Budsjettet er ikke tilpasset den sikkerhetspolitiske situasjonen

Budsjettet er ikke tilpasset den sikkerhetspolitiske situasjonen

. 4 minutter å lese

Espen Amundsen

Seniorrådgiver i Rud Pedersen og tidligere sjef for økonomi- og styringsavdelingen i Forsvarsstaben

Mange sier at Forsvaret er en budsjettvinner, men forslaget er lavere enn det som kreves for å ha en jevn stigning frem mot langtidsplanens mål i 2024.

Den store budsjettvinneren for 2023 er landbruk. Budsjettet øker med over 30 prosent fra 2022.  Budsjettet til helseforetakene og Forsvaret øker med nesten ti prosent. Det er store økninger.

Russlands krig mot Ukraina har imidlertid ikke ført til forslag om å øke bevilgningene for raskere å nå målene i Langtidsplanen for Forsvarssektoren. Budsjettet er lavere enn det som kreves for å ha en jevn stigning frem mot langtidsplanens mål i 2024. For 2023 går 2,2 milliarder kroner til å oppfylle langtidsplanen. Det er samme nivå som i 2021 og i år. For å nå målene som Stortinget har vedtatt, gjenstår 2,5 milliarder kroner i 2024.

Økningen i forsvarsbudsjettet korrigert for lønns- og priskompensasjon, samt tekniske korreksjoner utgjør 5,4 milliarder kroner. Det tilsvarer en økning på 7,8 prosent.  Omtrent 1 milliard kroner går til å dekke økte valutautgifter for store investeringsprosjekter på grunn av svakere kronekurs. Uten denne bevilgningen ville forsvarsevnen blitt redusert. Ca. 1 milliarder kroner kommer fra salg av flyplassområder i Bodø til Avinor og salg av F-16 fly.

Bortsett fra 1 milliard kroner til våpen og utstyr til Ukraina og en større anskaffelse av ammunisjon, er det vanskelig å se at krigen i Ukraina har hatt stor effekt på forsvarsbudsjettet. Budsjettet har en god sikkerhetspolitisk redegjørelse, men den er overordnet og den er i liten grad konkretisert i tiltak og planer. Man holder seg til langtidsplanen.

I budsjettet for 2023 er tabellen som viser utviklingen av Forsvarets operative evne for hver av Forsvarets ni oppgaver tatt ut. Dette er viktig informasjon for å kunne vurdere status for Forsvaret. Den burde vært tatt med. I budsjettet for 2022, ble den operative evnen vurdert til «mindre god» for de fire mest krevende oppgavene i årene 2018-2020, med et lite unntak. For de fem andre oppgavene vurderte Forsvarsdepartementet den operative evnen til å være «god» eller «meget god» i perioden. Er dette godt nok når faren for krig har økt, slik det fastslås i budsjettet?

Regjeringen legger opp til å styrke Forsvarets «grunnmur», dvs. å øke tilgjengelighet, reaksjonsevne og utholdenhet. Dette er en god prioritering. Men er dette tilstrekkelig? Er risikoen knyttet til Forsvarets evne til å løse sine oppdrag i en mer krevende sikkerhetspolitisk situasjon akseptabel? Eller er det deler av Forsvaret som man burde satset mer på?

Forsvaret har vært dyktige til å gjennomføre mange og krevende omstillings- og effektiviseringsoppdrag. Nå har det imidlertid snudd. Det betyr at Forsvaret ikke får spart inn store summer som er planlagt brukt til andre viktige formål, bl.a. investeringer i nytt utstyr. Veldig mange har ment at effektiviseringskravene har vært for optimistiske, men regjeringen sier at kravene ikke er for ambisiøse og de opprettholdes.

Det er sagt at Forsvaret har ca. 1000 flere ansatte enn det er budsjettert for. Det vil si at det brukes omtrent 1 milliard kroner i personellutgifter som egentlig er budsjettert til andre formål. På den annen side er det nærmest en fastslått sannhet at Forsvaret trenger mer personell. Hvis disse er nødvendig for å løse Forsvarets oppgaver, burde regjeringen prioritere å finansiere dem. Bemanningen bør økes slik at tilgjengelighet, reaksjonsevne og utholdenhet for de operative avdelingene øker. Regjeringen foreslår å øke med knapt 200 ansatte til neste år.

Regjeringen er passiv når det gjelder å nå målet om 2 prosent av bruttonasjonalproduktet (BNP) til Forsvar. Norge er ett av kun fire NATO-land som ikke har en opptrappingsplan. NATO har lenge hatt som mål at landene skal bruke 2 prosent av BNP. Stoltenberg har uttalt at dette bør sees på som «et gulv, og ikke et tak». I sommer ble det opplyst at Norge i år vil bruke ca. 1,55 av BNP på Forsvar. Prosentandelen har vært høyere, men blant annet stor økning i olje- og gassprisene har redusert den. Med de formidable inntektene som staten har, er Norge et av de medlemslandene i NATO som burde ha de beste forutsetningene for å nå 2 prosent-målet.

Det er ikke bare prosentkravet i seg selv som er viktig. Vi bør ta et større ansvar for vår egen sikkerhet. Med et Russland som opptrer truende og ikke viser respekt for internasjonal rett, bør vi sørge for å ha et Forsvar som gir våre politiske myndigheter tilstrekkelig nasjonal handlefrihet. Det gjelder blant annet i situasjoner hvor vi kan bli utsatt for press og trusler. Vår forsvarsevne bør bli oppfattet som avskrekkende slik at konflikter unngås.

Allerede tre dager etter at Russland angrep Ukraina holdt forbundskansleren i Tyskland en tale (omtalt som «Zeitenwende») hvor han sa at Tyskland vil øke sitt forsvarsbudsjett til 2 prosent av BNP. De tyske budsjettretningslinjene gjorde det ikke mulig å få til en rask økning med gjennomføring av store investeringsprosjekter. Den tyske regjeringen viste stor handlekraft og opprettet et fond på 100 milliarder euro for å ivareta det. Den finske regjeringen har sagt at de vil øke andelen til 2,25 prosent neste år, og 8. mars sa den svenske statsministeren at de også forplikter seg til å nå 2 prosentmålet. Polen har sagt at de vil øke dagens 3 prosent til 5 prosent av BNP.

Forsvarsbudsjettet for 2023 er nok en bekreftelse på at i Norge har finanspolitikken større betydning for hvor mye forsvar vi får, enn den sikkerhetspolitiske situasjonen.


Innlegget ble først publisert i Dagens Næringsliv 22/10: https://www.dn.no/innlegg/krigen-i-ukraina/forsvaret/statsbudsjettet-2023/budsjettet-er-ikke-tilpasset-den-sikkerhetspolitiske-situasjonen/2-1-1336613?fbclid=IwAR02i3gkw-UH_GGFJmMOUsUZUHIlF3G3iZgFSoqIXBmeOVn2Fja1pRWrGZk

Foto: Marius Vågenes Villanger/Forsvaret