Boka «Det russiske imperiet» forteller om hvordan de første tsarene staket ut en ny kurs for Russland for tre hundre år siden. Her finner vi kimen til flere av de konfliktene som fremdeles preger landet.
«Det russiske imperiet» er andre bok i Halvor Tjønns store verk om Russlands historie. Boken starter der den forrige sluttet, med Ivan den grusommes død i 1584. Da det ikke står en arving klar til å ta over tronen, innledes en blodig maktkamp mellom ulike adelsklaner.
Kaoset som fulgte etter Ivans død, har i ettertid fått betegnelsen «Smutnoje vremja» (Forvirringens tid). Tjønn beskriver hvordan denne perioden viste seg å bli den mest kritiske i Moskva-statens historie etter dens fremvekst på 1300- og 1400-tallet. Etter hvert som krisen bredte om seg, ble lange skygger hengende over det russiske riket.
Forfatteren trekker paralleller til hvordan disse skyggene strekker seg helt inn i vår egen tid. Perioden danner et bakteppe som viser hvilke ulykker som kan avledes av uorden og statsoppløsning. Den dag i dag har russere flest en inngrodd frykt for kaos. Det vet styresmaktene å spille på.
Øst eller vest?
Når man skal beskrive Russlands historie er det lett å gå seg fast i de tallrike detaljene. Halvor Tjønn klarer på forbilledlig vis å gå inn i materien uten at det blir oppramsende og tørr lesning. Epoken Tjønn behandler i denne boken, er omfattende, og innbefatter blant annet kirkesplittelsen, Den store nordiske krig, og perioden da Ukraina ble underlagt Russland. Men det som går igjen som en rød tråd gjennom hele perioden er Russlands søken etter en fornuftig forankring mellom øst og vest. Spørsmålet om hvorvidt Russland er et land i øst, vest eller et eget sted midt imellom, river i landet den dag i dag. Tjønn introduserer leseren for Peter den store – den første russiske herskeren som tok radikale grep for å vende Russland mer mot vest. Siden den gang har øst-vest-problematikken vært et tema alle russiske ledere har vært nødt til å forholde seg til.
Etter Sovjetunionens sammenbrudd i 1991 ser vi tydelig hvordan dette dilemmaet har preget russiske ledere også i moderne tid. Boris Jeltsin var villig til å akseptere et samarbeid på vestens premisser, mens Vladimir Putin er mer opptatt av at Russland er sterkt og mektig alene.
Historien om Peter den stores tid tar oss rett inn i problematikken rundt dette spørsmålet. Da han på starten av 1700-tallet utformet skissene for sin nye by innerst i Finskebukten tok han et oppgjør med deler av det gamle Russland – det Russland som var forbundet med byen Moskva, med moskovittisk tenkning og moskovittisk skikk og bruk. St. Petersburg skulle bli Russlands vindu mot vest – for det var i Europa innovasjon fant sted.
Som den første russiske hersker siden middelalderen reiste Peter til Europa. Dette ble beskrevet som en studiereise, og denne kom til å få avgjørende innvirkning på Russlands videre utvikling. Noe av hensikten med reisen var å skaffe seg innsikt i vestlig teknologi, utdannelse og militær slagkraft. Etter at Peter kom tilbake til Russland igangsatte han et prosjekt med å omskape landet til en moderne europeisk stat, noe mange så på som svært respektløst med tanke på russiske tradisjoner og skikker. Han utøvde et sterkt press for å endre adelens skikker og levemåte, forandret kalenderen og forenklet alfabetet. Arven etter Peter har preget landet siden.
Man kan til en viss grad si at Peter den stores prosjekt ble videreført av Katarina den store. Etter en periode preget av ulike statskupp tok hun over makten i imperiet i 1762. Opprinnelig av tysk opphav var Katarina et ektefødt barn av opplysningsepokens frankofile Europa, og hun innførte liberale reformer som gjorde Russland til en foregangsstat i opplysningstidens Europa.
Selv om både store Peter og store Katarina var opptatt av å se vestover når det gjaldt hvordan Russland skulle utvikle seg videre, var de begge to eneherskere og praktiserte autokratiet. Da Peter den stores tid gikk mot slutten, eksisterte det bare én mektig institusjon i det russiske samfunnet; nemlig tsaren selv. Katarina opprettholdt Peters system, og tillot ikke at noen satte spørsmålstegn ved eneveldet.
