helene Sofie Thorkildsen / Forsvaret