Ideene som formet Vest-Europa
Sett i ettertid kan man jo spørre seg hvorfor Peters dreining mot vest ikke førte til at Russland ble en vestlig makt. Svaret på dette har mange fasetter, men et viktig aspekt har å gjøre med de delene av europeisk utvikling som er knyttet til religion. Europeiske samfunn absorberte ideer fra renessansen, reformasjonen og opplysningstiden. Dette tankesettet fikk aldri like godt fotfeste i Russland, som fortsatt praktiserer ortodoks kristendom.
Endringene som bredte seg i Europa på 15-, 16-, og 1700-tallet var med på å danne den moderne verden. Den romerske kirken gjennomgikk vesentlige moderniseringer gjennom renessansen, der større fokus ble viet til individet, og så med reformasjonen, der kirken ble underlagt staten. Martin Luthers protestantiske versjon av kristendommen bidro til å svekke pave- og keisermakten. Endringene bredte seg i første omgang til Tyskland, Nederland, Skandinavia, Sveits og de britiske øyer, og etter hvert ble også større deler av det nordlige Europa trukket med. De protestantiske landene ble ledende når det gjaldt naturvitenskap, anvendt teknologi og filosofi. Samtidig ble det i disse landene bygd opp solide, sterke statsmakter som kunne garantere borgernes rettssikkerhet, beskytte deres eiendommer og ta et oppgjør med korrupsjon. Gjennom et par århundrer gikk Vest-Europa fra å være kollektivistiske samfunn styrt av en overklasse, til å bli nasjonalstater der individet og dets rettigheter sto i sentrum.
Etter dette ble spørsmålet for resten av verden om hvorvidt de ønsket å kopiere Europa, helt eller delvis, eller å isolere seg, lukke øynene og håpe på det beste. Når det gjaldt Russland kan man si at historien om Peters tid som hersker i stor grad handler om nettopp dette spørsmålet. Han brukte mye krefter og energi på å få Russland på nivå med Vesten. Sterke krefter strittet imot, da de ikke ønsket at vestlige tanker skulle få feste seg i landet. I Russland sto kollektivismen sterkt også på denne tiden.
I ettertid er flere historikere klare på at om Peter ikke innførte de endringene som han gjorde, ville verden vi kjenner i dag sett annerledes ut. Russland ville ikke vært den store statsdannelsen som det er.
De endringene Russland gjennomgikk under Peter må ses i sammenheng med hvordan det russiske samfunnet så ut i overgangen mellom 1600- og 1700-tallet. Svært mange russere befant seg fortsatt i middelalderens tankegang sentrert rundt strenge ritualer for dyrkelsen av Gud, og der hver klasse og hvert menneske hadde sin foreskrevne plass i den sosiale orden. Dersom menneskene ikke underkastet seg denne ordenen, ville det gå ut over stabiliteten i samfunnet. Legger man denne tankegangen til grunn som basis for gudstro og samfunnsliv, ble tradisjoner og nedarvede maktforhold et gode i seg selv. Nyskapning og sosial mobilitet ble et onde. «Som født inn i den herskende tsarfamilien ble det ventet av Peter at han skulle opprettholde og styrke denne tenkemåten og samfunnsordenen», skriver Tjønn.
Peter den stores kurs vestover ble som vi vet ikke noen rett linje for Russlands videre utvikling. Det er mange årsaker til det, men Russland tok i denne perioden likevel noen valg som skulle komme til å prege landet i tiden fremover. For arven etter Peter lever fortsatt i beste velgående. Et eksempel på det finner vi sågar på en vegg i Kreml. For det sies at Vladimir Putin har hatt et portrett av den tidligere tsaren hengende på sin kontorvegg store deler av sitt yrkesliv. Slik hadde det neppe vært om ikke Peter hadde åpnet vinduet mot vest.
Foto: Dreyer forlag
Denne bokanmeldelsen ble først publisert hos Minerva.no og er publisert på Stratagem.no etter tillatelse.
